Her kan du lese bidragene til årets novellecup

Vinneren er kåret. Men du kan lese alle novellene nedenfor.

«Maria»

av Sandra Marie Kristiansen


«Er du våken?»

av Ida Ramberg


«Mor og jeg»

av Kristin Hauge


«Å sulte»

av Sigbjørn Skåden


«Komme inn, for å hente deg ut»

av Bob Lund McNab


«Sørgemarsj frå indrebyen»

av Lars O Haugen


«På akutten»

av Ron Røstad


«Fuglelydar»

av Bendik Carlsen


X

Om Sandra Marie Kristiansen

• 29 år, fra Tromsø, snart lege
• Har skrevet siden hun var barn, men har aldri gitt ut noe tidligere og debuterer dermed med denne konkurransen.
• «Maria» handler om noen timer i et liv på 60-tallet.


Maria

Det lønte seg å være på godfot med han Helmer Aronsen. Da vanket både brennevin og kameratskap, i motsatt fall blåveis og beinbrudd. Sånn var han, men hva som hadde tiltrukket hun de kalte kona hans måtte fuglene vite. Maria Aronsen, het hun, for de hadde angivelig giftet seg i 1959 selv om hun på papiret fortsatt het Olaisen.
- Du hadde nu nok av friera i di tid, men bare vett til å bli gravid med han Helmer!
Maria ristet på hodet der hun gikk nedover Storgata med morens ord rungende i ørene. Hun hadde sagt hun hadde noen ærender før jobb, men egentlig lengtet hun bare ut i den klare høstdagen som hadde blunket bak det skitne kjøkkenvinduet.
En langbeint og lurvete kar hilste litt for kameratslig da de krysset veier, Maria var vant til at folk kjente henne igjen fra Samfunnskafeen, men likevel gjorde gesten henne bråsint.
- Hold øyan dine for dæ sjøl!
Hun kastet på den lange fletten sin. Hun hadde gått med håret i flette siden hun var tenåring og hadde ingen planer om å slutte.
- Det va nu voldsomt, Maria! Huske du ikje mæ?
- Ikje huske æ og ikje vil æ huske!
- E du dement, du servere mæ middag annakvær uka!
Nå hadde de lagd en scene midt i Storgata. I sidesynet så Maria at Fru Severinsen og venninnene som hadde vært på vei til formiddagskaffe, stanset for å se opptrinnet. Maria skjemtes og i et forsøk på å riste den brysomme mannen av seg spaserte hun lynraskt videre, men den fremmede var tydeligvis på en snurr. Han grep henne hardt rundt armen og dro henne inntil seg.
- Her prøve æ å være høff´li også får æ sånn der surk tilbake!
- Det der hadde æ ikkje gjort vess æ va dæ!
Maria prøvde å vri seg unna, men mannen var sterk til å være så tynn.
- Trur du ikje æ vet du e dama til han Helmer? Han skremme ikje mæ!
- Slepp mæ, din lasaron!
Det gikk et gisp gjennom tilskuerskaren da mannen endelig slapp, men ingen gjorde tegn til å ta til motmæle. Maria snublet videre, rød i kinnene og så sint at hun hadde ikke ord. Bare vent til Helmer fikk høre om dette! Tårene spratt fram i øynene og irriterende nok møtte hun blikket til Fru Severinsen og venninnene som sto tett og hvisket så det ristet i håret. De kjerringene fikk bare prate, de snakket nå så mye om henne fra før av uansett. Kanskje hun skulle sende Helmer etter dem også, det skulle tatt seg ut!
Nordavinden hvisket gjennom gatene og en enslig kråke skrek fra Domkirkespiret, som om den hadde noe å klage over. Maria snudde hjemover. Oppover bakken spredte trekronene seg som blodårer mot den bleike himmelen, nakne allerede, og tanken på nok en vinter bød henne så sterkt imot at det verket i kroppen.
Egentlig skulle hun bodd i Oslo. Maria hadde vært atten år da onkel hadde ordnet henne jobb som kjøkkenhjelp på en restaurant på Karl Johan. Så misunnelig venninnene hennes hadde vært! De ville høre historien igjen og igjen, om hvordan Maria skulle bo i en bygård av mur og sykle hver dag gjennom Frognerparken, servere rike menn på Karl Johan og til slutt gifte seg med en av dem, bli fin frue mens de skulle bli igjen her. Oslo, måten hun hadde sagt det på, det hadde ikke vært vanlig – nei, hun hadde slått det rundt seg som et sverd mot omverdenen. Men bare uker før hun skulle flytte hadde hun blitt syk. Hun hadde følt seg elendig, ligget i mørket med gardinene sammentrukket og mor hadde akket og vært helt fra seg, tilkalt både lege og healer, ingenting hadde hjulpet. Da det var gått flere uker over tiden ringte onkelen og sa at restauranten hadde ansatt noen andre. Den mystiske sykdommen slapp snart taket og siden hadde hun blitt hjemme. Men det var lenge siden nå. Maria hadde nesten glemt alt om Oslo, bare av og til kom hun på det.
Da hun låste seg inn døra hørte hun to par barneføtter sette fart over stuegulvet.
- Mamma! Se ka vi har laga!
De kom ramlenende inn i gangen med mor etter seg, to bustede hoder som kastet seg mot bena hennes så de mistet tegningene de hadde vært så ivrig etter å vise.
- Dem har vært helt krakilsk i dag, æ trur det e væromslaget.
- Du trur no så mye rart bestandig. Dem e unga.
- Har du kjøpt godteri til oss? Du vet det e lørdag!
- Kor e han pappa?
- Han pappa kommer hjem snart. Han hjelpe nån venna med å ordne en båt, vet dokker.
- Men har du godteri?
Maria klemte barna mot seg og møtte morens bedrøvete blikk, alltid så skuffet over et eller annet.
- Ho bestemor har godter i veska, sa mor, og barna løp etter henne inn på kjøkkenet. Tegningene lå igjen på gulvet i gangen og var glemt allerede. Maria dro av seg kåpen og skjerfet og kjente hvor mør hun var blitt over armen etter det lille basketaket. Egentlig forsto hun fyren. Hun kunne godt ha svart høflig, det ville ikke ha kostet henne for mye.
- Skal du ikje komme inn? Ungan e gådd i stua.
- Joda, æ kommer.
- Skal du på jobb seinere?
- Jo, vakta begynne klokka fem.
- Du veit ka æ syns.
- Slutt nu, mamma. Æ orke ikke nu.
- Æ sir nu bare.
- Det e ikje som før, kvinnfolk i dag tjene våres egne penga.
- Så det e min jobb å holde huse ditt reint? Legge ungan dine kver kveild?
- Det e ikje kver kveld.
- Katti skal dokker gifte dokker på ekte?
- Herregud for et mas på dæ i dag!
- Æ lure no bare på ka slags venna og ka slags båt som e så viktig at han ofre lørdagsmiddagen med kjerring og unga.
- Han Helmer har mange venna og det vet du!
- Æ vet nu ikje så mye at det gjør nåkka.
Maria løp opp den smale trappa til andreetasje og inn på soverommet, slamret igjen døra og slang seg på senga som en tenåring. Bare ti minutter, tenkte hun og var allerede så trett av alt, som om framtiden lå bak henne.
Nedenunder hørte hun barna snakke og flire. Hun visste at det var stygt, men hun kunne stundom tro at de var lykkeligere når hun ikke var der. Som når hun hørte dem gjennom sprekkene i gulvet eller gjennom lukkede dører, tilfredse lyder og harmonisk småprat. De ble alltid så klengete med henne, som om hennes nærvær gjorde dem usikker. Hun visste jo at mor ville tatt godt vare på dem. Kanskje Helmer også, han kunne i alle fall hjelpe til. Nei, hun måtte ikke tenke. Men hodet lå tungt på puta og ufrivillig sank tankene ned i henne som lodd i stille vann. Plopp, plopp, plopp – akkurat som når hun hang over båtripa på jolla og slapp steiner i vannet, som hun og pappa hadde plukket i fjæra før de rodde ut på fjorden en sensommerdag, det var nesten alltid sensommer når hun mintes barndommen, og når hun slapp steinene nedi det ukjente dypet og så de fyke nedover tenkte hun på hvordan de traff Draugen midt på hodet der han satt på havbunnen, det var til pass for han som hadde tatt så mange, det var en lek de hadde, men hun tok aldri de største steinene, ville ikke at det skulle gjøre for vondt.
- Ligg du her og drar dæ? Æ trur ho har lagd middag nu.
Helmer sto plutselig på soveromsgulvet og byttet fra overall til hverdagsbukser. De kritthvite bena viste ingen tegn til at det hadde vært sommer. Maria spratt opp, sløv etter søvnen, måtte holde seg til nattbordet for å ikke svaie.
- Vet du ka som skjedde i dag, Helmer? Se her på armen min, e det blåflækk?
Maria dro opp genseren og fortalte i stykkete ordelag om den langbeinte mannen som hadde skjemt henne ut midt på gata, grepet tak i henne foran Fru Severinsen og alle. Hun så opp på Helmers øyne som ble svarte av sinne mens hun snakket. De brede skuldrene hans este utover i takt med at historien eskalerte, kanskje la hun på litt ekstra bare for å se knyttnevene hans stramme seg, og i disse stundene slo det Maria at hun elsket mannen sin likevel, hun kunne tvile på mye men aldri at Helmer var på hennes side.
- Æ vet akkurat kem han fyren e, du søte maroder! Æ skal ta han!
- Nei, Helmer, det skal du ikje.
- Æ skal knuse han, æ skal –
- Du kan jo gå og prate med han. Han sa han ikje va nåkka redd førr dæ!
Men Helmer var allerede på vei ut døra og ned trappa som et lokomotiv i fritt fall. Sint som en okse på hennes vegne. Maria ville stanse ham idet han dro på seg skoene, men hun fikk seg ikke til å gjøre det, heller ikke da han rev opp ytterdøra. Fru Severinsen og de andre kom nok ikke til å le slik av henne neste gang. Nei, Maria hadde kanskje ikke mye, men hun hadde en ekte mann og av og til var det nok.
- Det e jo middag nu, nei, dro han Helmer igjen?
- Ja.
Maria sto i døra og så etter mannen sin, bredbeint og arg, som trampet av sted for å hente han Pilken eller Jørgensen eller hvem han nå skulle få med seg.
- Det her tar sæ ikje ut! Ka dokker driv med? Har du sovet helt til nu?
- Ka e det til middag?
Maria gikk inn på kjøkkenet og klemte barna som sto på krakken og vasket fingrene i vasken.
- Dokker to e de beste som fins!
- Kor e han pappa? Kan vi bli med dæ på jobb i kveld?
Maria rusket størstemann i håret og hvisket tulleord inn i øret som fikk ham til å le. Mor så vaktsomt på henne, men la bare de kokte potetene på bordet og sa at nå måtte de spise mens det var varmt.
De hadde kommet halvveis gjennom middagen da døra ble revet opp og Helmer trampet inn på kjøkkenet. Barna satte i å hyle og mor veltet vannglasset utover duken så en stor, bulende dam la seg mellom skålene.
- Helmer! Ka har du gjort?
Helmer pustet tungt og skyldte blodet fra nevene i kjøkkenvasken. Det sprutet lyserødt vann utover sukkerskåla og kaffeboksen. Barna gråt og mor jagde de med seg inn i stua.
- Ka har du gjort, Helmer?
- Vi bare prata litt!
Maria føk opp og rev Helmer i armen. – Svar mæ!
- Æ bare kjente litt på han. Tåle du ikje å se blod? Han va grinat og full, men nu hilse han og sir unnskyld! Ka e det til middag?
Helmer tørket hendene på kjøkkenhåndkleet, farget det svakt rødt, satte seg til bords. Maria ble stående og se at han forsynte seg. Først poteter, så fisk, så en liten gulrot for syns skyld.
- Banka du han bare?
- Æ spis middag, Maria. Kor e ungan?
Maria hentet barna inn fra stua til stille protester fra mor. Minstemann gråt fortsatt, men bet det i seg og satte seg til bords. Maria strøk ham ømt over kinnet, han var godgutten hennes, han ble helt sikkert noe stort en dag.
- Han pappa har sløyd fisk, bare. Det va bare det. Nu spis dokker maten som ho bestemor har lagd. Mamma må på arbeid.
Maria kysset barna på panna, ignorerte morens blikk da hun kysset Helmer også. I det hun gikk ut i ettermiddagssolen og den iskalde luften kløp henne mot kinnene husket hun plutselig en melodi hun hadde hørt for lenge siden, da hun serverte på fest hos Fru Severinsen kanskje. Så pussig at hun skulle nynne på den akkurat nå.

X

Om Ida Ramberg

• 29 år, fra Tromsø, utdannet journalist, jobber med markedsføring
• Har skrevet siden hun var barn. Dette er hennes andre novelle.
• «Er du våken?» er en chat-samtale mellom en mormor og hennes barnebarn der de møter hverandre i bekymringen for en som de begge er glad i.


Er du våken?




Mormor?
Er du våken?



JEG ER HWR
HER. JEG ER HER.
ÆSJ DISSE KNAPPENE


Haha



DE ER SÅ SMÅ


Du vet at du kan skru av de store bokstavene?



JADA VENT NÅ
SÅNN
NEI
SÅNN
sånn


Bra!




Er du oppe nå?


Ja...
Klarer ikke å sove.
Er du sammen med han nå?



Ja
Det går bra.
Han sober.
sover.


Ok, bra.



Han vet nok at du er oppe.
At du tenker på han.


???
Tror du?



Ja.


Hvordan?




Han kjenner det.


??
Hvordan vet du?



Han har alltid kjent på seg når det var noe med deg.
Det er helt sant.
Fra du var lita.


Har han?



Ja.
Husker du da du fikk lungebetennelse?
Da du ble så elendig?


Jeg var jo bare fem år, jeg husker det jo ikke mormor.



Nei nei. men han kjente det.


Gjorde han?



Ja.
Han våknet midt på natta og ville ikke gå å legge seg igjn
Han kjente det i brystet, at det var noe feil


Sant?



Ja.
Eller kanskje han kjente det i beina.
Han fikk ikke ro i beina.
Og det stemte jo.
Han ville ringe, men det var jo midt på natta og jeg sa han måtte vente.
Men dagen etter ringte de fra sukehuset og fortalte.
Sykehuset
Men han visste det allerede.


Sjukt.



Ja, du var sjuk.


Nei, jeg mener at det var sjukt at han visste



Ja ja.
Og da vi første gang fikk vite om deg.
Vi visste jo ikke om du var gutt eller jente
Men han var sikker på at du var ei jente.
Og så fikk han jo rett


Ble han skuffa?



Skuffa?
Nei nei
han ble glad, fordi han visste at det var du.


:-)
Selv om jeg ikke liker fotball?



Selv om du ikke liker fotball.

...


Jeg kjente det ikke.
Da han ble sjuk.




Det er ikke din feil.


Nei, men jeg skulle ønske jeg hadde.



Jeg var jo her. Det gikk jo bra.


Ja.

...
...
...



Fortell om da dere møttes


Nå?
skal du ikke sove litt?


Nei, fortell!
Plis



Du vet jo allerede, jeg har jo fortalt.


Men fortell igjen!



Ja du vet, han var jo ikke spesielt kjekk.


Haha




Og det var under krigen, da de begynte å brenne hus.
Og jeg var 14 år.


15 år




15 år ja.
Vi hadde reist lenge med båt.
Det var flere som døde på den båten, visste du det?


Ja, jeg vet




Underveis ble jeg syk, jeg fikk fever
feber
Jeg husker at alt var uklart
og jeg var helt alene
Men plutselig var han der.
Ved siden av meg
og han var jo ikke så kjekk å se på.


Mormor, da




Men stemmen hans var fin.
Rolig og fin.
Og så snakket han til meg.


Om hva?




Nei alt mulig, tror jeg?
Det spilte ikke så stor rolle.


:-)




Jeg kjente han jo ikke, og jeg visste jo ingenting.
men da følte jeg at det kom til å gå bra.



Og det gjorde det jo?
Til slutt?




Det gjorde det.


Kanskje han kjente det på seg?



Kanskje?

...
...
...


Mormor?




Ja?


Kommer det til å gå bra denne gangen?



...
...
...

Hva er wiener melange?


        Hæ?
Pølse liksom?




Det står på kaffemaskinen.
De har så mange valg
men wiener welange har jeg ikke prøvd
enda


Rapporter tilbake når du vet!



👍


Er det noe nytt?



Nei.
Eller, jeg vet ikke riktig
Legen har ikke vært her.


Ok
Er du redd?




Nei nei.


Mormor.
Vær ærlig.




Jeg vil ikke skremme deg.


Slutt nå




Litt kanskje.
Eller jo
Jeg er nok redd.
Vi har vært sammen så lenge.


Ja
Over 70 år vel?




Over 70 år ja.
Og når man er sammen med noen så lenge
så er det liksom
så blir det liksom
...
ja, man vet ikke helt hvem man er alene
Jeg kjenner ikke meg uten han.
Forstår du?



Tror det.




Jeg vil ikke bli kjent med meg uten han.


Ikke jeg heller.
No offence.
Men serr
70 år er så lenge
Hvordan gjør man det?




Det er vanskelig å forklare
Han har liksom bare
på en måte...
... dobbelparkert
inne i hjertet mitt
og ingen andre har sluppet forbi,
selv de som har smøget og tutet



Wow.
Jeg skal tipse Lars Vaular om den metaforen der




Vaular?
Er det noen jeg kjenner?
Hvem er foreldrene hans?


...
...
...
Mormor?
Det du sa i sted
om at du ikke ville bli kjent med deg uten han
det kommer vel ikke til å skje?
Du skal jo fortsatt være med han?
sant?



sant?
...
...
...



Vet du hva han sa til meg i forige ike?
FORRIGE UKE
Han sa at han savnet fjellturene med deg
De likte han så godt


Plis ikke snakk om han i fortid



Unnskyld
De liker han så godt
Men han vet at du har hatt mye
Og at det har vært lite tid


Ja
Nå får jeg dårlig samvittighet.



Det skal du ikke ha.


Men når han kommer hjem skal vi ta en tur
Vi skal ha med pannekaker,
som da jeg var liten
Han lagde alltid pannekaker, husker du?
og når det var bratt tok han min sekk også.
Denne gangen kan jeg bære sekkene.
Si det til han




Han sover nå


Men si det allikevel.



OK
Jeg lover


...
...
...

Mormor?
Er du der?
Jeg får ikke sove.
Jeg har sånn ekkel følelse.
Jeg får liksom ikke ro
i beina.
eller jeg vet ikke

Mormor?
MORMOR
...

X

Om Kristin Hauge

• Er fra Oslo, jobber i Norad og går andre året på forfatterstudiet i Tromsø
• Har gitt ut novellesamlingen «Tiggerne» (2018) og romanen «Ritualer» (2019)
• «Mor og jeg» handler om et litt merkelig forhold mellom en mor og datter.


Mor og jeg

Jeg er ofte på besøk hos mor. I det siste har det skjedd stadig oftere. Det er bare fordi tiden går. Det er ingen annen grunn.
Jeg har ikke andre enn deg, sier mor. Hun får flere julekort enn meg, hun samler dem i kommoden. Som oftest føler jeg meg eldre enn henne.
Jeg har som vanlig plassert meg i den stolen som står slik at lyset fra vinduet legger ansiktet hennes i skygge. Jeg kjenner et press i mellomgulvet, der de spisse ribbeina ender i det myke. Kanskje jeg holder på å få magesår, tenker jeg eller en eller annen sykdom slik som far. Det kommer en skygge for solen og ansiktet hennes trer plutselig frem med tydelige trekk. Leppene hennes er tynne og tørre.
Jeg vet hva hun skal si. Jeg merker at det kommer lenge før hun uttaler setningen. Slik har det vært i flere år nå og for hver gang kjenner jeg at dette snart må ta en slutt.
Nå har vi det hyggelig, ikke sant, sier hun.
Jeg skjelver på hendene og klarer såvidt å sette fra meg kaffekoppen uten å søle. Hun merker det ikke, for hvis hun hadde merket det så ville hun ha spurt hvorfor jeg skalv, drikker du for mye ville hun ha sagt, og det er jo sant, mer enn hun aner, men det er ikke derfor jeg skjelver på hendene.
Jeg ser på henne. Hun kommer snart til å si det igjen – og igjen. Slik alt forandrer seg på utsiden, mens alt her inne forblir det samme.
Håret hennes er grått og det er snurret sammen til en uregjerlig topp. Håret hennes pleide være langt og lyst, hun slang med det som en ungpike da jeg var barn. Hun åpner ikke døren for noen, selv ikke for meg, før det pistrete håret er satt opp. Ansiktet er blitt tynnere i det siste eller kanskje det bare er jeg som glemmer hvordan hun ser ut. Jeg tror hun glemmer meg også. Er det deg, sier hun hver gang jeg kommer.
Jeg kjenner at det er lenge siden jeg har spist annet enn de tørre kjeksene hun setter frem. Heldigvis sitter jeg allerede og kan ikke falle. Skyen forsvinner og ansiktet hennes blir igjen borte for meg og pusten min kommer tilbake.
Hmmm, sier jeg. Jeg fremstøter denne lyden langt nede i halsen som kan bety hva som helst. Hun forventer alltid et svar.
Det er fettflekker på koppen. Det gir meg en viss tilfredsstillelse å se at hun ikke klarer å holde koppene rene.
Den er ikke helt ren, sier jeg, og jeg ser at hun reagerer.
Ikke ren? sier hun.
Min mor har alltid hatt et plettfritt hjem. Det var bare min far og jeg som var i veien.

På veggen henger et fotografi av et fjell med en vei som snirkler seg frem og tilbake. Da jeg var barn sa mor til meg at hvis jeg ikke oppførte meg ordentlig skulle de kjøre meg helt opp på toppen av det fjellet og la meg gå ned. Det satte en viss støkk i meg, jeg tenkte på hvor langt det var, hvor mange tusen skritt jeg måtte gå for å komme ned igjen. Vi ligner ikke på hverandre. Min far syknet plutselig hen.
Det er ikke alt man trenger å snakke om.

Kan vi ikke reise til Kroatia til sommeren, sier hun. Det blir så hyggelig.
Har du mer kaffe, sier jeg bare.
Er den for svak, spør hun hver gang og jeg sier, nei da den er fin, i alle år har jeg sagt det samme. Mor reiser seg og går ut på kjøkkenet.
Møblene til mor er tunge og massive. I et hjørne står et mørkt høyt skap. Da jeg var barn sa mor alltid at jeg ikke måtte klatre i det, som om det var en hemmelig tilbøyelighet jeg hadde, en sær egenskap som syntes utenpå meg. For hvis jeg gjorde det, klatret opp alle hyllene og helt opp til taket, så ville skapet falle og brekke ryggen på meg, sa mor.
Jeg tenkte kanskje jeg skulle dra til Sørlandet i år, roper jeg ut etter ryggen hennes som er forsvunnet bak veggen med familiebildene. De som er døde er det flest bilder av. Jeg lurer på hvilket bilde av meg hun vil henge opp hvis jeg dør først.

Noen ganger står jeg utenfor vinduet hennes og ser på henne før jeg går inn. Men hun snur seg aldri dit jeg står. Hvis hun har sett meg, så lar hun seg ikke merke med det. Hvis hun dør før meg, tenker jeg, skal jeg gre alt håret over ansiktet hennes som et teppe og la alle som vil komme og se.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa akkurat Sørlandet. Det surkler fra kaffemaskinen som fra et sykt dyr. Hun har rynker i pannen når hun kommer inn fra kjøkkenet med en ny kanne kaffe.
Sørlandet, sier hun. Kjenner du noen på Sørlandet?
Ja. Lyver jeg. Et par gamle venner.
Hvem er det, spør hun, de har du ikke nevnt tidligere.
Jeg har heller ikke hørt om dem før.
Det er blitt merker etter leppene mine på koppen, brune dråpeflekker som har størknet, som har lagt seg over den gamle skitten.
Hun sitter med koppen sin hendene. Jeg kan se hodehuden hennes gjennom det tynne hvite laget av hår.
Jeg kremter. - Jeg føler meg ikke helt bra, jeg må nok gå snart.
Du har alltid vært litt svakelig av deg, sier mor.
Det blir en slitsom kveld.
Kroatia, sier min mor megetsigende idet jeg sjangler utslitt derfra.

Neste gang vi treffes snakker vi videre om ferieplanene. Jeg har forberedt meg godt, jeg går ikke i samme fellen en gang til.
Husker du Jon, sier jeg. Han ringte meg fra London i går og lurte på om jeg ville besøke ham.
Det har du da ikke råd til, sier min mor.

Mor hadde store forventninger til meg som barn. Jeg har ikke gjort det til noe. Det er den eneste likheten mellom oss. Jeg tror hun bebreider meg for at jeg fortsatt er yngre enn henne, og at jeg vil fortsette å være yngre enn henne helt til en av oss dør. Ingen er uten skyld, det er en del av det å være til. Livet er langt, ting kan skje.
Ja, du har jo så mange å reise sammen med du.
Hun sitter stille og ser ut av vinduet til jeg kjenner hvordan det prikker i hele kroppen. Hun har omskapt seg til en vegg.
Det spiller ingen rolle, vi skal jo til Kroatia, sier jeg.

Det er alltid en søtlig lukt hos mor, som om noe er glemt igjen. Lukten sitter i klærne mine lenge etter at jeg har gått derfra.

Hvis jeg skulle levd igjen så ville jeg reist jorden rundt, ikke giftet meg og ikke fått barn. Som Karen Blixen, sier mor.
Hun reiste til Kenya for å drive en kaffefarm sammen med en utro ektemann, sier jeg og syfilis er vel ikke noe å trakte etter.
Du skjønner ingenting sier mor.

Når jeg kommer hjem, vasker jeg hele leiligheten min og tørker støv av alle bøkene jeg har arvet fra far. De får meg til å tenke på andre ting.

Et par dager etter treffer jeg en av mors gamle venninner i nærbutikken. Hun krafser med de tynne fingrene sine i hyllen med teposer. Kroppen hennes ser ubrukelig ut. Før gikk de gamle ut i skogen for å dø, nå virrer de bare formålsløst omkring i supermarkedene med sine pertentlige handlelister. Hun tvinger meg til å lese prislappene på en mengde typer teposer og myser ubehersket med de blodskutte øynene sine. Jeg stormer ut av butikken uten en eneste vare. Jeg vil ikke ende som dem.

Turen til Kroatia ble akkurat som forventet. Om kveldene spilte vi kort. Om nettene fikk jeg ikke sove. Når mor endelig hadde falt i søvn og begynt å snorke sto jeg opp igjen og satt på balkongen og drakk rødvin. Det var alltid noen som gikk forbi. Det var alltid noen andre som også var våkne. I blant tenkte jeg at jeg skulle gå ned i byen og finne en villig mann og få ham til å ta meg i ett av de trange smugene ned mot havna. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva som skjedde de nettene.
Det ble ikke mye søvn, min mor våkner tidlig. Neste år skal vi til Kreta. Jeg har allerede begynt å engste meg for hva som kan skje. Da jeg pakket ut klærne mine, så jeg at noen av dem var revet i stykker.
Jeg fikk et postkort i postkassen i dag, det var ikke til meg. Poststempelet var dessuten flere uker gammelt. Uten at man legger merke til det, går tiden og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.
I hinduismen slår de hull på skallen for at sjelen skal slippe fri.
Døden er en naturlig ting. Den kommer når man minst venter det. Flere burde tenke over den saken. Så man ikke er uoppmerksom når det skjer.
Jeg skal til mor i dag. Jeg gruer meg. Jeg tror jeg holder på å bli alvorlig syk. Jeg skjelver på hendene om morgenen og er stadig svimmel. Jeg drømmer at det faller tunge møbler ned over meg og at jeg ikke får puste. Jeg drømmer at jeg går på en smal vei som snirkler seg nedover et mørkt fjell.
Jeg åpnet den store boken etter far i dag, om Skandinavisk Fauna og leste; hver art av levende vesener, har av naturen fått seg anvist en viss sone av jorden, innen dens grenser hvert individ derav lever og rører seg, og hvis grenser hvert individ sjelden forlater.
Når jeg tenker på mor husker jeg i blant bare den smale nakken. Jeg er engstelig, men merker også en anelse forventning. For det kan simpelthen ikke fortsette slik.

X

Om Sigbjørn Skåden

• 43 år, kommer fra Skånland, bosatt i Tromsø, jobber som forfatter
• Debuterte med diktboka «Skuovvadeddjiid gonagas» («Skomakernes konge») (2004), har etter det gitt ut ytterligere ei diktsamling, tre romaner og ei barnebok. Nominert til Nordisk Råds litteraturpris, P2-lytternes romanpris og mottatt Havmannprisen. Romanen «Fugl» kom ut i år.
• «Å sulte» handler om en flokk mennesker begynner å sulte. De tar med seg alt de eier og går ut i skogen uten å vite hva de skal.


Å sulte

Vi begynte å sulte. Først foretok vi oss ingenting. Det mørknet. Da vi gikk ut i gatene hadde folk allerede samlet seg der, de satt og stirret tomt på hverandre under gatelyktene. Over oss drev skyer forbi i vindkulene, kvelden var månelys og frisk. Da husene var tømt begynte vi å gå mot utkanten av byen. Med oss bar vi interiøret vi hadde fjernet fra husene, i gatene sto bare lysene igjen. Å vandre i lange gater, langs mørke fasader, på hard mark. Da vi kom til byranda hvor lysene opphørte stanset vi. Veiene gikk ikke lenger, foran oss var et svart hav. Vi fyrte bål av interiøret vi bar med oss, satt ved bålkanten gjennom natta og matet flammene.
        Da dagen grydde hadde bålene sluknet, vi så det som før var mørke. Det gikk ei rørsle gjennom oss, vi reiste oss og splittet opp i flokker. En flokk gikk nordover mot de høye fjellene. En annen gikk vestover mot myrhavet. En gikk mot sør over viddene. Og vi gikk østover, inn i de store skogene. De andre så vi aldri igjen.
Først inne i den tjukkeste skogen stanset vi, omgitt av svære trestammer. Over oss begynte løvet å høstes, blader vi aldri hadde sett på trær vi ikke kjente til. Vi ble stående lenge og se opp i kronene, før vi satte oss stødd mot stammene, hvilte.
        Da de minste barna hadde sovnet begynte én å snakke:
        Under trekronene, begynte hen.
        Er vi, fortsatte en annen.
        Vi hadde flaks, sa én. Her er ly. Skygge.
        Jeg har på følelsen at jeg har vært her før, sa en annen.
        Det er skogen, sa én. Den er sånn.
        Vi ble sittende stille, i trekronene rusket vinden. Da barna våknet løftet vi de minste på ryggen til mødrene, fortsatte forover. Noe var i forandring, vi merket det først i de store barna, stadig oftere vek de av, fulgte ikke lenger flokken. I starten hentet vi dem inn, spurte:
        Hvorfor følger dere ikke lenger flokken?
        Vi vil være her, svarte de.
        Etter ei stund sluttet vi å gjete dem, vi fortsatte bare forover, håpet at de selv skulle finne tilbake. Vi kløv opp ei li mot en langstrakt rygg, noen sti fant vi ikke, vi slet oss gjennom kratt og busker, einene rispet i huden vår. Da vi kom til toppen hadde det begynt å mørkne, barna som ikke kom da vi tente bål lette vi ikke etter. Vi ropte navnene deres inn i skogen, men ingen kom. Vi sang til barna som var igjen, gjennom det tette mørket hørtes lydene av ulende dyr.
        Hva gjør vi i morgen? sa én da barna hadde sovnet.
        Vi fortsetter forover, sa en annen.
        Hvor da? sa én.
        Det skal være en by, sa en annen.
        Og der? Er det bra?
        Det sies, sa en annen.
        Det fins folk der også?
        Visstnok. Bra folk.

På morgenen våknet vi til regn. Barna som ikke lenger klarte å gå tjoret vi til foreldrene og fortsatte ned moreneryggen, de hang og slang på ryggene våre, åpnet gapene mot det fallende regnet. Nedbøren tynget oss, vi måtte stanse oftere, hvile i ly av den tjukkeste skogen.
        Vi gikk en dag i regnet. Da vi stanset for kvelden hadde det gitt seg, men vi var gjennomvåte. Barna reagerte ikke da løste dem fra ryggene, de ble liggende urørlige på mosen med øynene lukket. Kanskje de sov. Vi flyttet kroppene deres nærmere bålet, men vi hadde lite interiør igjen å fyre med. Da det siste bålet døde ut ble vi sittende i mørket til det grydde. Da vi reise oss for å gå videre var noen av barna døde. Vi tjoret dem som fortsatt var ved liv til ryggene våre og fortsatte vandringa.         
        Dager kom og gikk. Til slutt var det ikke lenger noen barn.
        Holder vi på å miste oss selv? spurte én.
        Vet ikke, sa en annen. Kanskje.
        Hva skal vi gjøre? fortsatte én.
        Vi fortsetter forover, sa en annen. Her kan vi ikke være. I tjukke skogen.

Vi begynte å falle. Når noen ikke lenger klarte å reise seg forlot vi dem i skogen. Sansene var innsnevret, vi hørte ikke lenger hva de ropte etter oss, om de ropte. De fleste gjorde det ikke. Vi fortsatte gjennom skogen i spedere flokk. Vi vet ikke om vi hadde klær. Sko. Eller om alt var lemnet i skogen. Vi så ikke lenger på hverandre, om vi gikk side ved side eller hadde falt fra.
        Det var kveld da vi nådde den omsungne byen. Plutselig opphørte skogen og fra skogranda så vi byen på den andre sida av ei stor slette. Vi stanset, sto en stund og tok inn synet. Så begynte vi å løpe mot lysene.
        Inne i byen var det stille, vi gikk gjennom gatene. Husene var mørklagte, gatelyktene ledet oss innover mot kjerna av byen. Vi stanset på et stort opplyst torg, i ei fontene sirkulerte vann, vi satte oss, så på hverandre, på kroppene som var igjen. På fontenefundamentet hadde noen risset inn bokstaver. «Vi var her». Vi kunne ikke se om skrifta var gammel eller ny.
        Hva gjør vi nå? spurte én.
        Vi kan i alle fall ikke bli her, sa en annen.
        Har vi skrevet det der? spurte én.
        Vet ikke, sa en annen.

I skogen begynte løvet å falle, et vissent teppe over jorda.

X

Om Bob Lund McNab

• 36 år, fra Tromsø, jobber som helsefagarbeider ved UNN Åsgård
• Debuterte som novelleforfatter i Nordlys da han var 17, debuterte som dikter i amerikansk antologi da han var 19 år, og har senere publisert noveller og dikt i diverse tidsskrifter. Vant Ordkalottens skrivekonkurranse i 2012 og 2013.
• «Komme inn, for å hente deg ut» handler om liv som leves i uforløst sorg.


Komme inn, for å hente deg ut

1


Han drømte om fjellene igjen. Uten en lyd gled han over et nesten fargeløst landskap, som hele tiden forandret seg under ham. Det bølget opp og ned, ble til mørkt teppe av tette grantopper, ble til nakne myrlandskap mellom sorte, små tjern. Av og til et fjell; landskapet reiste seg opp mot ham, nærmere og nærmere, og stanset ikke før det var så nært at han kunne strukket ut armen og latt fingrene gli over toppene. Så senket det seg igjen, og stein ebbet ut i myr. Det var ingen sol i drømmen, bare et skarpt lys som virket å komme fra overalt. Så en kulde mot ansiktet, remser av snø i rynkene i jorden, remser som ble bredere og bredere til de fylte hele landskapet. Da så han noe som beveget seg under ham, som maur på en hvit duk, og han visste med det samme hvem han så. Han ropte, men det kom ingen lyd. Han viftet med armene for å bremse, men han gled like raskt, og da han ikke lenger klarte å se dem der nede, kom en lyd som lignet torden.
Han slo opp øynene i mørket og kjente musklene i armene og ryggen langsomt avspenne. Og uten å kjenne etter, uten å høre en eneste lyd, visste han at hun lå der ved siden av ham. Han tenkte på hvor i sansene den egenskapen ligger, som gjør at man i totalt mørke kan fornemme et annet menneske slik, fornemme omrisset av kroppen, som en silhuett av et fortettet og dypere mørke, som ses av noe annet enn øynene.

Da han lukket døra til soverommet, kom bikkja ut fra stua og stilte seg i enden av gangen. Fra entreen falt et lys skrått inn i gangen, over den grå pelsen. Den holdt blikket på ham i noen sekunder, før den gikk ut i entreen og skrapte klørne tafatt over ytterdøra. Han gikk bort og slapp den ut, og fortsatte til kjøkkenet hvor han tok et krus fra skapet og skjenket seg kaffe fra kannen som hadde stått på benken siden kvelden før. Så satte han seg ved spisebordet og så ut vinduet. Tidlig juni utenfor, men det så høstlig ut, og på alle værmeldingene snakket de om at de to siste månedene hadde vært de kaldeste på nesten tjue år. Ute på tunet stod huskyen i lyset fra utelampa og myste med øynene i vinden. Så senket den snuten og luktet seg hele veien inn i mørket mellom garasjen og uthuset.
Han tok hendene til ansiktet og klemte den søvnige stivheten ut av det, og så la han dem på bordplaten og så på dem, hvor hvite og livløse de så ut. Han tenkte på nyttårsaften, da han hadde sittet på den samme plassen, og over alt rundt ham var det liv og lyd og lys.


Sønnen og vennene ankom i romjula, og allerede samme dag hadde de fylt kjellerstua med utstyr som skulle sjekkes og kart som skulle leses, og ansiktene var fortsatt dypt brune etter en hel sommer i europeiske fjell, og det var de brune ansiktene han satt og så på etter middagen var spist. Det østerrikske paret hadde så like ansikt, med høye kinnbein og smal hake, at de mest av alt så ut som søsken. Den italienske jenta, som de kalte Zizzi, hadde tykt, mørkt hår og grønne øyne, og hun smilte ofte, men aldri falskt.
Og mellom disse ansiktene satt sønnen – solbrun han også, men lysere i huden enn de andre, med sine blå øyne under den blonde manken som alltid så vill og forblåst ut. Det var ikke vanskelig å se hvem av de fire som var skandinav.
Ansiktene var fulle av forventning, neste morgen skulle de avsted, og ingen av de tre vennene hans hadde gått i fjell så langt nord. De lyttet oppmerksomt mens sønnen fortalte om tidligere turer med gestikulerende hender.
Etter å ha lyttet til samtalen en stund så han over på henne og sa:
- Hører du? Han høres jo kav engelsk ut.
Hun smilte, og han skjønte på måten hun nikket at hun hadde tenkt det samme.
- Hva da? Ble det spurt fra bordenden. Han vendte hodet og så inn i fire smilende ansikt. Han kremtet.
- Jeg bare sa at du hør--
- Engelsk, pappa, sa sønnen og nikket mot de andre.
- Ja, så klart, beklager … Nei, sorry selvfølgelig.
Hun og sønnen lo, de tre gjestene humret og så på ham med høflig forventing. Han ristet på hodet og så ned i bordet, kjente vinen og rødmen i ansiktet.
- Can you believe he used to be an english teacher before he became the head master? lo sønnen og blunket til ham. Han holdt opp hendene i overgivelse.
- Ok, ok! I just told Line that Kaspers english is so good that he sounds like an englishman.
Gjestene smilte bredt og nikket seg enige. Han drakk av vinglasset og var glad og varm i ansiktet.
De hadde møtt hverandre fire år tidligere, sønnen og vennene hans, da de alle var i samme følge som skulle opp i de italienske alpene. Allerede da hadde de snakket om å ta den turen de nå skulle på, men det var alltid noe som hadde kommet i veien, og dessuten var det ikke aktuelt for noen av vennene å gå turen noen andre årstider enn om vinteren.


En dag, da de andre hadde kjørt inn til Tromsø, gikk han ned i kjellerstua og stilte seg midt i havet av utstyr. Han skrittet over tingene, frem til bordet og tok opp koppene som stod igjen. Det lå tre kart på bordet, og han plukket opp det største. Det sa ham lite, han hadde ikke den samme lidenskapen for tur og natur som sønnen, og sjeldent hadde han trengt å orientere seg ved hjelp av noe kart. Han la det ned på bordet og søkte over terrenget med fingeren, til han fant punktet der huset deres stod. Ikke langt fra fingeren så han at de hadde markert med et lite kryss, og en strek startet fra krysset, så mørk og tynn at den nesten gikk i ett med de påtrykte markeringene, og fortsatte ut mot høyre. Et sted delte streken seg i to. Den ene fortsatte rett frem, mens den andre buet seg sør og rundt til de møttes igjen og fortsatte østover. Det sa ham ingenting.
Han la kartet ned, tok med seg koppene og gikk tilbake opp trappa.


Han hørte soveromsdøra bli åpnet ute i gangen, og de stille skrittene hennes komme mot ham.
- Morn, sa hun da hun kom inn på kjøkkenet og gikk til benken.
- Morn.
Hun kom til bordet med krus og kanne i hendene og satte seg.
- Blir du hele dagen i dag? spurte hun.
Han drakk av koppen og nikket.
- Skjønner.
- Du vet hvordan det er nå, rett før ferien. Jeg har to faste vikarer som slutter …
- Jeg vet, bare … Hun lukket øynene og ristet langsomt på hodet. – Jeg vet ikke hvorfor jeg spurte.
Han tok blikket vekk fra vinduet og så på henne. I så mange år hadde han kjent det ansiktet, vært nær det, så nær man kan komme et ansikt, men nå var det noe fremmed i det, trekk han ikke kjente igjen, som et dobbelteksponert fotografi, et ansikt fremkalt over et annet, og hver gang han så dette fremmede ansiktet i hennes, stakk det et ubehag i ham.
- Kanskje jeg går en lang tur med Zarek i dag. Dèt kan jeg gjøre.
Hun la hendene om kruset og flettet fingrene.
- Det høres ut som en bra plan sa han.
Hunden hadde kommet ut av mørket og lagt seg ned på tunet, i lyset fra utelampa, med snuten i gresset og øynene lukket.
- Har du forslag til middag? spurte hun.
- Ikke tenk på middag i dag.
- Hvorfor ikke?
Han så ned på hendene hennes mens han snakket.
- Jeg må kjøre rett inn til byen etter jobb. Jeg blir ikke så--
- Hvorfor må du det?
Han rettet seg opp, så på henne, slapp pusten ut gjennom nesen.
- Fordi det ringte en mann i går … Om annonsen. Han kjøper skiene og skoene … Kanskje mer.
Hun så ned i bordet. Han så knokene hennes hvitne, hørte henne trekke pusten.
- Jeg kan ikke forstå hvorfor det haster så voldsomt!
Hun reiste seg og gikk med harde skritt ut av kjøkkenet, ned gangen. Bikkja skvatt til da soveromsdøra smalt igjen.


Den formiddagen satt han i stua og så på tv, på en av årskavalkadene som gikk i reprise, da Zarek, som lå på sin faste plass mellom tv-bordet og bokhylla, plutselig stakk hodet opp og så mot veggen med oppspente ører. Så bjeffet han og spratt opp og stilte seg midt på stuegulvet, med øynene festet på ytterdøra ute i entreen. Gjennom veggen hørte han bildører bli lukket. Han reiste seg og gikk forbi Zarek, som med det samme begynte å følge ham i hælene.
Fra vinduet i døra så han fire menn på tunet. De så ham også, og den ene løftet armen i en halvveis hilsen. Han åpnet døren og ba hunden hysje, men så fort han lukket døra fortsatte bjeffingen, og klørne skrapte hardt mot innsiden. Mannen som hadde hilst kom mot trappen og stanset rett foran det første trinnet. Munnen beveget seg.
- Ja, det stemmer svarte han.
Mannen nikket forsiktig, fortsatte å prate.
- Ja, det stemmer også. Men hvem er du? Hvorfor spør du om det?
Mannen satte en fot på det nederste trinnet, lente seg litt frem og så opp i øynene hans. Så fortsatte munnen å bevege på seg, og da den omsider sluttet, var det ingenting igjen.
Så satt han i sofaen og på bordet foran lå et kart han hadde sett før, og han fulgte fingeren som beveget seg over det, helt til den stanset og beveget seg i en liten sirkel. Mens han satt slik, hørte han henne komme inn døra.



- Jøss, så mange sko, hørte han henne si. – Hallo?
Mannen på den andre siden av bordet hadde akkurat rukket å reise seg da hun kom inn i stua, fortsatt med kåpen på. Hun smilte, noe oppkavet, lyserød i kinnene og med Zarek i jagende halvsirkler rundt beina hennes.
- Hei, sa hun usikkert og så over ansiktene. De hadde alle reist seg, men ikke han. Og kanskje var det det som gjorde det, for før noen av dem rakk å si noe som helst, hadde hun lest hele rommet. Han lukket øynene og knep dem sammen.

Tid gikk.

De fant kvinnene med bare få meters avstand fra hverandre i massene. Et døgn senere fant de østerrikeren. Så kom begynte det å snø, og da det til slutt holdt opp å lave ned, hadde det gått nesten en uke.
Ikke lenge etter stod de fire mennene i stua igjen. De var blitt skjeggete og slitne, så han, mens han hørte dem si at det ikke var mer å gjøre akkurat da. De var veldig lei seg, sa de. Men man kunne ikke gjøre annet enn å vente på våren, for han kunne være hvor som helst.

2


Han låste seg gjennom korridorer, garderober og klasserom, tok i alle håndtak og kjente etter på alle vinduer. Hun ville ikke tåle at telefonen hans ringte midt på natten flere ganger, fordi noen ungdommer hadde klatret inn et vindu og utløst alarmen.
Da han kom inn i et av klasserommene til de minste, gikk han langs vinduene mens han så ned på pultene, på blomstene som var festet oppe i hjørnene. Det var en tradisjon at elevene som skulle begynne på skolen fikk en lekse da de kom på besøk rett før sommerferien. Leksen var å finne en blomst de likte, som de så skulle legge i press over sommeren. Så ble første skoledag brukt til å legge blomstene på papp, skrive navn nedenfor, og legge kontaktpapir over.
Da vinduene var sjekket gikk han i slalåm mellom pultene, mot midten av klasserommet og satte seg ned på en av dem. Han så ut i rommet. Så la han hodet bak og lukket øynene, trakk pusten gjennom neseborene, helt inn, til lungene lå stramme under ribbeina, og holdt pusten en stund før han lot den slippe ut gjennom munnen. Han lot den ene hånden gli ut til siden, over den kalde bordplaten, til fingrene traff papp og glatt plast. Ruglene bølget under fingertuppene, steg og sank, han kjente hvordan kronbladene strittet utover. Han åpnet øynene.
Med den andre hånden tok han telefonen opp fra jakkelommen og gikk inn på anropslisten og fant nummeret som kvelden før hadde ringt ham. Det ringte lenge før noen svarte.
- Hallo, sa stemmen.
Han kremtet.
- Ja, hei. Vi snakket sammen i går, om de skiene og-
- Ja, ja, så klart. Det … Hva tenkte du på?
Han kunne høre at mannen bare var halvt med i samtalen.
- Beklager hvis jeg forstyrrer, sa han.
- Neida, ikke tenk på det. Det skjer litt her akkurat nå, men det er i orden. Hva tenkte du på?
Han så ned på blomsten. I lyset fra vinduet så den helt fargeløs ut, og han husket ikke hva den het, men han kjente den godt. Han la fingene på den, førte dem over de glatte ruglene.
- Jeg beklager, men jeg kan ikke selge deg de tingene likevel.
Stille i andre enden.
- Beklager veldig, gjentok han.
- Javel? sa stemmen.
- Ja, det bare ble litt …
Han stoppet opp og sa ingenting.
- Hallo? sa stemmen. – Er du der? Hallo?
Han senket hånden, lot den og telefonen falle helt ned til den traff låret, og så trykket han på skjermen og ble sittende i stillheten og det grå lyset som kom inn gjennom vinduene, og som virket så kjent.


Det føltes som uker siden, ikke mange år. Så godt husket han den kvelden da de satt ved kjøkkenbordet. Sønnen holdt løvetanna i stilken og dreide fingrene så den spant rundt.
- Jeg tror det funker, sa gutten og studerte blomsten.
- Klart det funker, svarte han og la leksikonet ned foran seg og åpnet det omtrent på midten. - Jeg bare tenkte at den er litt stor i toppen når den skal legges i klem.
Gutten la blomsten ned og fulgte med på avispapiret som ble lagt ned på boksiden.
- Tenk om det bare er jeg som har med blomst, sa gutten og dro håndbaken under nesa.
- Da er det jo bare du som har gjort leksa, da.
- Så da blir læreren skikkelig sint?
Han humret.
- Jeg har sagt det veldig mange ganger nå, du vet godt at det ikke er sånn, Kasper.
Gutten så ned i bordet foran seg og så tankefull ut. Han snufset et par ganger gjennom tette nesebor.
- Så, da er det bare blomsten, sa han og holdt hånden ut mot gutten, som tok den opp fra bordet og strakk den frem til faren.
- Jeg tar tilbake det jeg sa, sa han. – Blomsten er jo perfekt.
- Åh? sa gutten og strakk seg over bordet.
- Ja, se her, han tok opp blomsten og holdt den frem mot gutten, - dere har jo samme sveis!
Gutten kniste og snufset.
- Vil du komme hit og gjøre det siste? spurte han. Gutten klatret opp på bordet og akte seg over.
- Skal jeg bare lukke?
- Nei, ikke helt enda. Først må du brette avispapiret over blomsten.
- Sånn?
- Ja, og så over, så bretter du.
Han fulgte de små hendene mens de langsomt foldet avispapiret over blomsten.
- Vet du at jeg hadde en stygg drøm i natt? spurte gutten mens han brettet.
- Klart jeg vet det, du kom jo inn til oss. Husker du?
- Ja, men vet du hva den stygge drømmen var?
Han tenkte seg om.
- Det tror jeg ikke du sa noe om. Hva drømte du?
Gutten tok hendene til seg og la dem i fanget. Han så opp på faren.
- Jeg drømte at jeg hadde glemt blomsten i garderoben, men så fikk jeg ikke lov til å gå ut og hente den, for læreren sa at hun hadde en stor og sint hund som stod ute i gangen og at den beit alle som åpnet døra.
Han la hånden på den spede ryggen.
- Jeg skjønner at du gruer deg, Kasper. Og det er helt vanlig – alle de andre gruer seg litt de også. Men kan du ikke prøve å slappe litt av nå? Det er lenge igjen av sommeren, og det blir jo kjedelig om du skal bruke den på å tenke på sinte lærere og slemme hunder, ikke sant?
Gutten sa ingenting, men han så at det dreide seg i det lille hodet, bak de blanke øynene.
- Men hvis læreren ikke slipper meg ut av klasserom--
- Kasper, ingen kan gj--.
- Men hvis, pappa!
Han kjente ryggen spenne seg under hånden.
- Ja, hva da?
Gutten pustet tungt, snufset.
- Da er jo du der, sa gutten. – Da kan jeg jo bare rope, og så hører du det der du er, ikke sant?
- Men hør nå, Kasper, det der var jo bare et mareritt, og de betyr ingenting.
- Jeg sa hvis det skjer, pappa!
Da så han noe som rørte seg i de små øynene, og i et lite glimt var det et annet ansikt han så inn i. Så var det over, og han forstod plutselig hva gutten egentlig spurte om, og han kjente det stakk i ham fordi han ikke hadde skjønt det før. Han la hånden sin på toppen av hodet, lot fingrene forsvinne i det blonde kaoset.
- Det er klart jeg er der, Kasper. Og hvis du roper på meg, så kommer jeg dit du er. Da kommer jeg inn, og så henter jeg deg ut.

X

Om Lars O Haugen

• 48 år, bor i Vadsø, kommer fra Vestlandet, jobber som lærer
• Er tidligere norgesmester i slam-poesi og kretsmester i stille høyde.
• «Sørgemarsj frå indrebyen» handler om at det er umulig å vende tilbake til der man kom fra, både som individ og som samfunn.


Sørgemarsj frå indrebyen

Himmelen over hamna i Indrebyen lyste rosa og grått, bølgjene under spegla han i lilla og svart. November var midt på sitt verste; kald, mørk og einsam.

Han Alvar låg daud på loftsrommet sitt. Og det hadde han gjort ein stund.

Alle kjende han Alvar.

Nokre få hugsa han frå før han reiste til sjøs. Stuttvokste, kraftige Alvar, som kasta kniv etter sløydlæraren og stein etter hurtigruta. Han som sette spiker under dekka til vognmann Dahl og fyrte av kinaputtar i postkassene til naboane i Mellomgata.

Det var alltid han Alvar. Til og med når det ikkje var han Alvar, så var det han Alvar.

Han reiste ut då han var femten.

No var sløydlæraren for lenge sidan daud, og gapeskapen til han Alvar var berre gode historier som vart delt over kaffikoppane på Hildonens kafé og konditori.

Han Alvar var gløymd. Men han var altså kome heim att. Umerkeleg og såra, som ein hannkatt etter sommaren ute i det fri.

Ukjenneleg var han rett nok, anna enn på det litt breibeinte ganglaget. Skjegget hans hadde vakse ifrå andletet, det breidde seg nedover halsen og sprika frå dei innsunkne kjakane. Nasen var hoven, lilla og knudrete. Augene sat djupt, og hadde vorte vasne med åra, ein lys blå gruntvassfarge plukka opp i Karibia ein plass.

Den siste tida kvilte dei augene oftast på fjernsynsskjermen frå der han sat i stresslessen med ullester på beina og ei strikkajakke om dei runde skuldrene. Men av og til kunne dei vandra over mot eit falma fotografi i enkel gullramme på veggen, teke på ein strand ein plass der ute. Australia? Thailand? Florida? Ikkje godt å seia. Ikkje godt å hugsa.

Men det var uansett over no.

Han Alvar var daud.

Dei kom for å henta han ut.

Stova var full av nips og døyande sukkulentar, så innrøykt at du kunne teikna på veggane med jifspray og så full av fortid at framtida måtte sette seg ned for å venta på benken nede i gangstien. Ei utstoppa krokodille, eit skilpaddeskal.

Ein amerikansk fotball, ein transistorradio med brotna antenne, ein haikjeft med manglande tenner. Ingen gardinar, men ein kikkert sto klar i vindaugskarmen mot sør. Fritt utsyn ned mot småbåthavna, der ein nedsloga 17 fot Rana plast aldri meir skulle høyra han banna over påhengsmotoren.

Nede på gangstigen hadde notid og framtid snakka seg ferdig og byrja rusla oppover mot huset.

Berre rustne anglar og trevlar var att av dei raude gummimakkane på juksahjulet. Dei fiska like godt, når det først var bett.

Dei fann ingen til å betala for gravferda til han Alvar, så dei pakka han ned i den billegaste kryssfinerkista dei hadde og bukserte han ned trappa og ut. Men då dei skulle starta opp likbilen, spann det ikkje liv i motoren heller.

Lukta hadde byrja å siva ut av kista allereie, så ingen var lystne på å venta på mekanikarhjelp. Så lange vegen til kapellet var det no heller ikkje.

Så dei bar han innover Havnegata. To av sønene til begravelsesagenten, ein fyr ifrå NAV, ei spinkel dame frå heimetenesta og nokre lausarbeidarar frå Litauen eller kvar det var som dreiv og fiksa taket på nabohuset. Køen av bilar vaks attom dei.

Ved rådhuset vart dei stogga, og bilane venta, både dei som kom innover frå Vegsletta og dei som kom oppover mot Saxi-krysset. Men det var ingen som fløyta eller freista å komma seg forbi. Og då dei kom til rundkøyringa, følgde heile rekkja etter, oppover til venstre mot kyrkjegardsporten.

Og slik gjekk det til at heile byen følgde han Alvar til grava.

X

Om Ron Røstad

• Fra Tromsø, jobber som frilansskribent. Har gått forfatterstudiet i 2008-2010.
• «På akutten» handler om å at det ikke er morsomt å være på legevakt i utlandet, og aldri en del av planen. Men det setter i gang noen tanker.


På akutten

– Hvorfor må sykehus være fryktinngytende, sa jeg til Gerd og pekte på fasaden, med tusenvis av små, spisse knivblad montert på søyler som isfiskebor. – Arkitekten har kanskje tenkt at fasaden skal sende tankene til smerte, dehumanisering og menneskets reduksjon til et reparerbart objekt, mens knivbladene er sikkert ment å gi ekstra lag av skrekk og uhygge, sa jeg.
– Har du husket å ta vare på bussbilletten til turen tilbake, sa Gerd.
– Spørsmålet er hvordan vi finner veien til legevakten.
– Samme sted som i fjor.

Kvinnen i legevaktens resepsjon så på den bulende underarmen min og sa «infection». Deretter studerte hun helsetrygdekortet mitt.
– It’s no good, sa hun, Norway is not in the EU.
– But we are in the European Economical something, sa jeg.
– The card says NO. Look here, sa hun og pekte på kortet, inside the euro-stars it says NO.
– NO means Norway.
– Aah, yes! And you are already in the system. We have your adress and everything.
– Last year was something with my eye.
– You can wait in the waiting room, sa hun.

Fra venterommet så vi isoporesker med påskriften «Human organs» bli fraktet inn i legevakten på traller. Mennesker, levende eller døde, ble rullet inn og ut på ambulansebårer. En av de andre som ventet hadde åpenbart fått et plutselig og smertefullt ryggproblem.

Legen klemte underarmen og konstaterte infeksjon fra et lite sår på albuen. Det ringte i en bjelle ute på gangen, og legen forsvant til en mer akutt situasjon.

Vi måtte vente på hver vår pinnestol rett ved siden av rommet der de tar på og av gips. Jeg studerte et litt eldre par. Jeg og Gerd om tjue år. De hadde hverandres trøst og kjærlighet. Noe var galt med kvinnen som gjorde at hun måtte ligge i sengen. Sansynligvis noe uventet som oppstod denne vakre sommerettermiddagen, en hyggelig anledning som utviklet seg til noe dramatisk. Kanskje noe som har brygget i flere tiår, uten at hun visste noe, slo ut i dag. Det var ikke til å holde ut. Hva hvis det å ha hverandre ikke er nok? Jeg kom til å tenke på det paret som ble funnet i asken i Pompeii, de holdt rundt hverandre mens asken begravde dem. Kjærligheten kunne ikke redde dem.

– Det er så rørende med det paret, sa Gerd.
– Jeg ser bare dødelighet.
– Du har bare en liten infeksjon.
– Infeksjoner kan være dødelige.

Foran oss lå en eldre mann som av en eller annen grunn ikke fikk plass i sengen. Fotenden hadde en plate, så han lå med beina i vinkel, men han virket likegyldig til dette. Var han veldig lang eller sengen veldig kort? Jeg frøs, bare i T-skjorte. Varmt ute, men kjølig inne. Jeg følte meg kvalm. Hvis jeg frøs noe mer kom jeg til å kaste opp.

Etter en time kom en sykepleier for å ta blodprøver. Han kunne norsk fordi han hadde hatt norsk kjæreste. Vi satt en time til. Angret på at jeg ikke tok med meg hettegenseren. Angret på at jeg ikke hadde vært mer nøye med såret på albuen, at jeg ikke hadde vært flinkere med fuktighetskremen. Frykten for resistente bakterier.

– De som tar antibiotika for den minste ting kan godt krepere for min del, sa jeg, bare de ikke smitter oss med de giftige basillene sier jeg.
– Kan jeg få litt av vannflaska, sa Gerd.
– Dette er det virkeligste stedet i hele Berlin. Dette er dette som er livet. Vi ender opp på et sted som dette, før eller siden. Hvis vi ikke dør i en fei. Det er alt det andre, lykken og problemfriheten som er falsk.
– Hadde du den posen med nøtter, sa Gerd.

En tynn gammel mann subbet gjennom lokalet. Legen vår småløp forbi uten å se oss. En annen lege som strevde med å oppnå høy hastighet på grunn av vekten, småløp likevel gjennom gangen med papirer, frem og tilbake.

– Skal du inn dit, sa en sykepleier og pekte på gipsrommet.
– Nei, jeg tror ikke det, sa jeg.
– Jo, det skal du.
Jeg fulgte henne inn på gipsrommet der en annen ung pleier ventet. Den unge pleieren ba meg om å
holde ut armen mens de surret på bandasje.
– Skal jeg gå med et slags bind, spurte jeg.
– Skal jeg få gips, spurte jeg.

Jeg fikk noen våte plastposer rundt armen som jeg skulle holde i ro i noen minutter, og de forsvant mens dette tørket. Jeg har aldri hatt gips. Jeg har fryktet å være lenket til gips, ikke kunne bevege meg som jeg vil om natta. Jeg synes det er vanskelig å være lenket til kroppen. Ikke kunne slippe fri. Spesielt om natta, når de rare tankene kommer frem. Jeg er fanget i min egen kropp, kan ikke forlate. Lenket til hjerteslagene, det holder meg våken at hjertet slår. Jeg kjenner dunkingen, må finne stillinger som gjør at jeg slipper rytmen. Jeg har drømt om at vi skulle hatt sevje heller enn blod. At vi var ånder som liker å henge rundt kroppen. Og nå var armen min fanget i gips. Jeg måtte snu meg for å se på Gerd som satt utenfor gipsrommet. Hun smilte og holdt tommelen opp. Jeg ble overbevist om at dette var begynnelsen. Snart kommer neste beskjed. Innleggelse. Forgiftining.
Kamp for livet. Omtale i lokalavisene hjemme.

Det stod en sykeseng til høyre for meg da jeg kom ut fra gipsrommet. I øyekroken så jeg en liten papirhvit skikkelse i bare trusa, med kroppen spredt ut. Var det et menneske? En mann? Jeg turde ikke se, for jeg ville komme til å kaste opp hvis jeg gjorde det. Jeg kunne ikke sette meg på stolen, av frykt for å få øye på skikkelsen i sengen. Jeg stod med ryggen til.

– Hva er i den sengen, sa jeg.
– Det er en liten, kritthvit mann som ikke har noen sjenanse... han er nesten naken, sa Gerd.
– Er han ved bevissthet?
– Ja.
– Er det noe galt med ham, jeg mener mentalt?
– Det så ikke sånn ut, sa Gerd, det så bare ut som om han ikke har noen sjenanse.

Gipsen avleder oppmerksomhet fra meg selv. Hvis noen skulle beskrive meg etter å ha sett meg, ville de si: Han hadde armen i gips, husker jeg. Det var en mann, mørkt hår... også husker jeg ikke mer. Var han høy, lav, ung, gammel? Nei, jeg husker ikke. Men han hadde på seg gips. Det husker jeg.

Jeg følte meg overraskende normal da jeg kom ut i gatene md gips. Jeg la merke til mange andre med gips og bind, mange var langt større enn min. Er det meningen at jeg hilser på dem?

– Du kan skrive «Gipsdagbøkene», sa Gerd. Nå som du ikke kan taste på tastaturet, kan du lese inn dagboken.
– Jeg kan snakke om at jeg er på bunnen i gips-hierarkiet. Jeg har ikke engang brukket noe.
– Bra, der ser du, allerede en morsom og selvironisk vinkling.
– Jeg må drikke øl med venstrehånden, sa jeg.
– Du kan lage en podcast, sa Gerd, Om gips.

X

Om Bendik Carlsen

• 23 år, går på forfatterstudiet i Tromsø.
• Debuterer med denne novellen.
• «Fuglelydar» handler om en flytur som vekker til live gamle minner.


Fuglelydar

Idet turbinen på styrbord side også tar fyr, lener flykaptein Torgersen seg godt tilbake i pilotsetet og tenker med varme på alle fuglelydane han kunne herme som barn.

X

Om Sandra Marie Kristiansen

• 29 år, fra Tromsø, snart lege
• Har skrevet siden hun var barn, men har aldri gitt ut noe tidligere og debuterer dermed med denne konkurransen.
• «Maria» handler om noen timer i et liv på 60-tallet.


Maria

Det lønte seg å være på godfot med han Helmer Aronsen. Da vanket både brennevin og kameratskap, i motsatt fall blåveis og beinbrudd. Sånn var han, men hva som hadde tiltrukket hun de kalte kona hans måtte fuglene vite. Maria Aronsen, het hun, for de hadde angivelig giftet seg i 1959 selv om hun på papiret fortsatt het Olaisen.
- Du hadde nu nok av friera i di tid, men bare vett til å bli gravid med han Helmer!
Maria ristet på hodet der hun gikk nedover Storgata med morens ord rungende i ørene. Hun hadde sagt hun hadde noen ærender før jobb, men egentlig lengtet hun bare ut i den klare høstdagen som hadde blunket bak det skitne kjøkkenvinduet.
En langbeint og lurvete kar hilste litt for kameratslig da de krysset veier, Maria var vant til at folk kjente henne igjen fra Samfunnskafeen, men likevel gjorde gesten henne bråsint.
- Hold øyan dine for dæ sjøl!
Hun kastet på den lange fletten sin. Hun hadde gått med håret i flette siden hun var tenåring og hadde ingen planer om å slutte.
- Det va nu voldsomt, Maria! Huske du ikje mæ?
- Ikje huske æ og ikje vil æ huske!
- E du dement, du servere mæ middag annakvær uka!
Nå hadde de lagd en scene midt i Storgata. I sidesynet så Maria at Fru Severinsen og venninnene som hadde vært på vei til formiddagskaffe, stanset for å se opptrinnet. Maria skjemtes og i et forsøk på å riste den brysomme mannen av seg spaserte hun lynraskt videre, men den fremmede var tydeligvis på en snurr. Han grep henne hardt rundt armen og dro henne inntil seg.
- Her prøve æ å være høff´li også får æ sånn der surk tilbake!
- Det der hadde æ ikkje gjort vess æ va dæ!
Maria prøvde å vri seg unna, men mannen var sterk til å være så tynn.
- Trur du ikje æ vet du e dama til han Helmer? Han skremme ikje mæ!
- Slepp mæ, din lasaron!
Det gikk et gisp gjennom tilskuerskaren da mannen endelig slapp, men ingen gjorde tegn til å ta til motmæle. Maria snublet videre, rød i kinnene og så sint at hun hadde ikke ord. Bare vent til Helmer fikk høre om dette! Tårene spratt fram i øynene og irriterende nok møtte hun blikket til Fru Severinsen og venninnene som sto tett og hvisket så det ristet i håret. De kjerringene fikk bare prate, de snakket nå så mye om henne fra før av uansett. Kanskje hun skulle sende Helmer etter dem også, det skulle tatt seg ut!
Nordavinden hvisket gjennom gatene og en enslig kråke skrek fra Domkirkespiret, som om den hadde noe å klage over. Maria snudde hjemover. Oppover bakken spredte trekronene seg som blodårer mot den bleike himmelen, nakne allerede, og tanken på nok en vinter bød henne så sterkt imot at det verket i kroppen.
Egentlig skulle hun bodd i Oslo. Maria hadde vært atten år da onkel hadde ordnet henne jobb som kjøkkenhjelp på en restaurant på Karl Johan. Så misunnelig venninnene hennes hadde vært! De ville høre historien igjen og igjen, om hvordan Maria skulle bo i en bygård av mur og sykle hver dag gjennom Frognerparken, servere rike menn på Karl Johan og til slutt gifte seg med en av dem, bli fin frue mens de skulle bli igjen her. Oslo, måten hun hadde sagt det på, det hadde ikke vært vanlig – nei, hun hadde slått det rundt seg som et sverd mot omverdenen. Men bare uker før hun skulle flytte hadde hun blitt syk. Hun hadde følt seg elendig, ligget i mørket med gardinene sammentrukket og mor hadde akket og vært helt fra seg, tilkalt både lege og healer, ingenting hadde hjulpet. Da det var gått flere uker over tiden ringte onkelen og sa at restauranten hadde ansatt noen andre. Den mystiske sykdommen slapp snart taket og siden hadde hun blitt hjemme. Men det var lenge siden nå. Maria hadde nesten glemt alt om Oslo, bare av og til kom hun på det.
Da hun låste seg inn døra hørte hun to par barneføtter sette fart over stuegulvet.
- Mamma! Se ka vi har laga!
De kom ramlenende inn i gangen med mor etter seg, to bustede hoder som kastet seg mot bena hennes så de mistet tegningene de hadde vært så ivrig etter å vise.
- Dem har vært helt krakilsk i dag, æ trur det e væromslaget.
- Du trur no så mye rart bestandig. Dem e unga.
- Har du kjøpt godteri til oss? Du vet det e lørdag!
- Kor e han pappa?
- Han pappa kommer hjem snart. Han hjelpe nån venna med å ordne en båt, vet dokker.
- Men har du godteri?
Maria klemte barna mot seg og møtte morens bedrøvete blikk, alltid så skuffet over et eller annet.
- Ho bestemor har godter i veska, sa mor, og barna løp etter henne inn på kjøkkenet. Tegningene lå igjen på gulvet i gangen og var glemt allerede. Maria dro av seg kåpen og skjerfet og kjente hvor mør hun var blitt over armen etter det lille basketaket. Egentlig forsto hun fyren. Hun kunne godt ha svart høflig, det ville ikke ha kostet henne for mye.
- Skal du ikje komme inn? Ungan e gådd i stua.
- Joda, æ kommer.
- Skal du på jobb seinere?
- Jo, vakta begynne klokka fem.
- Du veit ka æ syns.
- Slutt nu, mamma. Æ orke ikke nu.
- Æ sir nu bare.
- Det e ikje som før, kvinnfolk i dag tjene våres egne penga.
- Så det e min jobb å holde huse ditt reint? Legge ungan dine kver kveild?
- Det e ikje kver kveld.
- Katti skal dokker gifte dokker på ekte?
- Herregud for et mas på dæ i dag!
- Æ lure no bare på ka slags venna og ka slags båt som e så viktig at han ofre lørdagsmiddagen med kjerring og unga.
- Han Helmer har mange venna og det vet du!
- Æ vet nu ikje så mye at det gjør nåkka.
Maria løp opp den smale trappa til andreetasje og inn på soverommet, slamret igjen døra og slang seg på senga som en tenåring. Bare ti minutter, tenkte hun og var allerede så trett av alt, som om framtiden lå bak henne.
Nedenunder hørte hun barna snakke og flire. Hun visste at det var stygt, men hun kunne stundom tro at de var lykkeligere når hun ikke var der. Som når hun hørte dem gjennom sprekkene i gulvet eller gjennom lukkede dører, tilfredse lyder og harmonisk småprat. De ble alltid så klengete med henne, som om hennes nærvær gjorde dem usikker. Hun visste jo at mor ville tatt godt vare på dem. Kanskje Helmer også, han kunne i alle fall hjelpe til. Nei, hun måtte ikke tenke. Men hodet lå tungt på puta og ufrivillig sank tankene ned i henne som lodd i stille vann. Plopp, plopp, plopp – akkurat som når hun hang over båtripa på jolla og slapp steiner i vannet, som hun og pappa hadde plukket i fjæra før de rodde ut på fjorden en sensommerdag, det var nesten alltid sensommer når hun mintes barndommen, og når hun slapp steinene nedi det ukjente dypet og så de fyke nedover tenkte hun på hvordan de traff Draugen midt på hodet der han satt på havbunnen, det var til pass for han som hadde tatt så mange, det var en lek de hadde, men hun tok aldri de største steinene, ville ikke at det skulle gjøre for vondt.
- Ligg du her og drar dæ? Æ trur ho har lagd middag nu.
Helmer sto plutselig på soveromsgulvet og byttet fra overall til hverdagsbukser. De kritthvite bena viste ingen tegn til at det hadde vært sommer. Maria spratt opp, sløv etter søvnen, måtte holde seg til nattbordet for å ikke svaie.
- Vet du ka som skjedde i dag, Helmer? Se her på armen min, e det blåflækk?
Maria dro opp genseren og fortalte i stykkete ordelag om den langbeinte mannen som hadde skjemt henne ut midt på gata, grepet tak i henne foran Fru Severinsen og alle. Hun så opp på Helmers øyne som ble svarte av sinne mens hun snakket. De brede skuldrene hans este utover i takt med at historien eskalerte, kanskje la hun på litt ekstra bare for å se knyttnevene hans stramme seg, og i disse stundene slo det Maria at hun elsket mannen sin likevel, hun kunne tvile på mye men aldri at Helmer var på hennes side.
- Æ vet akkurat kem han fyren e, du søte maroder! Æ skal ta han!
- Nei, Helmer, det skal du ikje.
- Æ skal knuse han, æ skal –
- Du kan jo gå og prate med han. Han sa han ikje va nåkka redd førr dæ!
Men Helmer var allerede på vei ut døra og ned trappa som et lokomotiv i fritt fall. Sint som en okse på hennes vegne. Maria ville stanse ham idet han dro på seg skoene, men hun fikk seg ikke til å gjøre det, heller ikke da han rev opp ytterdøra. Fru Severinsen og de andre kom nok ikke til å le slik av henne neste gang. Nei, Maria hadde kanskje ikke mye, men hun hadde en ekte mann og av og til var det nok.
- Det e jo middag nu, nei, dro han Helmer igjen?
- Ja.
Maria sto i døra og så etter mannen sin, bredbeint og arg, som trampet av sted for å hente han Pilken eller Jørgensen eller hvem han nå skulle få med seg.
- Det her tar sæ ikje ut! Ka dokker driv med? Har du sovet helt til nu?
- Ka e det til middag?
Maria gikk inn på kjøkkenet og klemte barna som sto på krakken og vasket fingrene i vasken.
- Dokker to e de beste som fins!
- Kor e han pappa? Kan vi bli med dæ på jobb i kveld?
Maria rusket størstemann i håret og hvisket tulleord inn i øret som fikk ham til å le. Mor så vaktsomt på henne, men la bare de kokte potetene på bordet og sa at nå måtte de spise mens det var varmt.
De hadde kommet halvveis gjennom middagen da døra ble revet opp og Helmer trampet inn på kjøkkenet. Barna satte i å hyle og mor veltet vannglasset utover duken så en stor, bulende dam la seg mellom skålene.
- Helmer! Ka har du gjort?
Helmer pustet tungt og skyldte blodet fra nevene i kjøkkenvasken. Det sprutet lyserødt vann utover sukkerskåla og kaffeboksen. Barna gråt og mor jagde de med seg inn i stua.
- Ka har du gjort, Helmer?
- Vi bare prata litt!
Maria føk opp og rev Helmer i armen. – Svar mæ!
- Æ bare kjente litt på han. Tåle du ikje å se blod? Han va grinat og full, men nu hilse han og sir unnskyld! Ka e det til middag?
Helmer tørket hendene på kjøkkenhåndkleet, farget det svakt rødt, satte seg til bords. Maria ble stående og se at han forsynte seg. Først poteter, så fisk, så en liten gulrot for syns skyld.
- Banka du han bare?
- Æ spis middag, Maria. Kor e ungan?
Maria hentet barna inn fra stua til stille protester fra mor. Minstemann gråt fortsatt, men bet det i seg og satte seg til bords. Maria strøk ham ømt over kinnet, han var godgutten hennes, han ble helt sikkert noe stort en dag.
- Han pappa har sløyd fisk, bare. Det va bare det. Nu spis dokker maten som ho bestemor har lagd. Mamma må på arbeid.
Maria kysset barna på panna, ignorerte morens blikk da hun kysset Helmer også. I det hun gikk ut i ettermiddagssolen og den iskalde luften kløp henne mot kinnene husket hun plutselig en melodi hun hadde hørt for lenge siden, da hun serverte på fest hos Fru Severinsen kanskje. Så pussig at hun skulle nynne på den akkurat nå.

X

Om Bob Lund McNab

• 36 år, fra Tromsø, jobber som helsefagarbeider ved UNN Åsgård
• Debuterte som novelleforfatter i Nordlys da han var 17, debuterte som dikter i amerikansk antologi da han var 19 år, og har senere publisert noveller og dikt i diverse tidsskrifter. Vant Ordkalottens skrivekonkurranse i 2012 og 2013.
• «Komme inn, for å hente deg ut» handler om liv som leves i uforløst sorg.


Komme inn, for å hente deg ut

1


Han drømte om fjellene igjen. Uten en lyd gled han over et nesten fargeløst landskap, som hele tiden forandret seg under ham. Det bølget opp og ned, ble til mørkt teppe av tette grantopper, ble til nakne myrlandskap mellom sorte, små tjern. Av og til et fjell; landskapet reiste seg opp mot ham, nærmere og nærmere, og stanset ikke før det var så nært at han kunne strukket ut armen og latt fingrene gli over toppene. Så senket det seg igjen, og stein ebbet ut i myr. Det var ingen sol i drømmen, bare et skarpt lys som virket å komme fra overalt. Så en kulde mot ansiktet, remser av snø i rynkene i jorden, remser som ble bredere og bredere til de fylte hele landskapet. Da så han noe som beveget seg under ham, som maur på en hvit duk, og han visste med det samme hvem han så. Han ropte, men det kom ingen lyd. Han viftet med armene for å bremse, men han gled like raskt, og da han ikke lenger klarte å se dem der nede, kom en lyd som lignet torden.
Han slo opp øynene i mørket og kjente musklene i armene og ryggen langsomt avspenne. Og uten å kjenne etter, uten å høre en eneste lyd, visste han at hun lå der ved siden av ham. Han tenkte på hvor i sansene den egenskapen ligger, som gjør at man i totalt mørke kan fornemme et annet menneske slik, fornemme omrisset av kroppen, som en silhuett av et fortettet og dypere mørke, som ses av noe annet enn øynene.

Da han lukket døra til soverommet, kom bikkja ut fra stua og stilte seg i enden av gangen. Fra entreen falt et lys skrått inn i gangen, over den grå pelsen. Den holdt blikket på ham i noen sekunder, før den gikk ut i entreen og skrapte klørne tafatt over ytterdøra. Han gikk bort og slapp den ut, og fortsatte til kjøkkenet hvor han tok et krus fra skapet og skjenket seg kaffe fra kannen som hadde stått på benken siden kvelden før. Så satte han seg ved spisebordet og så ut vinduet. Tidlig juni utenfor, men det så høstlig ut, og på alle værmeldingene snakket de om at de to siste månedene hadde vært de kaldeste på nesten tjue år. Ute på tunet stod huskyen i lyset fra utelampa og myste med øynene i vinden. Så senket den snuten og luktet seg hele veien inn i mørket mellom garasjen og uthuset.
Han tok hendene til ansiktet og klemte den søvnige stivheten ut av det, og så la han dem på bordplaten og så på dem, hvor hvite og livløse de så ut. Han tenkte på nyttårsaften, da han hadde sittet på den samme plassen, og over alt rundt ham var det liv og lyd og lys.


Sønnen og vennene ankom i romjula, og allerede samme dag hadde de fylt kjellerstua med utstyr som skulle sjekkes og kart som skulle leses, og ansiktene var fortsatt dypt brune etter en hel sommer i europeiske fjell, og det var de brune ansiktene han satt og så på etter middagen var spist. Det østerrikske paret hadde så like ansikt, med høye kinnbein og smal hake, at de mest av alt så ut som søsken. Den italienske jenta, som de kalte Zizzi, hadde tykt, mørkt hår og grønne øyne, og hun smilte ofte, men aldri falskt.
Og mellom disse ansiktene satt sønnen – solbrun han også, men lysere i huden enn de andre, med sine blå øyne under den blonde manken som alltid så vill og forblåst ut. Det var ikke vanskelig å se hvem av de fire som var skandinav.
Ansiktene var fulle av forventning, neste morgen skulle de avsted, og ingen av de tre vennene hans hadde gått i fjell så langt nord. De lyttet oppmerksomt mens sønnen fortalte om tidligere turer med gestikulerende hender.
Etter å ha lyttet til samtalen en stund så han over på henne og sa:
- Hører du? Han høres jo kav engelsk ut.
Hun smilte, og han skjønte på måten hun nikket at hun hadde tenkt det samme.
- Hva da? Ble det spurt fra bordenden. Han vendte hodet og så inn i fire smilende ansikt. Han kremtet.
- Jeg bare sa at du hør--
- Engelsk, pappa, sa sønnen og nikket mot de andre.
- Ja, så klart, beklager … Nei, sorry selvfølgelig.
Hun og sønnen lo, de tre gjestene humret og så på ham med høflig forventing. Han ristet på hodet og så ned i bordet, kjente vinen og rødmen i ansiktet.
- Can you believe he used to be an english teacher before he became the head master? lo sønnen og blunket til ham. Han holdt opp hendene i overgivelse.
- Ok, ok! I just told Line that Kaspers english is so good that he sounds like an englishman.
Gjestene smilte bredt og nikket seg enige. Han drakk av vinglasset og var glad og varm i ansiktet.
De hadde møtt hverandre fire år tidligere, sønnen og vennene hans, da de alle var i samme følge som skulle opp i de italienske alpene. Allerede da hadde de snakket om å ta den turen de nå skulle på, men det var alltid noe som hadde kommet i veien, og dessuten var det ikke aktuelt for noen av vennene å gå turen noen andre årstider enn om vinteren.


En dag, da de andre hadde kjørt inn til Tromsø, gikk han ned i kjellerstua og stilte seg midt i havet av utstyr. Han skrittet over tingene, frem til bordet og tok opp koppene som stod igjen. Det lå tre kart på bordet, og han plukket opp det største. Det sa ham lite, han hadde ikke den samme lidenskapen for tur og natur som sønnen, og sjeldent hadde han trengt å orientere seg ved hjelp av noe kart. Han la det ned på bordet og søkte over terrenget med fingeren, til han fant punktet der huset deres stod. Ikke langt fra fingeren så han at de hadde markert med et lite kryss, og en strek startet fra krysset, så mørk og tynn at den nesten gikk i ett med de påtrykte markeringene, og fortsatte ut mot høyre. Et sted delte streken seg i to. Den ene fortsatte rett frem, mens den andre buet seg sør og rundt til de møttes igjen og fortsatte østover. Det sa ham ingenting.
Han la kartet ned, tok med seg koppene og gikk tilbake opp trappa.


Han hørte soveromsdøra bli åpnet ute i gangen, og de stille skrittene hennes komme mot ham.
- Morn, sa hun da hun kom inn på kjøkkenet og gikk til benken.
- Morn.
Hun kom til bordet med krus og kanne i hendene og satte seg.
- Blir du hele dagen i dag? spurte hun.
Han drakk av koppen og nikket.
- Skjønner.
- Du vet hvordan det er nå, rett før ferien. Jeg har to faste vikarer som slutter …
- Jeg vet, bare … Hun lukket øynene og ristet langsomt på hodet. – Jeg vet ikke hvorfor jeg spurte.
Han tok blikket vekk fra vinduet og så på henne. I så mange år hadde han kjent det ansiktet, vært nær det, så nær man kan komme et ansikt, men nå var det noe fremmed i det, trekk han ikke kjente igjen, som et dobbelteksponert fotografi, et ansikt fremkalt over et annet, og hver gang han så dette fremmede ansiktet i hennes, stakk det et ubehag i ham.
- Kanskje jeg går en lang tur med Zarek i dag. Dèt kan jeg gjøre.
Hun la hendene om kruset og flettet fingrene.
- Det høres ut som en bra plan sa han.
Hunden hadde kommet ut av mørket og lagt seg ned på tunet, i lyset fra utelampa, med snuten i gresset og øynene lukket.
- Har du forslag til middag? spurte hun.
- Ikke tenk på middag i dag.
- Hvorfor ikke?
Han så ned på hendene hennes mens han snakket.
- Jeg må kjøre rett inn til byen etter jobb. Jeg blir ikke så--
- Hvorfor må du det?
Han rettet seg opp, så på henne, slapp pusten ut gjennom nesen.
- Fordi det ringte en mann i går … Om annonsen. Han kjøper skiene og skoene … Kanskje mer.
Hun så ned i bordet. Han så knokene hennes hvitne, hørte henne trekke pusten.
- Jeg kan ikke forstå hvorfor det haster så voldsomt!
Hun reiste seg og gikk med harde skritt ut av kjøkkenet, ned gangen. Bikkja skvatt til da soveromsdøra smalt igjen.


Den formiddagen satt han i stua og så på tv, på en av årskavalkadene som gikk i reprise, da Zarek, som lå på sin faste plass mellom tv-bordet og bokhylla, plutselig stakk hodet opp og så mot veggen med oppspente ører. Så bjeffet han og spratt opp og stilte seg midt på stuegulvet, med øynene festet på ytterdøra ute i entreen. Gjennom veggen hørte han bildører bli lukket. Han reiste seg og gikk forbi Zarek, som med det samme begynte å følge ham i hælene.
Fra vinduet i døra så han fire menn på tunet. De så ham også, og den ene løftet armen i en halvveis hilsen. Han åpnet døren og ba hunden hysje, men så fort han lukket døra fortsatte bjeffingen, og klørne skrapte hardt mot innsiden. Mannen som hadde hilst kom mot trappen og stanset rett foran det første trinnet. Munnen beveget seg.
- Ja, det stemmer svarte han.
Mannen nikket forsiktig, fortsatte å prate.
- Ja, det stemmer også. Men hvem er du? Hvorfor spør du om det?
Mannen satte en fot på det nederste trinnet, lente seg litt frem og så opp i øynene hans. Så fortsatte munnen å bevege på seg, og da den omsider sluttet, var det ingenting igjen.
Så satt han i sofaen og på bordet foran lå et kart han hadde sett før, og han fulgte fingeren som beveget seg over det, helt til den stanset og beveget seg i en liten sirkel. Mens han satt slik, hørte han henne komme inn døra.



- Jøss, så mange sko, hørte han henne si. – Hallo?
Mannen på den andre siden av bordet hadde akkurat rukket å reise seg da hun kom inn i stua, fortsatt med kåpen på. Hun smilte, noe oppkavet, lyserød i kinnene og med Zarek i jagende halvsirkler rundt beina hennes.
- Hei, sa hun usikkert og så over ansiktene. De hadde alle reist seg, men ikke han. Og kanskje var det det som gjorde det, for før noen av dem rakk å si noe som helst, hadde hun lest hele rommet. Han lukket øynene og knep dem sammen.

Tid gikk.

De fant kvinnene med bare få meters avstand fra hverandre i massene. Et døgn senere fant de østerrikeren. Så kom begynte det å snø, og da det til slutt holdt opp å lave ned, hadde det gått nesten en uke.
Ikke lenge etter stod de fire mennene i stua igjen. De var blitt skjeggete og slitne, så han, mens han hørte dem si at det ikke var mer å gjøre akkurat da. De var veldig lei seg, sa de. Men man kunne ikke gjøre annet enn å vente på våren, for han kunne være hvor som helst.

2


Han låste seg gjennom korridorer, garderober og klasserom, tok i alle håndtak og kjente etter på alle vinduer. Hun ville ikke tåle at telefonen hans ringte midt på natten flere ganger, fordi noen ungdommer hadde klatret inn et vindu og utløst alarmen.
Da han kom inn i et av klasserommene til de minste, gikk han langs vinduene mens han så ned på pultene, på blomstene som var festet oppe i hjørnene. Det var en tradisjon at elevene som skulle begynne på skolen fikk en lekse da de kom på besøk rett før sommerferien. Leksen var å finne en blomst de likte, som de så skulle legge i press over sommeren. Så ble første skoledag brukt til å legge blomstene på papp, skrive navn nedenfor, og legge kontaktpapir over.
Da vinduene var sjekket gikk han i slalåm mellom pultene, mot midten av klasserommet og satte seg ned på en av dem. Han så ut i rommet. Så la han hodet bak og lukket øynene, trakk pusten gjennom neseborene, helt inn, til lungene lå stramme under ribbeina, og holdt pusten en stund før han lot den slippe ut gjennom munnen. Han lot den ene hånden gli ut til siden, over den kalde bordplaten, til fingrene traff papp og glatt plast. Ruglene bølget under fingertuppene, steg og sank, han kjente hvordan kronbladene strittet utover. Han åpnet øynene.
Med den andre hånden tok han telefonen opp fra jakkelommen og gikk inn på anropslisten og fant nummeret som kvelden før hadde ringt ham. Det ringte lenge før noen svarte.
- Hallo, sa stemmen.
Han kremtet.
- Ja, hei. Vi snakket sammen i går, om de skiene og-
- Ja, ja, så klart. Det … Hva tenkte du på?
Han kunne høre at mannen bare var halvt med i samtalen.
- Beklager hvis jeg forstyrrer, sa han.
- Neida, ikke tenk på det. Det skjer litt her akkurat nå, men det er i orden. Hva tenkte du på?
Han så ned på blomsten. I lyset fra vinduet så den helt fargeløs ut, og han husket ikke hva den het, men han kjente den godt. Han la fingene på den, førte dem over de glatte ruglene.
- Jeg beklager, men jeg kan ikke selge deg de tingene likevel.
Stille i andre enden.
- Beklager veldig, gjentok han.
- Javel? sa stemmen.
- Ja, det bare ble litt …
Han stoppet opp og sa ingenting.
- Hallo? sa stemmen. – Er du der? Hallo?
Han senket hånden, lot den og telefonen falle helt ned til den traff låret, og så trykket han på skjermen og ble sittende i stillheten og det grå lyset som kom inn gjennom vinduene, og som virket så kjent.


Det føltes som uker siden, ikke mange år. Så godt husket han den kvelden da de satt ved kjøkkenbordet. Sønnen holdt løvetanna i stilken og dreide fingrene så den spant rundt.
- Jeg tror det funker, sa gutten og studerte blomsten.
- Klart det funker, svarte han og la leksikonet ned foran seg og åpnet det omtrent på midten. - Jeg bare tenkte at den er litt stor i toppen når den skal legges i klem.
Gutten la blomsten ned og fulgte med på avispapiret som ble lagt ned på boksiden.
- Tenk om det bare er jeg som har med blomst, sa gutten og dro håndbaken under nesa.
- Da er det jo bare du som har gjort leksa, da.
- Så da blir læreren skikkelig sint?
Han humret.
- Jeg har sagt det veldig mange ganger nå, du vet godt at det ikke er sånn, Kasper.
Gutten så ned i bordet foran seg og så tankefull ut. Han snufset et par ganger gjennom tette nesebor.
- Så, da er det bare blomsten, sa han og holdt hånden ut mot gutten, som tok den opp fra bordet og strakk den frem til faren.
- Jeg tar tilbake det jeg sa, sa han. – Blomsten er jo perfekt.
- Åh? sa gutten og strakk seg over bordet.
- Ja, se her, han tok opp blomsten og holdt den frem mot gutten, - dere har jo samme sveis!
Gutten kniste og snufset.
- Vil du komme hit og gjøre det siste? spurte han. Gutten klatret opp på bordet og akte seg over.
- Skal jeg bare lukke?
- Nei, ikke helt enda. Først må du brette avispapiret over blomsten.
- Sånn?
- Ja, og så over, så bretter du.
Han fulgte de små hendene mens de langsomt foldet avispapiret over blomsten.
- Vet du at jeg hadde en stygg drøm i natt? spurte gutten mens han brettet.
- Klart jeg vet det, du kom jo inn til oss. Husker du?
- Ja, men vet du hva den stygge drømmen var?
Han tenkte seg om.
- Det tror jeg ikke du sa noe om. Hva drømte du?
Gutten tok hendene til seg og la dem i fanget. Han så opp på faren.
- Jeg drømte at jeg hadde glemt blomsten i garderoben, men så fikk jeg ikke lov til å gå ut og hente den, for læreren sa at hun hadde en stor og sint hund som stod ute i gangen og at den beit alle som åpnet døra.
Han la hånden på den spede ryggen.
- Jeg skjønner at du gruer deg, Kasper. Og det er helt vanlig – alle de andre gruer seg litt de også. Men kan du ikke prøve å slappe litt av nå? Det er lenge igjen av sommeren, og det blir jo kjedelig om du skal bruke den på å tenke på sinte lærere og slemme hunder, ikke sant?
Gutten sa ingenting, men han så at det dreide seg i det lille hodet, bak de blanke øynene.
- Men hvis læreren ikke slipper meg ut av klasserom--
- Kasper, ingen kan gj--.
- Men hvis, pappa!
Han kjente ryggen spenne seg under hånden.
- Ja, hva da?
Gutten pustet tungt, snufset.
- Da er jo du der, sa gutten. – Da kan jeg jo bare rope, og så hører du det der du er, ikke sant?
- Men hør nå, Kasper, det der var jo bare et mareritt, og de betyr ingenting.
- Jeg sa hvis det skjer, pappa!
Da så han noe som rørte seg i de små øynene, og i et lite glimt var det et annet ansikt han så inn i. Så var det over, og han forstod plutselig hva gutten egentlig spurte om, og han kjente det stakk i ham fordi han ikke hadde skjønt det før. Han la hånden sin på toppen av hodet, lot fingrene forsvinne i det blonde kaoset.
- Det er klart jeg er der, Kasper. Og hvis du roper på meg, så kommer jeg dit du er. Da kommer jeg inn, og så henter jeg deg ut.

X

Om Kristin Hauge

• Er fra Oslo, jobber i Norad og går andre året på forfatterstudiet i Tromsø
• Har gitt ut novellesamlingen «Tiggerne» (2018) og romanen «Ritualer» (2019)
• «Mor og jeg» handler om et litt merkelig forhold mellom en mor og datter.


Mor og jeg

Jeg er ofte på besøk hos mor. I det siste har det skjedd stadig oftere. Det er bare fordi tiden går. Det er ingen annen grunn.
Jeg har ikke andre enn deg, sier mor. Hun får flere julekort enn meg, hun samler dem i kommoden. Som oftest føler jeg meg eldre enn henne.
Jeg har som vanlig plassert meg i den stolen som står slik at lyset fra vinduet legger ansiktet hennes i skygge. Jeg kjenner et press i mellomgulvet, der de spisse ribbeina ender i det myke. Kanskje jeg holder på å få magesår, tenker jeg eller en eller annen sykdom slik som far. Det kommer en skygge for solen og ansiktet hennes trer plutselig frem med tydelige trekk. Leppene hennes er tynne og tørre.
Jeg vet hva hun skal si. Jeg merker at det kommer lenge før hun uttaler setningen. Slik har det vært i flere år nå og for hver gang kjenner jeg at dette snart må ta en slutt.
Nå har vi det hyggelig, ikke sant, sier hun.
Jeg skjelver på hendene og klarer såvidt å sette fra meg kaffekoppen uten å søle. Hun merker det ikke, for hvis hun hadde merket det så ville hun ha spurt hvorfor jeg skalv, drikker du for mye ville hun ha sagt, og det er jo sant, mer enn hun aner, men det er ikke derfor jeg skjelver på hendene.
Jeg ser på henne. Hun kommer snart til å si det igjen – og igjen. Slik alt forandrer seg på utsiden, mens alt her inne forblir det samme.
Håret hennes er grått og det er snurret sammen til en uregjerlig topp. Håret hennes pleide være langt og lyst, hun slang med det som en ungpike da jeg var barn. Hun åpner ikke døren for noen, selv ikke for meg, før det pistrete håret er satt opp. Ansiktet er blitt tynnere i det siste eller kanskje det bare er jeg som glemmer hvordan hun ser ut. Jeg tror hun glemmer meg også. Er det deg, sier hun hver gang jeg kommer.
Jeg kjenner at det er lenge siden jeg har spist annet enn de tørre kjeksene hun setter frem. Heldigvis sitter jeg allerede og kan ikke falle. Skyen forsvinner og ansiktet hennes blir igjen borte for meg og pusten min kommer tilbake.
Hmmm, sier jeg. Jeg fremstøter denne lyden langt nede i halsen som kan bety hva som helst. Hun forventer alltid et svar.
Det er fettflekker på koppen. Det gir meg en viss tilfredsstillelse å se at hun ikke klarer å holde koppene rene.
Den er ikke helt ren, sier jeg, og jeg ser at hun reagerer.
Ikke ren? sier hun.
Min mor har alltid hatt et plettfritt hjem. Det var bare min far og jeg som var i veien.

På veggen henger et fotografi av et fjell med en vei som snirkler seg frem og tilbake. Da jeg var barn sa mor til meg at hvis jeg ikke oppførte meg ordentlig skulle de kjøre meg helt opp på toppen av det fjellet og la meg gå ned. Det satte en viss støkk i meg, jeg tenkte på hvor langt det var, hvor mange tusen skritt jeg måtte gå for å komme ned igjen. Vi ligner ikke på hverandre. Min far syknet plutselig hen.
Det er ikke alt man trenger å snakke om.

Kan vi ikke reise til Kroatia til sommeren, sier hun. Det blir så hyggelig.
Har du mer kaffe, sier jeg bare.
Er den for svak, spør hun hver gang og jeg sier, nei da den er fin, i alle år har jeg sagt det samme. Mor reiser seg og går ut på kjøkkenet.
Møblene til mor er tunge og massive. I et hjørne står et mørkt høyt skap. Da jeg var barn sa mor alltid at jeg ikke måtte klatre i det, som om det var en hemmelig tilbøyelighet jeg hadde, en sær egenskap som syntes utenpå meg. For hvis jeg gjorde det, klatret opp alle hyllene og helt opp til taket, så ville skapet falle og brekke ryggen på meg, sa mor.
Jeg tenkte kanskje jeg skulle dra til Sørlandet i år, roper jeg ut etter ryggen hennes som er forsvunnet bak veggen med familiebildene. De som er døde er det flest bilder av. Jeg lurer på hvilket bilde av meg hun vil henge opp hvis jeg dør først.

Noen ganger står jeg utenfor vinduet hennes og ser på henne før jeg går inn. Men hun snur seg aldri dit jeg står. Hvis hun har sett meg, så lar hun seg ikke merke med det. Hvis hun dør før meg, tenker jeg, skal jeg gre alt håret over ansiktet hennes som et teppe og la alle som vil komme og se.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa akkurat Sørlandet. Det surkler fra kaffemaskinen som fra et sykt dyr. Hun har rynker i pannen når hun kommer inn fra kjøkkenet med en ny kanne kaffe.
Sørlandet, sier hun. Kjenner du noen på Sørlandet?
Ja. Lyver jeg. Et par gamle venner.
Hvem er det, spør hun, de har du ikke nevnt tidligere.
Jeg har heller ikke hørt om dem før.
Det er blitt merker etter leppene mine på koppen, brune dråpeflekker som har størknet, som har lagt seg over den gamle skitten.
Hun sitter med koppen sin hendene. Jeg kan se hodehuden hennes gjennom det tynne hvite laget av hår.
Jeg kremter. - Jeg føler meg ikke helt bra, jeg må nok gå snart.
Du har alltid vært litt svakelig av deg, sier mor.
Det blir en slitsom kveld.
Kroatia, sier min mor megetsigende idet jeg sjangler utslitt derfra.

Neste gang vi treffes snakker vi videre om ferieplanene. Jeg har forberedt meg godt, jeg går ikke i samme fellen en gang til.
Husker du Jon, sier jeg. Han ringte meg fra London i går og lurte på om jeg ville besøke ham.
Det har du da ikke råd til, sier min mor.

Mor hadde store forventninger til meg som barn. Jeg har ikke gjort det til noe. Det er den eneste likheten mellom oss. Jeg tror hun bebreider meg for at jeg fortsatt er yngre enn henne, og at jeg vil fortsette å være yngre enn henne helt til en av oss dør. Ingen er uten skyld, det er en del av det å være til. Livet er langt, ting kan skje.
Ja, du har jo så mange å reise sammen med du.
Hun sitter stille og ser ut av vinduet til jeg kjenner hvordan det prikker i hele kroppen. Hun har omskapt seg til en vegg.
Det spiller ingen rolle, vi skal jo til Kroatia, sier jeg.

Det er alltid en søtlig lukt hos mor, som om noe er glemt igjen. Lukten sitter i klærne mine lenge etter at jeg har gått derfra.

Hvis jeg skulle levd igjen så ville jeg reist jorden rundt, ikke giftet meg og ikke fått barn. Som Karen Blixen, sier mor.
Hun reiste til Kenya for å drive en kaffefarm sammen med en utro ektemann, sier jeg og syfilis er vel ikke noe å trakte etter.
Du skjønner ingenting sier mor.

Når jeg kommer hjem, vasker jeg hele leiligheten min og tørker støv av alle bøkene jeg har arvet fra far. De får meg til å tenke på andre ting.

Et par dager etter treffer jeg en av mors gamle venninner i nærbutikken. Hun krafser med de tynne fingrene sine i hyllen med teposer. Kroppen hennes ser ubrukelig ut. Før gikk de gamle ut i skogen for å dø, nå virrer de bare formålsløst omkring i supermarkedene med sine pertentlige handlelister. Hun tvinger meg til å lese prislappene på en mengde typer teposer og myser ubehersket med de blodskutte øynene sine. Jeg stormer ut av butikken uten en eneste vare. Jeg vil ikke ende som dem.

Turen til Kroatia ble akkurat som forventet. Om kveldene spilte vi kort. Om nettene fikk jeg ikke sove. Når mor endelig hadde falt i søvn og begynt å snorke sto jeg opp igjen og satt på balkongen og drakk rødvin. Det var alltid noen som gikk forbi. Det var alltid noen andre som også var våkne. I blant tenkte jeg at jeg skulle gå ned i byen og finne en villig mann og få ham til å ta meg i ett av de trange smugene ned mot havna. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva som skjedde de nettene.
Det ble ikke mye søvn, min mor våkner tidlig. Neste år skal vi til Kreta. Jeg har allerede begynt å engste meg for hva som kan skje. Da jeg pakket ut klærne mine, så jeg at noen av dem var revet i stykker.
Jeg fikk et postkort i postkassen i dag, det var ikke til meg. Poststempelet var dessuten flere uker gammelt. Uten at man legger merke til det, går tiden og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.
I hinduismen slår de hull på skallen for at sjelen skal slippe fri.
Døden er en naturlig ting. Den kommer når man minst venter det. Flere burde tenke over den saken. Så man ikke er uoppmerksom når det skjer.
Jeg skal til mor i dag. Jeg gruer meg. Jeg tror jeg holder på å bli alvorlig syk. Jeg skjelver på hendene om morgenen og er stadig svimmel. Jeg drømmer at det faller tunge møbler ned over meg og at jeg ikke får puste. Jeg drømmer at jeg går på en smal vei som snirkler seg nedover et mørkt fjell.
Jeg åpnet den store boken etter far i dag, om Skandinavisk Fauna og leste; hver art av levende vesener, har av naturen fått seg anvist en viss sone av jorden, innen dens grenser hvert individ derav lever og rører seg, og hvis grenser hvert individ sjelden forlater.
Når jeg tenker på mor husker jeg i blant bare den smale nakken. Jeg er engstelig, men merker også en anelse forventning. For det kan simpelthen ikke fortsette slik.

X

Om Ron Røstad

• Fra Tromsø, jobber som frilansskribent. Har gått forfatterstudiet i 2008-2010.
• «På akutten» handler om å at det ikke er morsomt å være på legevakt i utlandet, og aldri en del av planen. Men det setter i gang noen tanker.


På akutten

– Hvorfor må sykehus være fryktinngytende, sa jeg til Gerd og pekte på fasaden, med tusenvis av små, spisse knivblad montert på søyler som isfiskebor. – Arkitekten har kanskje tenkt at fasaden skal sende tankene til smerte, dehumanisering og menneskets reduksjon til et reparerbart objekt, mens knivbladene er sikkert ment å gi ekstra lag av skrekk og uhygge, sa jeg.
– Har du husket å ta vare på bussbilletten til turen tilbake, sa Gerd.
– Spørsmålet er hvordan vi finner veien til legevakten.
– Samme sted som i fjor.

Kvinnen i legevaktens resepsjon så på den bulende underarmen min og sa «infection». Deretter studerte hun helsetrygdekortet mitt.
– It’s no good, sa hun, Norway is not in the EU.
– But we are in the European Economical something, sa jeg.
– The card says NO. Look here, sa hun og pekte på kortet, inside the euro-stars it says NO.
– NO means Norway.
– Aah, yes! And you are already in the system. We have your adress and everything.
– Last year was something with my eye.
– You can wait in the waiting room, sa hun.

Fra venterommet så vi isoporesker med påskriften «Human organs» bli fraktet inn i legevakten på traller. Mennesker, levende eller døde, ble rullet inn og ut på ambulansebårer. En av de andre som ventet hadde åpenbart fått et plutselig og smertefullt ryggproblem.

Legen klemte underarmen og konstaterte infeksjon fra et lite sår på albuen. Det ringte i en bjelle ute på gangen, og legen forsvant til en mer akutt situasjon.

Vi måtte vente på hver vår pinnestol rett ved siden av rommet der de tar på og av gips. Jeg studerte et litt eldre par. Jeg og Gerd om tjue år. De hadde hverandres trøst og kjærlighet. Noe var galt med kvinnen som gjorde at hun måtte ligge i sengen. Sansynligvis noe uventet som oppstod denne vakre sommerettermiddagen, en hyggelig anledning som utviklet seg til noe dramatisk. Kanskje noe som har brygget i flere tiår, uten at hun visste noe, slo ut i dag. Det var ikke til å holde ut. Hva hvis det å ha hverandre ikke er nok? Jeg kom til å tenke på det paret som ble funnet i asken i Pompeii, de holdt rundt hverandre mens asken begravde dem. Kjærligheten kunne ikke redde dem.

– Det er så rørende med det paret, sa Gerd.
– Jeg ser bare dødelighet.
– Du har bare en liten infeksjon.
– Infeksjoner kan være dødelige.

Foran oss lå en eldre mann som av en eller annen grunn ikke fikk plass i sengen. Fotenden hadde en plate, så han lå med beina i vinkel, men han virket likegyldig til dette. Var han veldig lang eller sengen veldig kort? Jeg frøs, bare i T-skjorte. Varmt ute, men kjølig inne. Jeg følte meg kvalm. Hvis jeg frøs noe mer kom jeg til å kaste opp.

Etter en time kom en sykepleier for å ta blodprøver. Han kunne norsk fordi han hadde hatt norsk kjæreste. Vi satt en time til. Angret på at jeg ikke tok med meg hettegenseren. Angret på at jeg ikke hadde vært mer nøye med såret på albuen, at jeg ikke hadde vært flinkere med fuktighetskremen. Frykten for resistente bakterier.

– De som tar antibiotika for den minste ting kan godt krepere for min del, sa jeg, bare de ikke smitter oss med de giftige basillene sier jeg.
– Kan jeg få litt av vannflaska, sa Gerd.
– Dette er det virkeligste stedet i hele Berlin. Dette er dette som er livet. Vi ender opp på et sted som dette, før eller siden. Hvis vi ikke dør i en fei. Det er alt det andre, lykken og problemfriheten som er falsk.
– Hadde du den posen med nøtter, sa Gerd.

En tynn gammel mann subbet gjennom lokalet. Legen vår småløp forbi uten å se oss. En annen lege som strevde med å oppnå høy hastighet på grunn av vekten, småløp likevel gjennom gangen med papirer, frem og tilbake.

– Skal du inn dit, sa en sykepleier og pekte på gipsrommet.
– Nei, jeg tror ikke det, sa jeg.
– Jo, det skal du.
Jeg fulgte henne inn på gipsrommet der en annen ung pleier ventet. Den unge pleieren ba meg om å
holde ut armen mens de surret på bandasje.
– Skal jeg gå med et slags bind, spurte jeg.
– Skal jeg få gips, spurte jeg.

Jeg fikk noen våte plastposer rundt armen som jeg skulle holde i ro i noen minutter, og de forsvant mens dette tørket. Jeg har aldri hatt gips. Jeg har fryktet å være lenket til gips, ikke kunne bevege meg som jeg vil om natta. Jeg synes det er vanskelig å være lenket til kroppen. Ikke kunne slippe fri. Spesielt om natta, når de rare tankene kommer frem. Jeg er fanget i min egen kropp, kan ikke forlate. Lenket til hjerteslagene, det holder meg våken at hjertet slår. Jeg kjenner dunkingen, må finne stillinger som gjør at jeg slipper rytmen. Jeg har drømt om at vi skulle hatt sevje heller enn blod. At vi var ånder som liker å henge rundt kroppen. Og nå var armen min fanget i gips. Jeg måtte snu meg for å se på Gerd som satt utenfor gipsrommet. Hun smilte og holdt tommelen opp. Jeg ble overbevist om at dette var begynnelsen. Snart kommer neste beskjed. Innleggelse. Forgiftining.
Kamp for livet. Omtale i lokalavisene hjemme.

Det stod en sykeseng til høyre for meg da jeg kom ut fra gipsrommet. I øyekroken så jeg en liten papirhvit skikkelse i bare trusa, med kroppen spredt ut. Var det et menneske? En mann? Jeg turde ikke se, for jeg ville komme til å kaste opp hvis jeg gjorde det. Jeg kunne ikke sette meg på stolen, av frykt for å få øye på skikkelsen i sengen. Jeg stod med ryggen til.

– Hva er i den sengen, sa jeg.
– Det er en liten, kritthvit mann som ikke har noen sjenanse... han er nesten naken, sa Gerd.
– Er han ved bevissthet?
– Ja.
– Er det noe galt med ham, jeg mener mentalt?
– Det så ikke sånn ut, sa Gerd, det så bare ut som om han ikke har noen sjenanse.

Gipsen avleder oppmerksomhet fra meg selv. Hvis noen skulle beskrive meg etter å ha sett meg, ville de si: Han hadde armen i gips, husker jeg. Det var en mann, mørkt hår... også husker jeg ikke mer. Var han høy, lav, ung, gammel? Nei, jeg husker ikke. Men han hadde på seg gips. Det husker jeg.

Jeg følte meg overraskende normal da jeg kom ut i gatene md gips. Jeg la merke til mange andre med gips og bind, mange var langt større enn min. Er det meningen at jeg hilser på dem?

– Du kan skrive «Gipsdagbøkene», sa Gerd. Nå som du ikke kan taste på tastaturet, kan du lese inn dagboken.
– Jeg kan snakke om at jeg er på bunnen i gips-hierarkiet. Jeg har ikke engang brukket noe.
– Bra, der ser du, allerede en morsom og selvironisk vinkling.
– Jeg må drikke øl med venstrehånden, sa jeg.
– Du kan lage en podcast, sa Gerd, Om gips.

X

Om Sandra Marie Kristiansen

• 29 år, fra Tromsø, snart lege
• Har skrevet siden hun var barn, men har aldri gitt ut noe tidligere og debuterer dermed med denne konkurransen.
• «Maria» handler om noen timer i et liv på 60-tallet.


Maria

Det lønte seg å være på godfot med han Helmer Aronsen. Da vanket både brennevin og kameratskap, i motsatt fall blåveis og beinbrudd. Sånn var han, men hva som hadde tiltrukket hun de kalte kona hans måtte fuglene vite. Maria Aronsen, het hun, for de hadde angivelig giftet seg i 1959 selv om hun på papiret fortsatt het Olaisen.
- Du hadde nu nok av friera i di tid, men bare vett til å bli gravid med han Helmer!
Maria ristet på hodet der hun gikk nedover Storgata med morens ord rungende i ørene. Hun hadde sagt hun hadde noen ærender før jobb, men egentlig lengtet hun bare ut i den klare høstdagen som hadde blunket bak det skitne kjøkkenvinduet.
En langbeint og lurvete kar hilste litt for kameratslig da de krysset veier, Maria var vant til at folk kjente henne igjen fra Samfunnskafeen, men likevel gjorde gesten henne bråsint.
- Hold øyan dine for dæ sjøl!
Hun kastet på den lange fletten sin. Hun hadde gått med håret i flette siden hun var tenåring og hadde ingen planer om å slutte.
- Det va nu voldsomt, Maria! Huske du ikje mæ?
- Ikje huske æ og ikje vil æ huske!
- E du dement, du servere mæ middag annakvær uka!
Nå hadde de lagd en scene midt i Storgata. I sidesynet så Maria at Fru Severinsen og venninnene som hadde vært på vei til formiddagskaffe, stanset for å se opptrinnet. Maria skjemtes og i et forsøk på å riste den brysomme mannen av seg spaserte hun lynraskt videre, men den fremmede var tydeligvis på en snurr. Han grep henne hardt rundt armen og dro henne inntil seg.
- Her prøve æ å være høff´li også får æ sånn der surk tilbake!
- Det der hadde æ ikkje gjort vess æ va dæ!
Maria prøvde å vri seg unna, men mannen var sterk til å være så tynn.
- Trur du ikje æ vet du e dama til han Helmer? Han skremme ikje mæ!
- Slepp mæ, din lasaron!
Det gikk et gisp gjennom tilskuerskaren da mannen endelig slapp, men ingen gjorde tegn til å ta til motmæle. Maria snublet videre, rød i kinnene og så sint at hun hadde ikke ord. Bare vent til Helmer fikk høre om dette! Tårene spratt fram i øynene og irriterende nok møtte hun blikket til Fru Severinsen og venninnene som sto tett og hvisket så det ristet i håret. De kjerringene fikk bare prate, de snakket nå så mye om henne fra før av uansett. Kanskje hun skulle sende Helmer etter dem også, det skulle tatt seg ut!
Nordavinden hvisket gjennom gatene og en enslig kråke skrek fra Domkirkespiret, som om den hadde noe å klage over. Maria snudde hjemover. Oppover bakken spredte trekronene seg som blodårer mot den bleike himmelen, nakne allerede, og tanken på nok en vinter bød henne så sterkt imot at det verket i kroppen.
Egentlig skulle hun bodd i Oslo. Maria hadde vært atten år da onkel hadde ordnet henne jobb som kjøkkenhjelp på en restaurant på Karl Johan. Så misunnelig venninnene hennes hadde vært! De ville høre historien igjen og igjen, om hvordan Maria skulle bo i en bygård av mur og sykle hver dag gjennom Frognerparken, servere rike menn på Karl Johan og til slutt gifte seg med en av dem, bli fin frue mens de skulle bli igjen her. Oslo, måten hun hadde sagt det på, det hadde ikke vært vanlig – nei, hun hadde slått det rundt seg som et sverd mot omverdenen. Men bare uker før hun skulle flytte hadde hun blitt syk. Hun hadde følt seg elendig, ligget i mørket med gardinene sammentrukket og mor hadde akket og vært helt fra seg, tilkalt både lege og healer, ingenting hadde hjulpet. Da det var gått flere uker over tiden ringte onkelen og sa at restauranten hadde ansatt noen andre. Den mystiske sykdommen slapp snart taket og siden hadde hun blitt hjemme. Men det var lenge siden nå. Maria hadde nesten glemt alt om Oslo, bare av og til kom hun på det.
Da hun låste seg inn døra hørte hun to par barneføtter sette fart over stuegulvet.
- Mamma! Se ka vi har laga!
De kom ramlenende inn i gangen med mor etter seg, to bustede hoder som kastet seg mot bena hennes så de mistet tegningene de hadde vært så ivrig etter å vise.
- Dem har vært helt krakilsk i dag, æ trur det e væromslaget.
- Du trur no så mye rart bestandig. Dem e unga.
- Har du kjøpt godteri til oss? Du vet det e lørdag!
- Kor e han pappa?
- Han pappa kommer hjem snart. Han hjelpe nån venna med å ordne en båt, vet dokker.
- Men har du godteri?
Maria klemte barna mot seg og møtte morens bedrøvete blikk, alltid så skuffet over et eller annet.
- Ho bestemor har godter i veska, sa mor, og barna løp etter henne inn på kjøkkenet. Tegningene lå igjen på gulvet i gangen og var glemt allerede. Maria dro av seg kåpen og skjerfet og kjente hvor mør hun var blitt over armen etter det lille basketaket. Egentlig forsto hun fyren. Hun kunne godt ha svart høflig, det ville ikke ha kostet henne for mye.
- Skal du ikje komme inn? Ungan e gådd i stua.
- Joda, æ kommer.
- Skal du på jobb seinere?
- Jo, vakta begynne klokka fem.
- Du veit ka æ syns.
- Slutt nu, mamma. Æ orke ikke nu.
- Æ sir nu bare.
- Det e ikje som før, kvinnfolk i dag tjene våres egne penga.
- Så det e min jobb å holde huse ditt reint? Legge ungan dine kver kveild?
- Det e ikje kver kveld.
- Katti skal dokker gifte dokker på ekte?
- Herregud for et mas på dæ i dag!
- Æ lure no bare på ka slags venna og ka slags båt som e så viktig at han ofre lørdagsmiddagen med kjerring og unga.
- Han Helmer har mange venna og det vet du!
- Æ vet nu ikje så mye at det gjør nåkka.
Maria løp opp den smale trappa til andreetasje og inn på soverommet, slamret igjen døra og slang seg på senga som en tenåring. Bare ti minutter, tenkte hun og var allerede så trett av alt, som om framtiden lå bak henne.
Nedenunder hørte hun barna snakke og flire. Hun visste at det var stygt, men hun kunne stundom tro at de var lykkeligere når hun ikke var der. Som når hun hørte dem gjennom sprekkene i gulvet eller gjennom lukkede dører, tilfredse lyder og harmonisk småprat. De ble alltid så klengete med henne, som om hennes nærvær gjorde dem usikker. Hun visste jo at mor ville tatt godt vare på dem. Kanskje Helmer også, han kunne i alle fall hjelpe til. Nei, hun måtte ikke tenke. Men hodet lå tungt på puta og ufrivillig sank tankene ned i henne som lodd i stille vann. Plopp, plopp, plopp – akkurat som når hun hang over båtripa på jolla og slapp steiner i vannet, som hun og pappa hadde plukket i fjæra før de rodde ut på fjorden en sensommerdag, det var nesten alltid sensommer når hun mintes barndommen, og når hun slapp steinene nedi det ukjente dypet og så de fyke nedover tenkte hun på hvordan de traff Draugen midt på hodet der han satt på havbunnen, det var til pass for han som hadde tatt så mange, det var en lek de hadde, men hun tok aldri de største steinene, ville ikke at det skulle gjøre for vondt.
- Ligg du her og drar dæ? Æ trur ho har lagd middag nu.
Helmer sto plutselig på soveromsgulvet og byttet fra overall til hverdagsbukser. De kritthvite bena viste ingen tegn til at det hadde vært sommer. Maria spratt opp, sløv etter søvnen, måtte holde seg til nattbordet for å ikke svaie.
- Vet du ka som skjedde i dag, Helmer? Se her på armen min, e det blåflækk?
Maria dro opp genseren og fortalte i stykkete ordelag om den langbeinte mannen som hadde skjemt henne ut midt på gata, grepet tak i henne foran Fru Severinsen og alle. Hun så opp på Helmers øyne som ble svarte av sinne mens hun snakket. De brede skuldrene hans este utover i takt med at historien eskalerte, kanskje la hun på litt ekstra bare for å se knyttnevene hans stramme seg, og i disse stundene slo det Maria at hun elsket mannen sin likevel, hun kunne tvile på mye men aldri at Helmer var på hennes side.
- Æ vet akkurat kem han fyren e, du søte maroder! Æ skal ta han!
- Nei, Helmer, det skal du ikje.
- Æ skal knuse han, æ skal –
- Du kan jo gå og prate med han. Han sa han ikje va nåkka redd førr dæ!
Men Helmer var allerede på vei ut døra og ned trappa som et lokomotiv i fritt fall. Sint som en okse på hennes vegne. Maria ville stanse ham idet han dro på seg skoene, men hun fikk seg ikke til å gjøre det, heller ikke da han rev opp ytterdøra. Fru Severinsen og de andre kom nok ikke til å le slik av henne neste gang. Nei, Maria hadde kanskje ikke mye, men hun hadde en ekte mann og av og til var det nok.
- Det e jo middag nu, nei, dro han Helmer igjen?
- Ja.
Maria sto i døra og så etter mannen sin, bredbeint og arg, som trampet av sted for å hente han Pilken eller Jørgensen eller hvem han nå skulle få med seg.
- Det her tar sæ ikje ut! Ka dokker driv med? Har du sovet helt til nu?
- Ka e det til middag?
Maria gikk inn på kjøkkenet og klemte barna som sto på krakken og vasket fingrene i vasken.
- Dokker to e de beste som fins!
- Kor e han pappa? Kan vi bli med dæ på jobb i kveld?
Maria rusket størstemann i håret og hvisket tulleord inn i øret som fikk ham til å le. Mor så vaktsomt på henne, men la bare de kokte potetene på bordet og sa at nå måtte de spise mens det var varmt.
De hadde kommet halvveis gjennom middagen da døra ble revet opp og Helmer trampet inn på kjøkkenet. Barna satte i å hyle og mor veltet vannglasset utover duken så en stor, bulende dam la seg mellom skålene.
- Helmer! Ka har du gjort?
Helmer pustet tungt og skyldte blodet fra nevene i kjøkkenvasken. Det sprutet lyserødt vann utover sukkerskåla og kaffeboksen. Barna gråt og mor jagde de med seg inn i stua.
- Ka har du gjort, Helmer?
- Vi bare prata litt!
Maria føk opp og rev Helmer i armen. – Svar mæ!
- Æ bare kjente litt på han. Tåle du ikje å se blod? Han va grinat og full, men nu hilse han og sir unnskyld! Ka e det til middag?
Helmer tørket hendene på kjøkkenhåndkleet, farget det svakt rødt, satte seg til bords. Maria ble stående og se at han forsynte seg. Først poteter, så fisk, så en liten gulrot for syns skyld.
- Banka du han bare?
- Æ spis middag, Maria. Kor e ungan?
Maria hentet barna inn fra stua til stille protester fra mor. Minstemann gråt fortsatt, men bet det i seg og satte seg til bords. Maria strøk ham ømt over kinnet, han var godgutten hennes, han ble helt sikkert noe stort en dag.
- Han pappa har sløyd fisk, bare. Det va bare det. Nu spis dokker maten som ho bestemor har lagd. Mamma må på arbeid.
Maria kysset barna på panna, ignorerte morens blikk da hun kysset Helmer også. I det hun gikk ut i ettermiddagssolen og den iskalde luften kløp henne mot kinnene husket hun plutselig en melodi hun hadde hørt for lenge siden, da hun serverte på fest hos Fru Severinsen kanskje. Så pussig at hun skulle nynne på den akkurat nå.

X

Om Kristin Hauge

• Er fra Oslo, jobber i Norad og går andre året på forfatterstudiet i Tromsø
• Har gitt ut novellesamlingen «Tiggerne» (2018) og romanen «Ritualer» (2019)
• «Mor og jeg» handler om et litt merkelig forhold mellom en mor og datter.


Mor og jeg

Jeg er ofte på besøk hos mor. I det siste har det skjedd stadig oftere. Det er bare fordi tiden går. Det er ingen annen grunn.
Jeg har ikke andre enn deg, sier mor. Hun får flere julekort enn meg, hun samler dem i kommoden. Som oftest føler jeg meg eldre enn henne.
Jeg har som vanlig plassert meg i den stolen som står slik at lyset fra vinduet legger ansiktet hennes i skygge. Jeg kjenner et press i mellomgulvet, der de spisse ribbeina ender i det myke. Kanskje jeg holder på å få magesår, tenker jeg eller en eller annen sykdom slik som far. Det kommer en skygge for solen og ansiktet hennes trer plutselig frem med tydelige trekk. Leppene hennes er tynne og tørre.
Jeg vet hva hun skal si. Jeg merker at det kommer lenge før hun uttaler setningen. Slik har det vært i flere år nå og for hver gang kjenner jeg at dette snart må ta en slutt.
Nå har vi det hyggelig, ikke sant, sier hun.
Jeg skjelver på hendene og klarer såvidt å sette fra meg kaffekoppen uten å søle. Hun merker det ikke, for hvis hun hadde merket det så ville hun ha spurt hvorfor jeg skalv, drikker du for mye ville hun ha sagt, og det er jo sant, mer enn hun aner, men det er ikke derfor jeg skjelver på hendene.
Jeg ser på henne. Hun kommer snart til å si det igjen – og igjen. Slik alt forandrer seg på utsiden, mens alt her inne forblir det samme.
Håret hennes er grått og det er snurret sammen til en uregjerlig topp. Håret hennes pleide være langt og lyst, hun slang med det som en ungpike da jeg var barn. Hun åpner ikke døren for noen, selv ikke for meg, før det pistrete håret er satt opp. Ansiktet er blitt tynnere i det siste eller kanskje det bare er jeg som glemmer hvordan hun ser ut. Jeg tror hun glemmer meg også. Er det deg, sier hun hver gang jeg kommer.
Jeg kjenner at det er lenge siden jeg har spist annet enn de tørre kjeksene hun setter frem. Heldigvis sitter jeg allerede og kan ikke falle. Skyen forsvinner og ansiktet hennes blir igjen borte for meg og pusten min kommer tilbake.
Hmmm, sier jeg. Jeg fremstøter denne lyden langt nede i halsen som kan bety hva som helst. Hun forventer alltid et svar.
Det er fettflekker på koppen. Det gir meg en viss tilfredsstillelse å se at hun ikke klarer å holde koppene rene.
Den er ikke helt ren, sier jeg, og jeg ser at hun reagerer.
Ikke ren? sier hun.
Min mor har alltid hatt et plettfritt hjem. Det var bare min far og jeg som var i veien.

På veggen henger et fotografi av et fjell med en vei som snirkler seg frem og tilbake. Da jeg var barn sa mor til meg at hvis jeg ikke oppførte meg ordentlig skulle de kjøre meg helt opp på toppen av det fjellet og la meg gå ned. Det satte en viss støkk i meg, jeg tenkte på hvor langt det var, hvor mange tusen skritt jeg måtte gå for å komme ned igjen. Vi ligner ikke på hverandre. Min far syknet plutselig hen.
Det er ikke alt man trenger å snakke om.

Kan vi ikke reise til Kroatia til sommeren, sier hun. Det blir så hyggelig.
Har du mer kaffe, sier jeg bare.
Er den for svak, spør hun hver gang og jeg sier, nei da den er fin, i alle år har jeg sagt det samme. Mor reiser seg og går ut på kjøkkenet.
Møblene til mor er tunge og massive. I et hjørne står et mørkt høyt skap. Da jeg var barn sa mor alltid at jeg ikke måtte klatre i det, som om det var en hemmelig tilbøyelighet jeg hadde, en sær egenskap som syntes utenpå meg. For hvis jeg gjorde det, klatret opp alle hyllene og helt opp til taket, så ville skapet falle og brekke ryggen på meg, sa mor.
Jeg tenkte kanskje jeg skulle dra til Sørlandet i år, roper jeg ut etter ryggen hennes som er forsvunnet bak veggen med familiebildene. De som er døde er det flest bilder av. Jeg lurer på hvilket bilde av meg hun vil henge opp hvis jeg dør først.

Noen ganger står jeg utenfor vinduet hennes og ser på henne før jeg går inn. Men hun snur seg aldri dit jeg står. Hvis hun har sett meg, så lar hun seg ikke merke med det. Hvis hun dør før meg, tenker jeg, skal jeg gre alt håret over ansiktet hennes som et teppe og la alle som vil komme og se.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa akkurat Sørlandet. Det surkler fra kaffemaskinen som fra et sykt dyr. Hun har rynker i pannen når hun kommer inn fra kjøkkenet med en ny kanne kaffe.
Sørlandet, sier hun. Kjenner du noen på Sørlandet?
Ja. Lyver jeg. Et par gamle venner.
Hvem er det, spør hun, de har du ikke nevnt tidligere.
Jeg har heller ikke hørt om dem før.
Det er blitt merker etter leppene mine på koppen, brune dråpeflekker som har størknet, som har lagt seg over den gamle skitten.
Hun sitter med koppen sin hendene. Jeg kan se hodehuden hennes gjennom det tynne hvite laget av hår.
Jeg kremter. - Jeg føler meg ikke helt bra, jeg må nok gå snart.
Du har alltid vært litt svakelig av deg, sier mor.
Det blir en slitsom kveld.
Kroatia, sier min mor megetsigende idet jeg sjangler utslitt derfra.

Neste gang vi treffes snakker vi videre om ferieplanene. Jeg har forberedt meg godt, jeg går ikke i samme fellen en gang til.
Husker du Jon, sier jeg. Han ringte meg fra London i går og lurte på om jeg ville besøke ham.
Det har du da ikke råd til, sier min mor.

Mor hadde store forventninger til meg som barn. Jeg har ikke gjort det til noe. Det er den eneste likheten mellom oss. Jeg tror hun bebreider meg for at jeg fortsatt er yngre enn henne, og at jeg vil fortsette å være yngre enn henne helt til en av oss dør. Ingen er uten skyld, det er en del av det å være til. Livet er langt, ting kan skje.
Ja, du har jo så mange å reise sammen med du.
Hun sitter stille og ser ut av vinduet til jeg kjenner hvordan det prikker i hele kroppen. Hun har omskapt seg til en vegg.
Det spiller ingen rolle, vi skal jo til Kroatia, sier jeg.

Det er alltid en søtlig lukt hos mor, som om noe er glemt igjen. Lukten sitter i klærne mine lenge etter at jeg har gått derfra.

Hvis jeg skulle levd igjen så ville jeg reist jorden rundt, ikke giftet meg og ikke fått barn. Som Karen Blixen, sier mor.
Hun reiste til Kenya for å drive en kaffefarm sammen med en utro ektemann, sier jeg og syfilis er vel ikke noe å trakte etter.
Du skjønner ingenting sier mor.

Når jeg kommer hjem, vasker jeg hele leiligheten min og tørker støv av alle bøkene jeg har arvet fra far. De får meg til å tenke på andre ting.

Et par dager etter treffer jeg en av mors gamle venninner i nærbutikken. Hun krafser med de tynne fingrene sine i hyllen med teposer. Kroppen hennes ser ubrukelig ut. Før gikk de gamle ut i skogen for å dø, nå virrer de bare formålsløst omkring i supermarkedene med sine pertentlige handlelister. Hun tvinger meg til å lese prislappene på en mengde typer teposer og myser ubehersket med de blodskutte øynene sine. Jeg stormer ut av butikken uten en eneste vare. Jeg vil ikke ende som dem.

Turen til Kroatia ble akkurat som forventet. Om kveldene spilte vi kort. Om nettene fikk jeg ikke sove. Når mor endelig hadde falt i søvn og begynt å snorke sto jeg opp igjen og satt på balkongen og drakk rødvin. Det var alltid noen som gikk forbi. Det var alltid noen andre som også var våkne. I blant tenkte jeg at jeg skulle gå ned i byen og finne en villig mann og få ham til å ta meg i ett av de trange smugene ned mot havna. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva som skjedde de nettene.
Det ble ikke mye søvn, min mor våkner tidlig. Neste år skal vi til Kreta. Jeg har allerede begynt å engste meg for hva som kan skje. Da jeg pakket ut klærne mine, så jeg at noen av dem var revet i stykker.
Jeg fikk et postkort i postkassen i dag, det var ikke til meg. Poststempelet var dessuten flere uker gammelt. Uten at man legger merke til det, går tiden og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.
I hinduismen slår de hull på skallen for at sjelen skal slippe fri.
Døden er en naturlig ting. Den kommer når man minst venter det. Flere burde tenke over den saken. Så man ikke er uoppmerksom når det skjer.
Jeg skal til mor i dag. Jeg gruer meg. Jeg tror jeg holder på å bli alvorlig syk. Jeg skjelver på hendene om morgenen og er stadig svimmel. Jeg drømmer at det faller tunge møbler ned over meg og at jeg ikke får puste. Jeg drømmer at jeg går på en smal vei som snirkler seg nedover et mørkt fjell.
Jeg åpnet den store boken etter far i dag, om Skandinavisk Fauna og leste; hver art av levende vesener, har av naturen fått seg anvist en viss sone av jorden, innen dens grenser hvert individ derav lever og rører seg, og hvis grenser hvert individ sjelden forlater.
Når jeg tenker på mor husker jeg i blant bare den smale nakken. Jeg er engstelig, men merker også en anelse forventning. For det kan simpelthen ikke fortsette slik.