Her er alle novellene som ble plukket ut til å delta i Novellecup 2020.

Vinneren er Hedda Ignathe Hemmingsen.

«Smil og le»

av Kjartan Lorntzsen


«Manngard»

av Hedda Ignathe Hemmingsen



«I want to believe»

av Ida Zachariassen Sagberg


«#denfølelsen»

av Ane Solvik Grydeland



«Isolasjon»

av Tone Nilsen-Bie


«Under huden»

av Monika Steinholm



«Line»

av Karin Rødøy


«Agurkplanten»

av Marianne Lauritsen



X

Av Kjartan Lorntzsen


Smil og le

«Helvete…»
Sola trengte inn gjennom de improviserte gardinene jeg hadde laget av laken og tomme dynetrekk, og skinte til slutt gjennom øyelokkene mine i ett-tida. Jeg prøvde å ignorere lyset og varmen og alt ubehaget i kroppen. Til slutt ga jeg opp, gnikket søvnen ut av øynene, brettet hodeputa dobbelt, og satt meg halvveis opp på madrassen, som for tiden lå midt i stua. Jeg gikk i gang med å bla gjennom de vanlige appene på telefonen, jeg bladde gjennom nyhetssak etter nyhetssak og bilde etter bilde. Klokka runda to før jeg samlet opp viljen til å stå opp og gjennomføre den vanlige morgenrutinen. Jeg pusset tennene, skylte de sammenklistrede øynene mine i lunkent vann, og prøvde å temme det bustete, solbleika håret mitt. Strålen min bommet tragisk på doen, så jeg ble liggende på kne og tørke gulvet og banne. Deretter tok jeg på meg bokseren og solbriller og gikk ut på verandaen. Lufta var kald men sola stekte, det blåste også en del, sikkert fordi loftet og verandaen akkurat stakk opp over takene på nabohusene. Men nede blant gulvplankene, i ly fra gelenderet, var det vindstille, så jeg begynte å flytte sofaputer, stereoanlegg, og diverse bøker ut på verandaen. Jeg gikk inn igjen for å sjekke om jeg hadde noe jeg kunne drikke, lysforskjellen gjorde meg halvt blind og solbrillene hjalp ikke. I kjøleskapet telte jeg fire øl, to flasker og to bokser, på benken ved vinduet sto en flaske gin, en nesten tom flaske rom, en tom flaske rødvin, og en flaske limejuice. Etterlevninger etter et vors med gamle venner for noen uker siden. Jeg tok en øl og jogget ut på verandaen igjen. Før jeg la meg til rette sjekket jeg telefonen for notifikasjoner, men den var like stille som vanlig. Jeg vurderte å sende noen meldinger for å høre om noen ville finne på noe, de fleste var jo hjemme for sommeren og jobbet som oftest bare halve uka. Men jeg visste godt at hvis jeg bladde opp i samtalene var det jeg som hadde spurt sist, flere ganger på rad.
«Jobb, hyttetur, utenlandsferie, planer med kjæresten, vors med andre venner, planer med familien, ikke sett, ikke besvart.»
Sola rullet over himmelen mens skyggen fra flaggstangen krøp bortover verandaen, jeg byttet rastløst mellom å ligge på ryggen, magen, og siden. Etter et kvarter ble jeg lei av å lese, så jeg lagde eseløre i boka og hentet flere øl. Jeg la meg på ryggen, skrudde av musikken, og driftet inn i varm og urolig søvn. Bilder flikket gjennom drømmene mine så raskt at jeg nesten ikke så hva de besto av, det føltes ut som jeg kunne høre meg selv snorke, og så våknet jeg. Svetten svidde i øynene, hodet mitt føltes tungt og dehydrert, og solbrillene presset mot neseryggen. Jeg reiste meg for første gang på noen timer, usikker på hvor mye tid som faktisk hadde gått. Det prikket i øynene, og jeg kjente plutselig at jeg hadde drukket fire øl og bare ett glass vann. Fjerten min luktet rå kyllingkjøttdeig, jeg lurte på hva jeg hadde gjort for å fortjene det. Lyset på toppen av telefonen blinket, det var en epost om at passordet mitt muligens hadde blitt stjålet. Jeg sukket, logget inn, endret det, og angret på at jeg hadde sjekket telefonen. Etter en tur på kjøkkenet satt jeg meg ut igjen og spiste «frokost» og surmulte og leste om byutvikling i et magasin jeg hadde kjøpt på en flyplass en gang. Stekte egg, ristet brød, og kaffe, jeg hadde ikke matlyst men presset det i meg.
«Ingen kommer til å redde deg, slutt å syt.»
Jeg plukket opp telefonen og sendte en rask melding til alle jeg fortsatt hadde kontakt med som var i byen. Etter en halvtime hadde bare to stykker svart, den ene var opptatt men den andre kunne melde om vors hos en felles bekjent.
«Vi er allerede her og griller og pimper litt hvitvin, men det kommer noen flere om en time eller to. Det er sikkert bare å slenge seg på.»
«Burde jeg spørre om det er greit at jeg kommer?»
«Ja gjør bare det.»
Jeg sendte melding til verten og fikk tommel opp tilbake. Sola lå lavt over de måkefylte takene, og det hørtes ut som gatene begynte å bli tomme for folk, byen gjorde seg klar til å dra på byen. Jeg ble liggende og se gjennom gamle bilder fra videregående, og lurte på hvorfor det var så deilig å mimre av og til. Pornoskyer fylt av nostalgi og lengsel etter en enklere, mer uskyldig tid. Selv om jeg ikke hadde hatt det bra der heller. 


Jeg gikk med høyt tempo opp bakkene til jeg kom til det største, nyeste, gråeste, mest firkantige huset i gata, helt på toppen av bakken. Bygd for tre-fire millioner, solgt for over ti, dobbelt så mye som for noen år siden.
«Jævla klisjé. De kjører sikkert Porsche. Eller kommer til å gjøre det.»
Ingen svarte når jeg ringte på så jeg gikk bare inn. Gangen var ubehagelig varm og full av sko, det kom roping og dunkende musikk fra overetasjen. På kjøkkenet hilste jeg på noen jeg hadde hengt litt med på videregående, de sto og ventet på en frossenpizza ved ovnen og plukket på metallringen på toppen av boksen av hver sin øl.
«Vi er så jævlig sulten.»
«Ser den as. Kos dere.»
Jeg tok en øl ut av posen min og stappa resten ned i grønnsaksskuffa, den eneste plassen i kjøleskapet hvor det fortsatt var plass.
«Noen av dere som snuser?»
«Bomme?»
«Neinei jeg snuser ikke. Men kan du åpne den her?»
«Haha jeg liker at du ikke prøver å finne flaskeåpneren engang.»
«Seff, regner med noen har kidnappa den.»
Han presset av korken med snusboksen, jeg smilte, takka, og gikk videre inn mot stua. På verandaen satt det en gigantisk hund og en liten mann. Jeg stakk hodet ut og sa «hallais», den lille mannen nikket oppover og sa «hallais» tilbake, hunden bare stirret på oss begge. Ved stuebordet satt rundt et dusin kjentfolk. Jeg smilte og vinket med påtatt entusiasme idet jeg runda hjørnet, før jeg gikk runden og hilste på hver og en. Klem, håndtrykk, klem, håndtrykk, nikk, håndtrykk, håndtrykk, nikk. Noen spilte en russesang på stereoanlegget, halvparten av sofamafiaen sang med mellom hver slurk.
«Hva faen er norsk popmusikk egentlig?»
Det virket som de fleste allerede var ganske full, de ropte istedenfor å snakke og lo av ting som ikke var morsomt, lufta føltes nesten fuktig av alkohol. Jeg presset meg inn der det var plass i sofaen og begynte med den vanlige overfladiske samtalen med sidemannen.
«Ingeniør-master i Trondheim.»
«Ja trives, ellers alt bra.»
«Har ikke snakket med han siden videregående nei.»
«Skal kjøpe leilighet med kjæresten.»
«Enn du?»
Etter å ha avgitt den innøvde forklaringen min som fikk det til å høres ut som jeg hadde en plan i livet, sonet jeg sakte men sikkert ut men fortsatte å nikke og gi bekreftende svar. Til slutt snudde han seg og fortsatte small-talken med hvem enn som satt på høyresiden hans, jeg ble sittende halvisolert ytterst i snakkesirkelen og se på de andre snakke to og to eller tre og tre med høy intensitet. Etter noen minutter med drikking og dagdrømming gikk jeg på do for å slå i hjel tid. Noen hadde låst døra, ut kom lyder som hørtes ut som lungesyk operasanger som brølte med munnen fylt av vann. Til slutt klikka det i låsen og et par av vennene mine fra videregående kom ut.
«Sånn! Da… er jeg klar for byen.»
«Vil du ha tyggis?»
«Åh, ja takk! Digg å få det ut.»
Jeg gikk inn på badet, det lukta spy og parfyme så jeg lukket nesa, gjorde meg raskt ferdig, og gikk ut igjen. Oppe i stua spilte de «Take On Me» på fullt volum. Jeg ble stående inntil veggen og se på klovnepatruljen som sto og ropte så høyt de kunne midt på gulvet, noen av de holdt hverandre over skuldrene og hoppet. Jeg hadde lyst til å være med men turte ikke prøve å leve meg like mye inn som gjengen på gulvet, som vanlig, jeg hatet det med meg selv. De gangene jeg ble med på å synge eller danse var det enten med for mye selvbevissthet eller med bevissthetsdrepende promille. Jeg svelget et gjesp for å ikke dra ned stemninga.
«Kan du ikke bare ha det gøy?»
Etter allsangen trakk folk inn på kjøkkenet. Noen av guttene var i full gang med å presse på hverandre shots med Fireball. Den tidligere bestevennen min satt ved enden av bordet med hodet i hendene og lukkede øyne. Jeg tok han på armen.
«Går det bra eller?»
Han åpnet øyene og så på meg sløvt.
«Jaja… jeg bare… chiller.»
«Hva er planen for kvelden?»
«Chille, og så dra på byen. Storform om en halvtime. Bare vent.»
Jeg klappet han på skuldra og lot han gå tilbake i dvalemodus. Noen tømte skapene for eggeglass, og vi brukte de til å dele ut en shot til alle rundt bordet. Flere protesterte kraftig, som vanlig, og fikk vennlig, men streng, kritikk til de kapitulerte.
«Skål for korte køer! Og stygge venner!»
Jeg holdt pusten og tømte den i takt med de andre. Like etter begynte skjenking av neste runde.
«Hvem sin stakkars Fireball er det?»
«Det går bra, jeg kjøpte inn til alle!»
De vanlige protesterte igjen, noen ba om pause.
«Kan noen trekke for de fuckings persiennene, jeg får så mye skinn i trynet.»
«Jeg skal gi deg skinn i trynet!»
«Haha hold kjeft! Faen for en gjeng.»
Vi byttet på å komme med selvironiske utsagn om gjengen vår og le, før vi gikk tilbake til vår egen drikke og grupperte samtaler igjen. Jeg måtte på do igjen så jeg sjanglet bort til badet, hvor jeg ble stående og stirre på det røde ansiktet mitt i speilet. Idet jeg gikk bort til doen og åpnet beltet ble døra revet opp av et nytt fjes.
«Oj sorry, forstyrrer jeg?» sa han.
«Neida, skulle bare pisse.»
«Ditto. Bare gå først.»
Jeg gikk først, og så i sidesynet at han sto foran speilet og strammet muskler i prakten fra badelyset.
«Trener du mye?» spurte han.
«Joa litt. Men blir mye pause, hvem har tid liksom?»
Vi byttet plass.
«Jeg trener en del, men vil trene mer da. Ikke at jeg vil bli en fitness-modell eller noe, men jeg vil bli større as.»
«Ser den.»
Han gjorde seg ferdig og gikk ut uten å vaske hendene. Etter å ha vasket mine gikk jeg ut og fulgte etter de andre som var på vei ned og ut, på ordre fra verten. I bakgrunnen runget partysanger fra da vi gikk i tiende klasse, det ble brått ubehagelig stille når den musikkansvarlige trykket på pause.
«Hvis vi går nå slipper vi den verste køa! Pell dere ut!»
Ute i innkjørselen samlet alle seg etter hvert som huset tømtes. En av guttene kom ut med feil sko på seg, vi lo og sendte han inn igjen med et klask på rumpa. Noen filmet oss for å sende statusrapport til andre venner. Til slutt var alle ute og vi satte kurs mot byen. 


Hovedgata var fylt av av fulle folk som snakket høylytt med hverandre eller ropte ut i natten, køene strekte seg bortover fortauene på begge sider av gata. Folk brukte å si at den kjære byen vår var den med flest utesteder per innbygger i hele Norge.
«Fuck Tromsø.»
Som vanlig ble det høylytt diskusjon om hvor vi skulle gå. Det endte med at noen splittet fra resten og stilte seg i kø til det mest populære utestedet, der de spilte listemusikk, de fleste guttene av en eller annen grunn gikk i blazer, og de fleste jentene sveipet kynisk til høyre og venstre ved baren istedenfor på telefonen.
«Jeg liker å kunne høre meg selv prate!»
«Fuck Gründer og VT da, vi melder Maskineriet.»
Og plutselig var gruppa delt i to, noen gikk videre nordover mens resten av oss gikk sørover igjen. Etter litt kø ble jeg stående i bakgården og inhalere andre sin sigarettrøyk mens jeg og en venn av vennene mine snakket med et par jenter han kjente via venner av sine venner. Jeg vurderte et forsøk på å få øyekontakt med en av de, men hun bare tok små slurker av vinglasset sitt og kikket utover folkemengden. En jente jeg hadde blitt kjent med i førstegangstjenesten kom ut fra baren og gikk rett forbi oss.
«Hei!» ropte jeg, smilte, og holdt opp handa i et forsiktig vink.
«Oj, lenge siden!» utbrøt hun og ga meg en klem.
«Hva driver du med for tiden?»
«Det ble arkitektur, i Oslo! Enn du?»
«Wow, bra jobba da! Eh… jeg bare tar opp fag dette halvåret, så får vi se til høsten. Du vet. Har tenkt på arkitektur, psykologi, eller økonomi. Forhåpentligvis Trondheim.»
«Ja så bra, så bra. Du, jeg må tilbake til bordet mitt. Men vi snakkes!»
«Ja definitivt. Du er i byen i sommer?»
«Ja, eller en stund. Skal til Maldivene med familien nå i juli.»
Hun smilte kjapt og begynte å gå tilbake mot bordet sitt.
«Ja ok, men vi sees sikkert!» ropte jeg etter henne, men jeg tror det ble druknet av musikken.
Samtalen jeg opprinnelig hadde vært en del av hadde nå blandet seg med de på bordet ved siden av, alle sitteplassene var nå opptatt og jeg orket ikke utkanten av enda en snakkesirkel.
«Dude, jeg stikker.»
«Okei mann, snakkes.»
«Hyggelig å prate med dere,» sa jeg til jentene.
Ingen svarte, en av de trakk slapt på smilebåndene i et halvt sekund. Jeg gikk inn og gjennom baren for å si til de andre at jeg skulle dra, men de var ikke i førsteetasjen så jeg ålte meg gjennom folkemengden mot trappa. Som vanlig prøvde jeg å holde hodet hevet, se etter kjente ansikter eller mulig øyekontakt, men overalt rundt meg var folk travelt opptatt med hverandre. Hodet mitt stakk litt opp over de rundt meg, jeg tenkte at jeg kanskje så litt ut som et fyrtårn i midten av et stormfullt hav av meningsløse samtaler, overdreven latter, og seksuell spenning.
«Haha, gi faen!»
«Herregud, ble så sykt dritings forrige lørdag, endte opp med eksen.»
«Det er mye jobbing ja, tror de fleste sitter sånn åtte til ti timer om dagen.»
«Flere som skal ha øl?»
«Trur det lengste jeg har gått er tre måneder uten, siden jeg ble singel da.»
Til slutt kom jeg meg frem til noen kjente fjes og et par andre som sto ved bardisken og drakk og ropte hverandre i ørene.
«Vi snakkes dude, skal opp tidlig i morgen,» sa jeg og klappet en av de på ryggen.
«Hæ?» ropte han over musikken.
«Jeg stikker! Det var koselig da!»
«Ah ok. Vi sees!»
Jeg jogget ned trappa og ut på gata. Der ute skinte sola, måker fløy på kryss og tvers og spiste kebabrester som folk hadde kastet fra seg på gata. Jeg hadde alltid likt midnattsol, enda mer etter at jeg ble gammel nok til å dra på byen, turen hjem føltes litt mindre trasig når du gikk med jakken over armen og sola i øynene. Gjenger med fulle folk gikk fortsatt frem og tilbake, i taxikøen sto flere par på vei til engangsligg, med overraskende lite kjemi med tanke på hva de snart skulle gjøre med hverandre.
Etter en kort spasertur snublet jeg inn døra hjemme med en kebab under armen, og kastet meg i stolen foran PCen. Etter å ha drukket en liter vann og sett på en serie mens jeg spiste, åpnet jeg noen pornosider. Jeg så på bilder og videoer av pene jenter, og så for meg at vi elsket hverandre og bygde et liv sammen, giftet oss og startet familie. Der inne, innerst i fantasien min, smilte hun og så på meg med ømhet i blikket. Vi holdt rundt hverandre, hun tok meg på kinnet og vi kysset. Det føltes nesten som at hvis jeg bare konsentrerte meg nok kunne jeg kjenne varmen fra kroppen hennes.
«Jeg elsker deg.»
Jeg kom, bildene i hodet ble svakere og svakere, og til slutt var jeg tilbake i virkeligheten. Jeg slengte telefonen fra meg og gikk på badet. Før jeg la meg satt jeg på en alarm for å snu døgnet litt tilbake, men ble liggende og bla gjennom de samme appene som vanlig i en time før jeg følte meg trøtt nok.

Jeg våknet seks timer senere med hodepine og drittsmak i munnen, og la meg ute på verandaen, som vanlig, til magen rumlet. Inne på det mørke kjøkkenet ble jeg stående og stirre inn i kjøleskapet. Jeg tenkte på hvordan andre så på meg, om jeg egentlig betydde noe for noen, om jeg noensinne kom til å gjøre det. Kjøleskapet peip, jeg lukket øynene, ristet kjapt på hodet, og tok ut det jeg trengte til frokost. Jeg stekte egg, ristet brød, kokte kaffe, og tok det med ut på verandaen. Eggene var tørrstekt, jeg spiste halvparten og kastet resten til måkeungen som bodde i bakgården. Han satt der og peip halve dagen, foreldrene og de andre måkene hadde vel blitt lei. De bare satt på takene rundt og så ned på han, jeg lurte på hvor lang tid det kom til å ta før han skjønte at ingen bryr seg. Jeg sjekket mobilen for livstegn, men ingenting hadde skjedd siden i går kveld.
«Nå er det deres tur.»
Den tomme skjermen stirret tilbake på meg mens jeg prøvde å riste av meg den vemodige følelsen som nektet å gå bort. Jeg skrudde alltid vibrasjonen på i tilfelle noen ville ha tak i meg mens jeg sov, nå også. Noen måker skrek og sirklet rundt et hustak lengre bort i gata, lyden av et trykkluftbor fra kvartalet ved siden av dirret gjennom den varme lufta. Jeg skjøv solbrillene opp på nesa, og driftet inn og ut av urolige drømmer til sola gikk ned bak takene i vest.

X

Av Hedda Ignathe Hemmingsen


Manngard

Selv om det er tidlig høst, river den kalde kveldsluften i nesa. Jeg trekker den dypt inn. Blander den med lukten av fuktig lyng. Sola har ikke gått ned helt enda. Den henger lavt over skogen, og sender svake stråler av solskinn inn mellom trærne. Gir skogen en gyllen glød. Nesten idyllisk, men samtidig er det noe urovekkende ved det hele. Fjerne stemmer kan høres lengre unna. De er vanskelige å legge merke til. Akkurat nå tar stillheten mye større plass enn tomt bakgrunnsstøy. Alle har fått tydelige beskjeder om hva de skal gjøre. Hva som skal skje. Hva som kan skje. Selv de stemmene nærmest meg er dempet. Det virker nesten som om alle er redd for at trærne har både øyne og ører. At de får med seg alt vi foretar oss. At de står der og ler av oss, fordi de vet noe vi ikke vet. Tenk om det hadde vært sant. Kanskje de kunne fortalt oss hvor du er.

Jeg har vært med på å gå manngard før. Det er merkelig det der; hvordan det er samme stemning hver gang. Ingen sier mer enn det som er nødvendig. Alle holder pusten. Redd for å finne noe, selv om det er derfor vi er her. Lyngen er et minefelt. Pass på hvor du går, for plutselig smeller det. Jeg hater å gå manngard. Den statiske atmosfæren. Å gå kilometer etter kilometer. Alle skal holde følge. Ikke for stor avstand mellom hver person. For ikke å snakke om ropingen. Tanken på at så mange mennesker kan rope til stemmebåndene nesten gir etter, og så ikke få annet enn et kaldt vindpust i retur. Den gjør meg kvalm. Men jeg skyver tanken unna, for du stakk jo av. Det er det alle sier. Du stakk av, og ingen vet hvorfor. Det betyr at du fortsatt kan svare oss. Ikke sant?

Jeg lurer ofte på det. Hvorfor skulle du, av alle, stikke av på den måten? Jeg kjenner deg, vet du. At du en dag fikk nok og bestemte deg for å dra, det er ikke deg. Nei, du har ikke rømt. Du har rett og slett bare blitt borte. Tok kanskje feil vei. Du kan være på tur hjem nå, for alt vi vet. Kanskje du til og med er rett bak neste haug? Sliten, sulten og kald. Ikke i stand til å rope. Du har brukt opp stemmen til nå. Så er det er jo alltid et annet alternativ. Det som ingen snakker om. Ingen vil ikke si det høyt, i frykt for at det vil gjøre det sant.

Du er alltid i godt humør. Rene solstrålen. Så vidt jeg kan huske har jeg bare sett deg ulykkelig én gang. Muligens er du bare veldig god til å skjule det. Du vil nødig være til bry. Lar bare dine aller nærmeste få se de mørke dagene. Vi er ikke spesielt nære, du og jeg. I alle fall ikke så nære som jeg skulle ønske vi kunne ha vært. Angeren på at jeg ikke har gjort nok for å endre det, tar livet av meg nå. Savnet etter det lille smilet du alltid har på lur, som jeg aldri får nok av, det driver meg fremover. Du smiler alltid til meg når du ser meg. Jeg smiler alltid til deg, selv når du ikke ser meg. Disse menneskene, alle de som går ved siden av meg, de kjenner deg ikke. Noen få gjør kanskje det. Kanskje til og med bedre enn jeg gjør. Men ikke på samme måte. Ingen kjenner deg slik som jeg gjør.

Vi hører noen rope. Langt unna. De har funnet noe. Kroppen min stivner i samme sekund. Hodet skrur seg av og beina nekter å gå. De andre løper for å se. Men jeg vil ikke se. Vil ikke vite. Det er ikke deg. Nei, det kan ikke være deg, for du svarte ikke da vi ropte. Det er noen andre. Det må det være. Jeg nekter å tro at det er deg. Selv når de løper forbi med båre, pose og teip. Selv når moren din kollapser på gresset. Og selv når jeg ser ansiktet ditt. Der ligger du. Kroppen din er kald og stiv og livløs. Jeg nekter å tro det. Det er ikke mulig. Hvordan kan de ha funnet deg? Jeg sverget på at jeg hadde gjemt deg godt nok.

X

Av Ida Zachariassen Sagberg


I want to believe

Overflata på treverket flaka seg under stråla fra hageslangen. Mens han bevegde vannspruten metodisk og jevnt over hvert terrassebord, blei husveggen dekt av de svarte, tynne flisene. Det ligna gress, eller sorte nåler. Treverket var slitent når det lot seg flise opp av en helt vanlig hageslange.

Sommeren nærma seg slutten. Da han kom flyttende hit tidlig i mai måned, hadde han spurt når terrassen sist blei beisa. Dagen etter sto huseieren på døra med terrassebeis, pensler, malingsrulle og skrubbekost: «Æ stille med utstyret, om du gjør jobben!» Nå måtte han snart snu veggkalenderen fra august til september, og jobben var enda ikke gjort.

Hageslangen hadde han sjøl skaffa seg. Han mistenkte at det hadde vært en hageslange i huset, men at forrige leietaker hadde tatt den med seg da de flytta. Det var en småbarnsfamilie som nettopp hadde fått fjerde ungen. Han hilste på dem da snøen smelta, de kom innom for å hente trampolina. Da han flytta hit var den frosset fast, så de fikk den ikke med seg. Det frosne lekeapparatet var det første han så hver morgen når han kom ut av døra i en hel måned. Det frøys til et sted i mageregionen også, som følelsen midt i et hopp, når du ikke veit om du lander på beina.

Det var egentlig tilfeldig at han fant en såpass god hageslange. Det begynte med et vitrineskap som blei lagt ut gratis på nett, og han var førstemann til mølla. Skapet viste seg å tilhøre en familie fra Bhutan, som skulle flytte fra Finnmark til Hamar og derfor kvitta seg med alt de eide. De bodde i ei sliten sokkelleilighet, og ei jente på maks tretten førte ordet for hele familien da han kom for å hente skapet. Hun bar på en Rema-pose og begynte å løfte noe ut av den. Om han kanskje trengte vintersko også? To rosa barne-Cherrox. Han rista på hodet. «Bare skap i dag.» Skapet var høyere enn han hadde trudd, og det kunne bare delvis demonteres. Det var tungt og uhåndterlig, og lukta kraftig av røkelse, men det var i helt grei stand. Familiefaren tok i sammen med ham og løfta så skjorta fikk store våte flekker under armene. Da de endelig hadde fått det inn i bilen, hadde han ikke samvittighet til å bare ta imot greia gratis.

«Kan jeg få betale deg for det? En hundrings eller noe?»

Mannen forsto ikke hva han sa, og måtte hente dattera ut for å oversette. «Det ditt. Du kan få det,» sa hun. Han visste ikke hvorfor han insisterte, men det endte med at han fisket opp lommeboka og trykka en tohundrelapp inn i neven på henne. Da kom faren hennes trekkende med en hageslange også. «Nice young man», sa han. Den kjekke unge mannen kjørte hjem i 25 km i timen for å ikke skade skapet, dørene hadde tynne glassplater med gulskjær, og han kunne høre det klirre lett hver gang han kjørte over en hump i asfalten. En del av ham ville gasse på, bare for å høre det skingre, men han besinna seg. Han kjørte inn foran det lille grønne rekkehuset, og blei sittende med mobilen. Han visste ikke helt hvordan han skulle få skapet ut av bilen og ned kjellertrappa til tv-stua. Kanskje han bare kunne bruke sykkelen ei stund til han fant ut av det.

Ulla hadde lagt ut et bilde fra den nye stua si der hun skålte med noen. Å lære å kjenne noen er å flytte inn i et rom av gangen. Rive en vegg, men beholde de bærende, skreiv hun som bildetekst. Beate Grimsrud. I bokhylla bak henne kunne han se et par bøker han visste egentlig skulle vært med i flyttelasset da han dro. Hun satt i den slitte sofaen de hadde valgt ut sammen på møbelforretninga en gang på tidlig totusentall, det første de eide sammen. Han skrolla videre. Noen hadde delt en video av en hund med solbriller. Han trykka på flirefjeset som reaksjon og skrolla litt til. Nå begynte lukta av røkelse fra vitrineskapet å spre seg i bilen også. Flere klassekamerater fra ungdomsskolen var tagga i en video fra et bryllup. Han prøvde å åpne den, en reklame for nettdating dukka opp.

Nå sto han og spylte treverket og lurte på om det egentlig gjorde terrassen mer ondt enn godt, det han holdt på med. Hva skulle han egentlig med en tredve kvadrats platting helt aleine i Øst-Finnmark? Hagemøblene sto igjen hos henne. Snøen ville vel ligge der mesteparten av året uansett. Han hadde skjønt at det starta å snø allerede i oktober og kunne bli liggende til mai-juni. Vannet som fløt utover, minna ham om kontoret.

Arbeidsplassen hans var et stort og firkanta murbygg med flatt tak. Deprimerende fra utsida, men når han satt på kontoret så han rett ut i havgapet, og det kunne fort gå ti minutter før han blei klar over at han glante på horisonten istedenfor å gjøre noe. Han visste ikke helt om dette var jobben for ham, men han fikk finnmarksfradrag og nedskrevet studielån, og det var tross alt en fast stilling. Han vurderte å søke på noe i forsvaret. Det var mange i området som jobba der, flere i samme nabolag som han, men ingen kunne si hva de egentlig gjorde der. På nett sto det at satelittstasjonen fulgte med på luftrommet i Barentsregionen og samla inn informasjon om aktivitet i verdensrommet. Han tenkte på plakaten til Mulder i X-Files. I want to believe. Han tenkte på at det satt folk der og tok inn signaler fra det ytre rom, og det var det nærmeste han hadde kommet trøst på mange måneder.

Det hendte han studerte fuktflekkene i himlinga på kontoret. Spesielt en flekk som han ikke helt fikk taket på. Den lignet noe, uten at han kunne si hva den skulle forestille. Han visste ikke om den endra seg fra dag til dag, eller om det var fantasien hans som løp løpsk, men den var aldri helt sånn som han huska den når han kom på jobb om morgenen. Ofte tenkte han på det når han lå hjemme og prøvde å sove. Det var umulig å se for seg den flekken tydelig uten å faktisk være på kontoret. En dag han kom på jobb var takpanelet skifta, og flekken borte.

Nå skrudde han på handtaket framme på hageslangen, og stråla spissa seg så vannspruten sto opp fra underlaget. Det begynte å sive vann inn i joggeskoene, og sokkene blei klamme og våte rundt hælene. Det kalde stoffet mot fotsåla. Han kunne huske vekta av Ullas arm da hun støtta seg på ham på vei mot bilen, et lite år i forveien. Han hadde tråkka rett i en søledam da han skulle åpne bildøra for henne, og vært våt på den ene foten hele kvelden på legevakta. På et eller annet tidspunkt hadde han trudd at alt skulle falle på plass.

Flere av terrassebordene var flisete og man kunne se det hvite treverket som sår i overflata, under restene av fire år gammel beis. Var det sånn det skulle bli? Det begynte å regne, men han var allerede gjennomvåt på beina, så han gjorde seg ferdig med spylinga. Han gikk over hvert terrassebord to ganger med skrubbekosten, og kjente det verke i skuldrene.

Han hadde kjøpt seg gressklipper også. En dag han jobba seint, tikka det inn en sms fra huseieren. Om du ikke har gressklipper sjøl, kan æ låne dæ min. Han hadde ikke tenkt på at han måtte klippe gress også. Ei trøtthet kom sigende som et slør mellom tankene og mobilskjermen. Det var enklere å bli sittende på jobb. Jobber seint i dag, fikser det i morgen. Han fortsatte med å plotte tall inn i et regneark. Da han kom hjem, hadde huseieren klippa gresset for ham. Dagen etterpå fikk han tilbake penger på reiseforsikringa. Avbestilt grunnet samlivsbrudd hadde han oppgitt som grunn. Kronasjen gikk rett inn i en oppladbar elektrisk gressklipper.

Det gikk noen uker før gresset var høyt nok til at det kunne klippes igjen. Maskinen hadde bare tre knapper, men det tok ham likevel lang tid å finne ut hvilken rekkefølge de skulle trykkes på, og hvilke to han måtte holde inne samtidig for å få den til å starte. Han pusta djupt inn og gleda seg over lukta av gress. Gressklipperen var tung og måtte dyttes for å klippe, men det var noe meditativt i jobben. Bak ham blei det ei jevn stripe av kortere gress. På hjørnet av plenen snudde han, og fulgte stripa tilbake, så den blei bredere og villnisset kortere. Alt passet inn i hverandre. Tetris. Det var Tetris han hadde spilt på venterommet på legevakta også. Han bygde brikkene høyere og høyere, med plass på siden til den lange røde brikken som ville få alt til å forsvinne, men som aldri kom. Det kom bare sånne kantete han ikke fikk plassert. Det tårna seg opp for ham den gangen. Ikke nå. Han klippa fram og tilbake, og sånn holdt han på, til batteriet gikk tomt for strøm og måtte lades. Han hadde henta seg en øl og satt seg på trappa den kvelden, kjent på svetten i nakken og myggstikkene rundt anklene. Tenkt på ansiktet hennes, som ikke var det samme. Han skulle ønske han kunne løfta smerta fra fjeset hennes og bært den for henne. Han ville prøve på nytt.

Det var det som hadde ødelagt alt.

Nå skrubba han terrassen like jevnt og metodisk som han hadde klipt gresset, og skuldrene blei såre, og han lot dem bli det, og mygga beit, men han lot den bite, og svetten la seg i luggen og bryna og dryppa salt i øya. Regnet hjalp. Joggeskoene lagde plisjplosj-lyder når han gikk, og han tenkte på selgeren på Löplabbet, djupt misunnelig da han sa at han skulle flytte til Finnmark. «Terreng! Mose! Myr, for faen. Disse kan du løpe gjennom myra med. De former seg etter foten.»

Regnet fortsatte, men han var ferdig med skurejobben nå. Inne skrudde han på badevannet og vrengte av seg klærne. Han kunne vri sokkene tre ganger, og de var fortsatt våte. Når det blei sol igjen og terrassen fikk tørka skikkelig, skulle han beise. Det var sjeldent det regna som i dag. Huden nuppa seg til gåsehud, og han gikk naken ned trappa til vaskerommet med de våte klærne. Det lukta enda røkelse fra kjellerstua. Huseieren hadde hjulpet ham med skapet ned trappa, og det passa perfekt til vinylsamlinga og de gamle nintendospillene. På vei opp igjen henta han skoene i gangen. Han tok ut sålene og la både såler og sko på varmekablene. Neste gang han skulle løpe, ville skoene passe enda bedre. Neste gang han skulle klippe gress, ville det være litt lettere. Neste sommer trengte han ikke beise terrassen. Han senka seg ned i det varme badevannet og lukka øya. Lys og mørke bevegde seg på innsida av øyelokka, og han forsøkte å se for seg flekken i taket på kontoret. Han fikk det ikke til.


X

Av Ane Solvik Grydeland


#denfølelsen

Bor man lenge nok i en liten by, vil man før eller senere møte gynekologen sin på fest. Nå er det ikke noe galt i å være gynekolog, det er vel et yrke som alle andre. Ikke kjenner hun ham igjen heller, da han kommer mot den lille gruppen av mennesker der hun står og holder litt for hardt om prosecco-glasset. Hun ser bare at det er noe vagt kjent med ham, og retter seg ubevisst i ryggen. Vanligvis ville hun ha trukket seg tilbake i slike situasjoner. Hun pleier å stille seg litt bak de andre, vike unna med blikket, somle så lenge med å rekke fram hånda at samtalen glir over i andre temaer og de glemmer at de er i ferd med å presentere seg for hverandre. Men i kveld skal det være annerledes, det bestemte hun seg for allerede før hun gikk hjemmefra. Hun tjuvstartet med et glass vin mens hun sminket seg. Googlet small talk-tips og gjentok dem for seg selv mens hun trakk blusen over hodet og rufset til håret foran speilet. Vis interesse for din samtalepartner. Husk navnet på den du snakker med. Alle liker å bli husket.

Så da denne mannen som hun mener å ha møtt før kommer bort til dem og tar en hilserunde, rekker hun fram hånda uten å nøle.

«Inga. Men vi har kanskje møtt hverandre før...?»

«Har vi?»

Det glimter i øynene hans, som om hun har sagt noe morsomt, og hun skal til å snakke videre da Emil ved siden av henne slår nykommeren jovialt og entusiastisk på skulderen.

«Sivert! Du klarte å rive deg løs fra husmalinga!»

Og da innser hun hvem han er. Hun slipper hånda hans. Prøver å ikke tenke på at den har vært inne i henne, om enn på en profesjonell, ikke-personlig måte. 

«Bare så vidt,» smiler Sivert. «Man må utnytte godværet mens man har det.»

Han har en rød malingsflekk på håndbaken, ser hun nå. Han stryker over den som om han prøver å viske den vekk. De andre snakker om den fine våren. Om at det ikke kan vare. At de får betale for det siden. Hun kunne ha sagt noe nå. Alle kan snakke om været. Men det brenner i brystet. Takk og pris for at Emil avbrøt henne før hun rodde seg altfor langt utpå dypet. I hodet prøver hun å formulere en facebook-vennlig tekst som kan beskrive situasjonen på en treffende og humoristisk måte. Hashtag denfølelsen, liksom. Det ville kanskje passe bedre på twitter, men hun klarer ikke å håndtere så mange sosiale medier om gangen, så nå har hun valgt facebook. Det går an å hashtagge der også. Har vel egentlig vært mulig ganske lenge, når hun tenker seg om. Den kan hun dra neste gang hun skal understreke hvor gammel hun er. Glem telefoner som hang fast i veggen og film som måtte fremkalles før man kunne se på bildene. Jeg har levd så lenge, kjære barn, at jeg husker da man ikke kunne hashtagge facebook-innlegg. 

En av damene har begynt på en lang beretning om en karibisk øy de skal på ferie til. Hun har tydeligvis ikke lest small talk-tipset om ikke å bable i vei om sitt favorittemne, men det virker som om alle følger interessert med på det hun sier likevel. Inga tar en slurk vin, og idet hun senker glasset, møter hun blikket til Sivert. Som om han har stått og betraktet henne. Som om han utmerket godt vet hvor han har sett henne før. Hun kjenner et blaff av varme i kinnene og øreflippene. Står hun her og rødmer? Hun tømmer glasset, og holder det opp foran seg, så kan de andre også se at det er tomt og forstå hvorfor hun plutselig må forlate dem.

Det står en mann ved serveringsbordet. Hun har hilst på ham en gang, han heter Egil eller Erik eller noe. Han er i ferd med å forsyne seg fra en diger skål med jordbær. Da han får øye på henne, løfter han skåla og rekker den mot henne.

«Får jeg lov til å befrukte, Dem?»

Hun ler. Tar et jordbær og putter det i munnen. Han setter skåla fra seg. Så ser han det tomme glasset hennes og griper en vinflaske. 

«Du kan da ikke stå her uten vin! Det er jo fest!»

Hun smiler mens han skjenker i til henne. Ja, det er fest. Hun ønsker at hun kunne ta en selfie og sende til sitt 15-årige jeg. Se, du kommer også til å bli invitert på fest en gang. Hun skåler med Egil-Erik, og så ser hun at han har to glass. Han løfter dem i en hilsen.

«Hyggelig å treffe deg igjen.»

Og så går han. Krysser gulvet og lander i en sofagruppe der det sitter en dame og venter på vin. Inga ser utover rommet. Hun kan ikke følge etter ham. Hun kan ikke gå tilbake dit hun stod. Den gruppen har hun forlatt, og det vil se rart ut hvis hun kommer snikende tilbake. Dessuten bør man holde seg i bevegelse i et selskap som dette. Jobbe med rommet. Sirkulere. Konversere. Men hvem skal hun snakke med? Hun ser etter Silje, som inviterte henne. Eller Anette, som hun pleier å møte på hver eneste fest hun er på. Hun liker Anette. Hun kan bli litt for full noen ganger, men det skjer alltid noe rundt henne. Ingen pinlig stillhet med Anette til stede. Men nå er hun ikke å se. Kan de ha gått et sted sammen, Silje og Anette? Bestemt seg for at denne festen ble for kjedelig og dratt ut på byen i stedet? Det stikker i henne, at de har dratt uten å si fra til henne. Men hun kjenner ingen av dem spesielt godt, så det er vel ikke så rart, egentlig.

Hun putter et jordbær i munnen og prøver å se ut som om hun venter på noen. Blaffet av beruselse som hun nettopp kjente er borte. Hun sukker. Hun skal såvisst ikke sende noen selfie til seg selv. Ingen ting er forandret. Hun ser utover rommet og venter hvert øyeblikk at noen skal sette på Wham! og begynne å danse. At gymlæreren skal komme inn og be de to mest populære guttene i klassen om å velge slåball-lag. Hun håpte alltid å bli nest sist. Da ble hun i alle fall valgt. Da måtte han si navnet hennes høyt. 

Hun kan gå på do, selvfølgelig. En nødløsning hun har tydd til før. Hun lukker døra bak seg og lener seg mot veggen i den lille båsen. Hun savner Georg. Hun vil gå hjem til ham, liste seg inn til ungene og kysse dem på håret før hun kryper inntil ham i sofaen. Men han kommer til å bli skuffet hvis hun kommer hjem så tidlig. Dessuten har han besøk av en kompis, de sitter vel der og drikker whisky og diskuterer amerikansk indie-film. Hun finner fram telefonen og åpner instagram. Noen har lagt ut bilder fra denne festen. Sprudlende vin og skåler som bugner av jordbær. Glade ansikter trykt sammen foran kamera. Hun ser på klokka. Hvor lenge kan hun være på do før noen begynner å lure? Hvem skulle begynne å lure?

Hun vasker hendene lenge, selv om hun ikke har vært på do. Møter blikket sitt i speilet og blir like forundret som alltid over at dette er henne. At det er dette de andre ser. De må tro at hun er en middelaldrende dame. Og hun spiller med. Hun gjør voksne ting. Hun har giftet seg. Fått barn. Hun passer på at de har vintersko og matpakker og nygredd hår. Hun går på jobb. Fyller bensin på bilen. Går på rutinekontroll når hun får brev fra kreftregisteret. Det er bare slikt man gjør. Hun venter ikke at de skal finne noe. Men ved forrige rutinekontroll oppdaget de celleforandringer i livmorhalstappen, og hun måtte inn til ny undersøkelse. Standardbrevet hun mottok var fullt av beroligende ord om at dette ikke var kreft, at det ikke var noe å bekymre seg for. Hun var ikke bekymret. Hun forholdt deg rolig og saklig til opplysningene hun mottok. Hun googlet celleforandringer og konisering. Ville være forberedt så hun kunne stille saklige og relevante spørsmål neste gang hun kom inn på legekontoret.

Hun hadde sett kampanjen. Hashtag sjekkdeg. Nå kunne hun bidra selv. Framstå som voksen og ansvarlig. En optimistisk og entusiastisk oppfordring til alle kvinner om å sjekke seg i tide. Takk og pris for celleprøver, ville hun skrive, hva venter dere på, medsøstre? Vi som bor i et land med et så velfungerende helsevesen, skulle vi ikke benytte oss av det tilbudet vi får? Hun ville dele det uten blygsel, hvorfor skulle man ikke snakke om underlivet på lik linje med forkjølelser og tannpine? Men så kom hun til å tenke på de hun hadde hørt om som møtte opp til det de trodde var en ukomplisert operasjon, og så viste det seg likevel å være kreft. Best å vente til operasjonen var overstått.

Operasjonen, viste det seg, var en knapp time i gynekologstolen, ikke stort mer dramatisk enn en rotfylling, og etterpå dro hun hjem og arrangerte barnebursdag for femåringen. Så den Facebook-oppdateringen rakk hun aldri å skrive. Nå er det for sent. Hun kan ikke legge det ut et år senere, det blir for dumt.

Hun tørker hendene og skal til å forlate toalettet da hun hører en lyd. Det kommer fra den andre båsen. Døra er ikke låst, så hun trodde at hun var alene her. Hun blir stående og lytte, og så kommer lyden igjen. En liten snufsing. Eller er det fnising? Så glir døra sakte opp og Anette gløtter ut.

«Inga! Takk gud! Kan du hente en flaske vin?»

«Hit?»

«Ja, hent en flaske. Jeg venter her.»

«Men…» 

«Ikke noe men,» sier Anette og dytter henne mot døra. 

Inne i festlokalet er alt som det var da hun forlot det. Mennesker står i klynger og småprater. Egil-Erik sitter i sofaen og kliner med damen han hentet vin til. Utover serveringsbordet står halvtomme flasker og jordbærskåler som ikke lenger er fullt så bugnende. Inga løfter på flaskene for å finne en det er noe igjen i. Hun er ganske sikker på at det ikke er meningen at man skal stikke av med en hel flaske, men Anette virket veldig bestemt. Hun finner en som er trekvart full og kaster et blikk utover lokalet. Det er ingen som legger merke til henne.

Anette klapper i hendene da hun kommer tilbake.

 «Min reddende engel!»

Hun fyller glasset og peiver det i retning festlokalet så Inga er redd hun skal skvulpe vin utover hele toalettet. 

«Jeg gjemmer meg for Sivert Sivertsen.»

«Gynekologen?» sier Inga, og Anette fniser.

«Stakkars mann, kan ikke være lett å gå på fest med et sånt yrke.»

«Han ser ut til å klare seg,» sier Inga, og Anette ler.

«Ganske patetisk, hva? Skulle tro jeg var voksen nok til å takle det. Men jeg orker ikke akkurat nå. Så mange timer som jeg har ligget i den stolen. Hvorfor kaller de det stol, egentlig? Det er vel egentlig mer en benk, synes du ikke?»

Inga nikker, og Anette tømmer glasset. Hun holder det fram så Inga kan fylle det igjen.

«Jeg måtte fjerne eggstokkene,» sier Anette. «Jeg er jo glad for at jeg lever, men det betyr jo...»

Hun ser nedover seg selv, den tynne kroppen som Inga misunner henne. Den smale, røde kjolen som sitter så trangt over hoftene. Ingen barn, tenker Inga, men hun sier det ikke. Hva kan hun i det hele tatt si? 

«Drit i det,» sier Anette. «Det er jo fest!»

Inga legger armene rundt henne. Det er ikke noe hun pleier å gjøre. Mennesker som absolutt skal hive seg om halsen hennes plager henne. Hun holder pusten. Venter at Anette skal trekke seg unna. Le det bort og hive innpå mer vin. Men hun trekker seg ikke unna. Inga kan kjenne kroppen hennes mot sin, det rykker litt i henne. Den varme pulsen mot brystkassen. All rastløsheten i Anette renner bort, de står der og er stille. Alt er stille. Så drønner musikken inn til dem fra lokalet utenfor. Wake me up, before you go go. De slipper hverandre. Inga ler.

«Den sangen!»

«Faen,» sier Anette, og trekker hendene over øynene. Maskara og øyenskygge utover ansiktet. Hun fukter en papirserviett og tørker det bort. 

«Drit i denne festen, vi stikker.»

Sola treffer dem i ansiktet idet de kommer ut. En måse stupdykker mot dem, men Anette løfter armen så den steiler i lufta. 

«Finn din egen fest!» roper hun. 

De går arm i arm ned mot Storgata, to litt for fulle damer i litt for høye hæler. 

«Hvor skal vi?» spør Inga.

«Er det viktig?»

Inga løfter vinflaska. Det er fortsatt litt igjen.

«Ikke egentlig,» sier hun.

X

Av Tone Nilsen-Bie


Isolasjon

«Du er Glava», seier han og kuttar gjennom den gule, mjuke massen, med ein lang, smal kniv.

«Glava?» spør eg og trekk t-skjorta ned over den flekkete joggebuksa.

«Ja. Du veit kva det er, vonar eg.» 

Han ser på meg over brilleglasa og ristar på hovudet. Rørsla får og magen til å disse. Det er mange pengar som har vert med på å forme den. Øl, på øl, på øl.

«Sjølvsagt veit eg kva det er.» 

Eg trekk på meg arbeidshanskane som matcher hans, altfor godt. Han har nemleg kjøpt to heilt like par. Ikkje brydd seg om at mine nevar er mykje mindre.

«Eg skjønar berre ikkje korleis eg kan vere Glava?» 

Sidan eg ikkje vil høyre svaret endrar eg samtaleemnet raskt: 

«Heldigvis er vi snart ferdig her no. Blir Nord-Noregs beste garasje, det her.»

Han stønner;

«Er vi snart ferdige? Eller eg

«Vi er snart ferdige. Berre ein halv vegg att, so kan vi leggje betonggolvet.»

Han ler kort og tenn opp rullingsen som heng i munnvika. 

«Eg», gjentek han.

«Eg har og gjort mykje», protesterer eg.

«Mykje? Du?» 

«Kven er det som har passa tvillingane og hjelpa dei med heimeskulearbeidet, kvar dag, so du kan gjere ferdig garasjen?»

«Det er jo dine drittunger.» 

Han plukkar noko tobakksrusk vekk frå tunga.

«Kva sa du?» 

Det byrjar å prikke i andletet mitt.

«Det er faktisk ikkje eg som er faren. Har du gløymt det?»

«Dei kallar deg pappa.» Stemmen min dirrar.

«Sama det. Det kan ikkje samanliknast uansett, bygging og barnepass.»

«Nei, det kan ikkje det. Absolutt ikkje», svarar eg og trykkar isolasjonen, han sender meg, inn i veggen. Den passar perfekt i hòlet.

«Vil du utdjupe? Korleis kan eg vere Glava. Er eg ein gul, mjuk masse?»

«Det og.» 

Han smilar ikkje. Ser berre på meg med eit tomt blikk.

«Kva faen vil du fram til?» rop eg.

«Du er god å ha, men du må halde ein viss avstand.» 

«Eg må halde avstand til mannen min? Vi er fanga i eit hus fire stykkar. Døgnet rundt. So ber du meg halde avstand?»

«Det blir for nært. Fyrst er det berre ein lett kløe, men so aukar den på. Etter ein stund kjem dei små glasfibrane lengre inn i huda. Kløen går over i svie. Det er like før glaset kjem inn i blodårane. Skjer meg opp innan ifrå. Små blødingar over alt.»

«Korleis kan du seie noko sånt?» 

Eg klarar ikkje å halde tårene tilbake. Ein varm stripe trillar langs kinnet. «Det tar sjølvsagt på å ikkje møte andre menneskjer, for oss alle.»

«Du sitt alltid heime, uansett. Du har jo ingen venar.»

«Og kven sin feil er det?» Eg riv av meg hanskane og går, klarar ikkje å sjå på han, men gaular:

«Gi beskjed når du har lukka veggen, so skal eg hjelpe deg med å støype.»

Det durar i sementblandaren. Vi har tømt den fleire gonger. Eg har komen ut av teljinga, berre repeterer. Fyllar den på nytt. Vann og sand. Rundt og rundt. Golvet er mykje djupare enn eg har trudd. 

«Om eg er Glava er du betong. Sterk og varig.» 

«Eg veit.» Han balanserer på to bjelkar som vis høgda på golvet. «Jobb fortare Glava-kjerring.»

«Slutt.»

«Eg har sagt ifrå til alle som treng å vite det at eg drar på fjellet og blir der eit par veker, so snart eg er ferdig med støypinga.»

«Alle som treng å vete det? Kva med meg?»

«Eg seier det jo no.»

Dei gulbrune tenna flirer mot meg. Den konstante sure røyklukta ligg klamt rundt lungene mine. 

«Eit par veker? Kva med borna?»

«Eg må vekk frå dykk. Eg lengtar etter mygg og klegg. Etter fridomen på vidda.»

Eg lyftar kniven. Både bladet og skaftet glitrar av glasstøv. 

Idet eg snur meg glir den inn, rett over den mjuke massen. Han segner om og sementen renn over to identiske par hanskar, kniven og kroppen hans. Det siste som forsvinn er sneipen.

X

Av Monika Steinholm


Under huden

Saltbøssa fyker gjennom lufta og lander ved siden av tallerkenen til Hedda med et smell. Et lite skår har falt av. Hun kan ikke se det noe sted på bordet og lurer på om det ligger i middagen. 

– Se på søstera di, sier mor og peker på henne med kniven. – Er det ikke på tide at du også slår deg til ro?

– Tikk takk, sier Nora og rufser guttungen i håret. Da han strekker seg etter saltbøssa på nytt, holder hun ham i et fast grep.

Hedda svarer ikke. Hun ser bare ned i tallerkenen og lurer på om glasskåret kommer til å skjære henne opp innenfra, om hun kommer til å få indre blødninger. 

Hun kan ikke huske at hun noen gang var sånn som barn. Hun og Nora lekte stille med dukker når de var inne. Ute var en annen sak, da klatret Hedda gjerne til topps i de høyeste trærne. At mor nå lar ungene til Nora holde på som de gjør, uten engang å lee på et øyelokk, får det til å koke; et ubegrunnet og voldsomt sinne som gjør Hedda rød i kinnene. Og nå vil mor ha enda flere unger løpende mellom de altfor dyre blomstervasene. 

Da de var små, fikk de nesten aldri nye klær. De arvet det meste, og en sjelden gang hendte det at de gikk på salg og handlet ting de måtte ha, som regnklær uten hull. Hedda husker ennå den gangen da mor tok henne og Nora med på butikken og de fikk hver sin kjole, bukse og genser, alt til fullpris. Nora danset av sted med de nye klærne, men ikke Hedda; hun gikk hele dagen og lurte hvorfor mor hadde tatt dem med på shopping. Det måtte være en slags trøst for noe forferdelig som skulle skje. Kanskje en av dem var dødssyk? Skulle foreldrene skilles? 

Ingen døde. Foreldrene skilte riktig nok lag, men det var over ti år senere og hadde ingenting med de nye klærne de hadde fått år tidligere å gjøre. Det hadde alt med Walter å gjøre; den rike enkemannen som kom flyttende til bygda med sønnen Oliver på slep. 

Walter legger ei skje med ertestuing på fatet til jentungen. Hun setter i et skrik så høyt at bittesmå krusninger danner seg på overflata i vannglasset. Nora går rundt bordet og plukker henne opp. 

– Da Oliver var liten, spiste ungene erter. De måtte det, sier Walter unnskyldende og tørker saus fra barten.

Mor legger hånda over hans. – Det er lenge siden han var liten. Det er andre tider nå, kjære. 

– Snakker dere om meg? spør Oliver og kommer inn i stua. 

Det halvlange håret hans er vått og krøller seg rundt ørene. T-skjorta suger seg mot overkroppen, som om han ikke har tørket seg ordentlig før han dro den på. 

Hedda forter seg å putte en kjøttkakebit i munnen for å ha noe å gjøre. Hun ser ut av vinduet og tygger, tygger, tygger, og akkurat da kjenner hun noe knase mellom tennene, men hun kan ikke spytte det ut. 

Hver gang hun ser Oliver, skvetter hun. Hun glemmer stadig at han ikke lenger er fjorten. Hun snur seg mot ham, ser hvordan de senete leggene ender i sandalkledde føtter. Han drar hendene gjennom håret og ser på jentungen som fortsatt fekter vilt rundt seg.

– Herregud, Nora, hold orden på ungene dine! sier han.

Det blir stille, men når Oliver smiler og bunker, ler alle. Da blikket hans møter Heddas, kan hun se at det ikke bare var en spøk, nå først ler hun. Hun får mat i halsen og hoster, glemmer at hun trolig har et blødende sår som river henne i stykker fra innsiden. 

– Hvordan var bølgene? spør Walter.

Hedda snur seg mot Oliver, skjønner ikke hva Walter mener, men så kommer hun på at Oliver surfer. 

Da Walter og Oliver flyttet inn, hadde Hedda allerede flyttet ut, og av en eller annen grunn har bildet av fjorten år gamle Oliver brent seg fast; den første jula mor bodde sammen med Walter. 

Nora og Hedda kom hjem i ferien, begge bodde hos faren så han skulle slippe å være alene, men han gjorde ikke annet enn å sitte foran TV-en og spise After eight mens han drakk konjakk. Leiligheten føltes ikke som hjemme, ikke for noen av dem. Om nettene kunne Hedda høre radioen som summet lavt og faren som gikk hvileløst rundt.

Hedda og Nora gikk lange turer, pratet om moren, om hvordan hun kunne gjøre det hun hadde gjort. Andre juledag var de invitert på middag dit. De tok på kjole og kåpe og vasset gjennom gatene som ikke hadde blitt brøytet, gjennom bygda, til huset der de hadde vokst opp. Nordlyset flammet opp og farget de spisse tindene på andre siden av fjorden grønne. Kulda var bitende stikk gjennom den tynne strømpebuksa. 

På trappa ble de stående og nøle. De har bodd i dette huset hele barndommen, vagget rundt i bleie, fått skrubbsår på knærne og trøst, sneket seg ut i de lyse sommernettene etter at foreldrene hadde sovnet, nå føltes det annerledes og fremmed. Allerede et godt stykke bort i veien hadde de lagt merke til at mor hadde byttet ut adventstjerna i metall, som alltid hadde hengt i kjøkkenvinduet, med en ny, stor stjerne av papir. En sånn moderne en som hun alltid hadde ristet på hodet av. Hedda skulle akkurat til å trykke inn knappet på ringeklokka da Nora dro opp ytterdøra og ropte hallo inn i gangen. Stua og kjøkkenet var nyoppusset, blanke rene flater som speilet spottene i taket. 

– Jentene mine, sa mor, som hun alltid gjør når Hedda en sjelden gang kommer på besøk. Hun tørket hendene på forkleet før hun trakk begge inn i en klem. – Så hva syns dere?

– Fint, sa Nora. 

Hedda sa ingenting. Hun strevde med å svelge klumpen som vokste seg større og større i halsen. Det kjentes som om hun skulle kveles. Hun lukket øynene og pustet inn lukta av pinnekjøtt. Den fikk henne nesten til å føle at alt var vanlig, at far satt i stolen foran TV-en med en avis i fanget. Smilet hans som lagde fine linjer rundt øynene hver gang han fikk øye på henne. Men far var ikke der. Stolen hans sto foran en annen TV, avisa var byttet ut med meningsløse talkshow og øynene var rødsprengte. 

Walter tok dem i hånda og sa takk for sist. Nora ga ham en klem, og Hedda visste at hun kom til å klage over hvor falsk hun følte seg senere, men det var ingen som tvang henne til å klemme Walter. 

– Gratulerer med filmen. Hører du har fått masse skryt, sa Walter. 

– Takk, sa Hedda. 

– En fin opplevelse før du starter voksenlivet, sa mor. 

Hedda hadde flyttet hjemmefra. Hun hadde tjent egne penger. Hun følte seg mer enn voksen nok, og hadde ingen planer om det mor kalte for voksenliv: universitetet, mann, unger og en villa med hage. Hun likte den lille leiligheten som hun leide på løkka, de sene kveldene med venner. Hun likte filmsettet og lange arbeidsdager. Dessuten tvilte hun på at mor og Walter hadde sett filmen. Hadde de gjort det, ville ikke mor kalt det en fin opplevelse. Hun ville kalt det en skandale. 

– Hedda, kan du gå i kjellerstua og hente Oliver? Si at maten er klar om ti minutter, og hvis han sitter med et av de evinnelige dataspillene, får du bare dra ut ledninga til PC-en så kommer han nok, sa Walter.

Oliver sa aldri mye til Hedda, men hun likte ham. Det var ikke hans feil at mor hadde valgt Walter over far. Hun gikk ned kjellertrappa, hadde tenkt til å dumpe ned i sofaen sammen med ham. Flykte fra høyglansede kjøkkenskap, nystivete duker og mors velmenende råd for framtida, men halvveis ned i trappa fikk lyden fra TV-en henne til å bråstoppe. Hun kjente igjen sine egne ord, naken på filmsettet. Ved siden av henne ligger dyna i en krøll på gulvet og i senga ligger motspilleren og sjekker nyhetene på mobilen. Begge er svette. Håret hennes står til alle kanter. Hun strekker seg etter trusa…

– Middag! ropte hun og løp opp igjen. Kinnene brant. 

Under middagen møtte ikke Oliver blikket hennes én gang. Han tippet vannglasset utover bordet og Walter måtte ta skåla med kålrabistappe bort til vasken og helle av vannet. Oliver mumlet et unnskyld. 

– Sånn var Hedda også da hun var på din alder. Hun hadde ingen kontroll over armene. Jeg har ikke tall på hvor mange glass hun knuste. Du vokser det nok av deg, sa mor. 

Oliver rødmet bare enda mer, og så snart middagen var ferdig, forsvant han ned i kjelleren igjen. 

– Jeg aner ikke hva som går av ham. Han pleier ikke å oppføre seg sånn, sa Walter. 

– Jentene vet det, sa mor. – Ikke sant Hedda. Du og Oliver var jo ute med båten i sommer.

Hedda nikket. Båtturen med Oliver hadde vært de eneste timene hun fikk puste ordentlig hele sommeren. De hadde ledd og sprutet vann på hverandre. Han kom fra en eller annen dal, og var ikke vant med havet. Hun hadde kjørt den lille båten lenger ut enn de burde, hadde et absurd behov for å vise at hun var kul. De hadde gått i land på en liten holme der de badet og solte seg på svabergene, mens de drøyde tiden så lenge de kunne. 

Oliver setter seg. Hedda har ikke sett ham på over ett år, og nå hviler kneet hans mot hennes. Han har sluttet å være sjenert for lenge siden.

– Hei Hedda.

Hun svarer ikke, har gåsehud på låret. Varmen fra kroppens hans har festet seg under huden og blitt en del av henne. Hun husker vinternatta da det varme vannet i badestampen, ytterst på brygga, brant. Hun husker blikket hans da mor ba henne hente ei ny flaske vin og hun klatret ut av stampen mens hele kroppen nuppet seg i kulden. Hun husker hvordan lårene deres lå mot hverandres mens familien så på TV en lørdagskveld, enda det egentlig ikke var så trangt om plassen. Hun husker da han fikk sin første kjæreste. 

Likevel er det den keitete guttungen ved middagsbordet som har svidd seg fast i minnet. 

X

Av Karin Rødøy


Line

At Line trykket fingeren sin mot knappen på ringeklokka vår er noe av det rareste jeg har opplevd. Lyden fikk mamma og meg til å se på hverandre som om vi ikke husket at vi hadde ringeklokke. Ingen hadde brukt den på lenge.

- Kom inn! ropte mamma over middagsbordet.

Ingenting skjedde, så jeg la fra meg gaffelen og gikk for å åpne. Line hadde begynt å gå, men snudde seg da hun hørte at jeg åpnet døra. Hun hadde begynt i klassen min noen uker tidligere. Om morgenen hadde læreren fortalt oss om den nye jenta som skulle begynne og vi lurte veldig på hvem hun var. Hun kom til midttimen, og fra da av var det ingen som lurte på noe som helst om Line. Hun var blek, kjedelig og nesten usynlig der hun satt ved pulten sin og gikk i ett med klasseromsveggen. Usynlig kunne hun vært i oppkjørselen vår også, om det ikke var for den knallrøde posen hun holdt i handa. Hun hadde grønne støvler, brun bukse og grå genser, men alt kunne like godt vært i samme farge. Hun minnet meg om modelleireklumpene vi endte opp med i barnehagen etter å ha knadd sammen alle fargene til en ubestemmelig brungrønn som ble kastet i søpla av barnehagetantene. Panneluggen hennes var klippet rett av. De store alvorlige øynene hennes lyste blankt i alt det bleike. Hun løftet armen og holdt fram den røde posen. - Det er lego. Vil du bygge?

Mamma hadde dukket opp bak meg og ba Line om å komme inn. I gangen tok hun av seg støvlene og løftet dem opp. Hun sto på tå og skiftet vekta fra den ene foten til den andre, som om føttene ikke visste hvor de skulle gjøre av seg uten støvlene. - Du kan sette dem der, sa mamma og pekte på skohylla. Vi skal spise ferdig middagen, så du kan bare gå inn i stua og begynne å bygge.

Line gjorde som mamma sa. Jeg fulgte etter mamma ut på kjøkkenet, mens jeg lurte på hvordan jeg skulle si til henne at jeg ikke ville bygge lego med Line. Gaffelen min lå klar med spiddet kjøttkakebit og potet. Jeg plukket den opp og laget et åttetall i brunsausen før jeg spiste. Maten vokste i munnen min, men jeg svelget og stakk gaffelen i en ny kjøttkakebit.

- Jeg har ikke lyst, hvisket jeg over bordet til mamma.

- Ta bare et par biter til, svarte hun og smilte.

Kroppen min ble tung. Hun skjønte ikke hva jeg mente. Jeg gjentok at jeg ikke hadde lyst og pekte på veggen som var kjøkkenvegg på den ene sida og stuevegg på den andre. Mamma så forvirret ut, før ansiktet hennes ble alvorlig.

- Det er lego, og det liker du. Line er jo ny i klassen din, så jeg tenkte det var hyggelig at vi inviterte henne på besøk. 

Nå var det min tur til å bli forvirret. Hvorfor hadde mamma invitert Line på besøk uten å spørre meg først? Hun brukte da ikke å gjøre sånt. Jeg brukte å få besøk av vennene mine som hadde farger på klærne og greide å åpne døra selv og gå inn uten å ringe på. De brukte å vrikke av seg skoene midt på ganggulvet uten å bry seg om skohylla.

- Har du åpnet alle posene? spurte jeg, selv om jeg jo kunne se at hun hadde det. Hun hadde satt seg på gulvet borte ved verandadøra. Legoen lå spredt utover og alle småposene i en haug ved siden av henne. Oppskrifta lå under alle posene. Det skulle bli en båt, og jeg viste henne det første bildet, av hvilke brikker vi måtte finne først. Hun begynte å lete, og vi fant brikkene. Jeg satte dem sammen sånn som bildet viste, og så kunne vi bla videre til neste side. Hun fant brikkene og jeg bygde. Hun spurte om det var bare jeg og moren min som bodde her, og jeg fortalte at pappa jobber på havet og kommer hjem om noen dager.

- Han liker å være på havet. Han kaller det for blåmyra. Han liker havet, men savner oss veldig når han er der.

Kroppen min ble lettere nå når jeg kunne fortelle om pappa og bare bygge lego mens Line lette etter brikker. Hun spurte om jeg savnet faren min, og jeg nikket. Hun fortalte at hun savnet faren sin også, men visste ikke når hun skulle møte han igjen. Moren hennes hadde tatt med seg Line og flyttet nordover ganske plutselig. Nå bodde de sammen med morfaren hennes i et stort hus. Faren hadde fått seg ny kjæreste, og moren hennes hadde blitt veldig sint. Jeg visste at morfaren til Line var den gamle mannen som bodde like ved oss og hadde stor hundegård. Hundene bjeffet voldsomt hver gang noen gikk forbi. Jeg var alltid redd for hundene, spesielt hvis ikke mamma eller pappa var med. Så da gikk jeg i grøfta på motsatt side av vegen.

- Er du ikke redd for hundene?

Nei, Line var ikke redd for hundene. Hun brukte å sove med to av dem i senga si, sa hun. Jeg så på henne og tenkte på henne i senga sammen med de store hundene. Hun virket veldig redd. Til og med her på stuegolvet ved verandagulvet mens hun lette etter legobrikker virket hun redd. Det rant tårer nedover kinnene til Line, men hun var helt stille. Jeg skjønte ikke hvorfor hun gråt. Så så jeg dammen foran henne på gulvet. Tisset rant utover der legobrikkene lå. Jeg reiste meg sånn at jeg ikke skulle få tiss på meg. Jeg hentet mamma, og hun hjalp Line ut på badet. Jeg måtte låne bort treningsbuksa mi. Line gikk hjem med forbokstavene mine på låret, og sin egen truse og bukse i den røde posen. 

Pappa kom hjem med flyet fra Taiwan og hentet meg på SFO. Han hadde alltid en plan for hva vi skulle gjøre når jeg var ferdig på skolen. Det beste med å ha pappa hjemme var den tida fra skolen var ferdig til mamma kom hjem fra jobb. Taiwan har rødt flagg med blå firkant øverst i det venstre hjørnet, og i den blå firkanten ei hvit sol. Samme fargene som det norske flagget, men annerledes. De har så mye sommer på Taiwan at de kan ha sola i flagget sitt. Jeg fikk vite at han ikke hadde sett en eneste panda, men veldig mange delfiner. Han fikk vite at vi hadde lært om Nederland på skolen, og at de har de samme fargene i flagget sitt som Norge og Taiwan, men egentlig burde de hatt oransje flagg. Vi måtte innom butikken på veg hjem, og der sto Line foran oss i kassa. Hun var opptatt med å putte mynter i automaten som teller dem og tar betalt. Hun måtte strekke seg for å nå opp, og sto på tå i støvlene, som trakk henne ned igjen for hver gang hun strakk handa opp for å putte i en mynt. Hun skalv, og den siste mynten havnet utenfor skåla og klirret ned på gulvet. Den trillet forbi meg og bort til pappa som akkurat hadde lagt alle varene våre på båndet. Han stanset mynten med foten og plukket den opp. Line sa ingenting da pappa strakte ut handa med mynten.

- Værsågod.

Hun sto helt stille og gjorde ingenting, så pappa puttet den i automaten for henne. - Det mangler fem kroner. Kan du betale resten med kort?

Dama i kassa tygde på tyggegummien sin. Line ristet på hodet og sa fortsatt ingenting. Hun bare sto der, urolig med føttene, og blikket flyttet seg fram og tilbake mellom dama i kassa og utgangsdøra. Skulle hun gå uten å få med seg det hun var der for å kjøpe? Eller skulle hun i det minste få tilbake alle myntene? Mora eller morfaren hennes hadde sikkert mer penger hjemme, de hadde bare ikke sendt med henne nok.

- Jeg kan betale for pizzaen, hørte jeg pappa si bak meg.

- Da slår jeg den bare på det samme.

Dama i kassa fortsatte å dra varene våre gjennom. Bip, bip, bip, sa det. Line strakk seg etter den hvite pizzaeska mens hun stirret på pappa. Hun fikk tak i den og gikk bestemt mot utgangen. Butikkdøra var tung, og hun måtte legge kroppen mot den for å få den opp. Hun gikk foran oss hjemover, og hun gikk fort, men av og til snudde hun seg for å se på oss.

- Har hun ikke litt lite klær på seg? undret pappa. Jeg trakk på skuldrene. Hun hadde alltid den store genseren og støvler på seg, uansett vær. Jeg ville ikke snakke med pappa om Line. Han hadde brukt nok tid på henne nå. 

Mamma sendte meg bort til Line for å spørre etter treningsbuksa. Jeg hadde håpet at mamma ikke husket hvor buksa var blitt av, og at hun skulle kjøpe ny. Tanken på å få den tilbake etter at Line hadde brukt den ga meg en ekkel følelse i magen. Hun hadde fått låne buksa mi etter å ha tisset i sin egen. Hun hadde sittet i en dam av tiss, og etterpå hadde lårene og rumpa hennes vært inne i buksa mi. Mamma ville at jeg skulle hente buksa så jeg kunne bruke den igjen. At hun ikke bare glemte det. Kunne jeg lyve og si at buksa ikke var der? Kanskje kunne jeg si at jeg hadde fått den tilbake på skolen, men glemt å ta den med hjem, og nå visste jeg ikke hvor den var lenger. Jeg tenkte hardt mens jeg gikk. Grusen var våt og sølete. Det hadde snødd om natta. Nesten alt hadde smeltet og blitt til vann som gjorde vegen mjuk sånn at vinterskoene mine lagde tydelige spor der jeg gikk. Mamma ville helt sikkert kunne følge sporene mine og oppdage det om jeg ikke gikk til Line. Det var helt stille ved huset da jeg kom dit, ingen bjeffing. Hundene var ikke i gården sin. Huset så mørkt ut. Mørkt inni og brunt utenpå. Håndtaket på grinda inn til hagen satt litt fast, så jeg måtte ta i for å få løftet den. Jeg trakk pusten og dyttet grinda foran meg. Hengslene skreik og jeg stivnet til og stoppet. Jeg savnet nesten hundene og bjeffinga. Line sto foran huset. Hun hadde på seg det samme som alltid. Støvlene, brun bukse og grå genser. Luggen hennes hadde blitt litt lengre, og nådde nesten ned til øyenbrynene. Ansiktet var stille. Det samme som alltid.

- Hvor er hundene?

- Morfar går tur med dem. Du må lukke grinda.

- Har du buksa mi?

Hun snudde seg og gikk inn i huset. Jeg lukka grinda og fulgte etter henne. Huset luktet hund. Jeg ventet i gangen mens Line gikk inn i stua og hentet en pose med buksa mi i. Jeg tok imot, takket, og snudde meg for å gå ut ytterdøra. 

- Vil du se legoen min?

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var kanskje ikke så ille å være i huset nå når hundene og morfaren var ute? Hun kom ikke til å tisse på seg igjen? Ja, ok.

Jeg tok av meg skoene og satte dem inn i skapet som Line åpnet for meg. En kleshenger fikk passe posen med treningsbuksa og vinterjakken. Så åpnet hun en annen dør. Det kom en stygg skrapelyd da den løsnet fra ramma, som om den ville advare meg mot å gå inn. Bak døra gikk ei knirkete trapp ned til kjelleren, til et rom som så ut som det var både soverom og stue. Det sto ei seng i det ene hjørnet, og en sofa i et annet. Det var peis der, og tv. Ved siden av senga sto det en stige som Line begynte å klatre opp. Hun forsvant inn i en firkantet åpning, før hodet hennes stakk ut igjen. Jeg fulgte etter. Kravlet meg over kanten og oppdaget at Line hadde et helt rom fullt av lego. Det var lavt under taket, men 

for oss gikk det fint an å sitte der og bygge. Hun ville bygge slott, så vi satte i gang. Legoen var gammel, og hun fortalte at det egentlig var mora sin. Morfaren hadde bygd rommet under taket da mora hennes var lita, og legoen hadde fått være her hele tida, selv om den ikke ble brukt. Ytterdøra gikk opp og vi hørte skritt og stemmer i etasjen over oss. Jeg så bort på Line, som fortsatte å bygge. Hun holdt på med et tårn til slottet, og plagdes med å få klossene til å passe med hverandre. Det kom noen ned trappa og inn i rommet. TV-en ble slått på.

- Kommer du ned hit, Line?

Line kastet et blikk på meg før hun la fra seg klossene og klatret ned stigen. Lyden på TV en ble skrudd opp. Mannen på nyhetene snakket om Beirut. Jeg kunne kjenne en kloss mellom meg og det harde gulvet. Legoen hadde ikke vindu i gjennomsiktig plast som jeg var vant til. Det var vindusramme, og to sprosser som skulle settes i, men jeg fant bare en. Ingen andre en nyhetsmannen snakket. Beirut? Det ligger i Libanon. Det lille landet som er omringet av krigssoner har hvitt flagg med røde striper øverst og nederst, og juletre i midten. Jeg fant den andre vindussprossen og satte den inn i ramma. Basen til vinduet hadde bare en knottebredde, og jeg måtte konsentrere meg for å få satt den på plass. Kjøkkengulvet måtte være like over hodet på meg, for noen gikk fram og tilbake der. TV-en ble slått av. Trappa opp til førsteetasjen knirket, og nå var det to par skritt på gulvet over oss. Line kom tilbake over kanten og fortsatte på tårnet. Line bygde tårn. Skalv ikke på hendene. Vi snakket om skolen og dikene som snart ville måtte slippe havet inn i Nederland. 

X

Av Marianne Lauritsen


Agurkplanten

I et møblert hjem med klaver finnes det gjerne en agurkplante, i hvert fall om sommeren. Hvor mange agurker som vokser og høstes, kommer an på hvor mange gode tanker mor i huset har hatt siden sist sommer. Hvis det ikke finnes en mor i huset er det tvilsomt at det i det hele tatt finnes en agurkplante, for ikke å snakke om et klaver.

 Antall gode tanker skal deretter deles på tjuesju, dette tallet fordi det er delelig med både tre og ni. Har hun bursdag før første juli skal det plusses på sju agurker på resultatet av gode tanker delt på tjuesju. Er hun derimot født etter første juli, skal det likeledes trekkes ifra sju.

 Konsekvensen er i praksis at hun som er født etter første juli må tenke mange flere gode tanker enn hun som er født før, for å komme à jour i antall agurker som kan høstes til familiens ve og vel. Min mor tenkte fra den forrige sommer til den nåværende firehundreogfemtini gode tanker. Delt på tjuesju gir dette sytten agurker. Dessverre har hun bursdag tjuetredje september, og må følgelig trekke fra sju agurker. Dermed blir det reelle antallet ti agurker. Ti agurker i dette hjemmet denne sommeren. Det betyr at med familiens forbruk, så må dessverre fars berømte tzatziki på den årlige grillfesten utgå. Dermed er det stor sannsynlighet for at hele grillfesten utgår, siden den i bunn og grunn er tuftet på fars berømte tzatziki. Mor tenker at tzatzikien er det eneste far er god til.

 Ser man på tallet firehundreogfemtini, gir dette et daglig gjennomsnitt på én komma tre gode tanker per dag i det foregående regnskapsåret. Med tanke på at et gjennomsnittlig menneske tenker omkring åttitusen tanker hver dag, så er én komma tre ganske stusselig.

 Antall gode tanker nullstilles natt til tjueåttende juli hvert år, på slaget ved midnatt. Det var tilfeldigvis den kvelden mor og far arrangerte den store grillfesten i fjor, tjuesjuende juli tjueatten, en beleilig fredag, og det er tilfeldigvis den samme datoen de planlegger å gjennomføre samme nevnte grillfest i år også, tjuesjuende juli tjuenitten, en beleilig lørdag. Det er riktignok midt i fellesferien, men de prøver å legge det til en helg. Det skaper unektelig en del spenning at nullstillingen skjer under det som må betegnes som midt i agurksesongen. Første høstbare agurk sommeren tjuenitten kom den tiende juli, og frem til den tjuesjuende juli skal det bare komme ti høstbare agurker, dette vet vi, men mor ville i prinsippet ha hatt sjansen til å øke innhøstingen hvis hun intensivt tenkte mange gode tanker i de dagene som ledet opp til tjueåttende juli. Dette gjorde hun også. I perioden tiende til tjuesjuende juli tenkte mor tohundreogåttifem gode tanker, altså sekstito prosent av hele årets gode tankepott, fordelt på bare sytten dager, som utgjør kun fem prosent av hele året. Dermed ble det ti agurker, istedenfor absolutt ingen agurker som ville blitt resultatet uten de siste tohundreogåttifem intensive gode tankene.

 

Tjueåttende juli tjueatten, klokka nulltretti og nulltrettiseks oppstår det to gode tanker. Den første gode tanken er at far, da han sjanglende skal ta seg et nytt vinglass og knuser to glass, knuser to av de vanlige masseproduserte IKEA-vinglassene, og ikke to av de håndblåste vinglassene mor har arvet fra sin mor, som døde da mor var tolv, som er utformet slik at selv om de varierer i formen, altså bredden og høyden på vinglasset, så skal alle de fire håndblåste vinglassene romme like mye.

 De håndblåste vinglassene står bak IKEA-vinglassene den dagen, i kombinasjon med at hverken mor eller noen andre hadde satt ut de håndblåste vinglassene til bruk under den årlige grillfesten. Senere den natten går mor tassende ut på kjøkkenet i morgenkåpen og gjemmer de håndblåste vinglassene i en eske på loftet. Far legger ikke merke til at de er borte, men beklager seg heller ikke over de to knuste IKEA-vinglassene. Han har glemt det når han våkner.

 Den andre gode tanken inntreffer seks minutter etter knusingen av IKEA-vinglassene, etter at far har sjanglet ut av kjøkkenet med uforrettet ærend om å ta seg et nytt glass, fordi mor jaget ham ut mens hun rydder opp, feier og støvsuger med den lille trådløse støvsugeren deres. Da kommer Lars Helge inn på kjøkkenet. Han er gift med mors stesøster. Mor og stesøsteren, som akkurat da befinner seg ute i hagen med de andre gjestene, snakker helst ikke sammen hvis ikke de må. Likevel blir Lars Helge og kona og barna ofte invitert til diverse selskapeligheter, som denne årlige grillfesten. Det er mors far og hans kone, altså mors nye stemor, selv om de har vært gift i tyve år, som i all hovedsak står for kommunikasjonen, for mor snakker ikke så mye med henne heller, men mest sannsynlig har ikke mor lagt merke til dette ennå, at hun ikke snakker med sin bonusfamilie, som hun i grunn har kjent siden hun var atten.

 Lars Helge er absolutt ikke like full som far, og når han ser hva mor holder på med, gjetter han seg frem til hva som har skjedd, siden han så far sjangle ut i hagen til de andre, med flere vinflasker enn han kunne bære, og dermed hjelper han mor med å rydde, feie og støvsuge. Den gode tanken er at da mor sier at hun gleder seg til skolestart med en sarkastisk undertone, så ler Lars Helge en rullende og ekte latter og må si seg enig. Lyden av latteren, det var en god tanke.

Sjuende september tjueatten klokka niførtisju oppstår én god tanke. Mor er hjemme alene denne helga fordi far er på guttetur i Krakow, jeg er på klassetur, og lillebror på korpsstevne. Mor sitter på kontoret og tenker på at hun skal kjøpe en stor pose med browniemiks, lage deigen og bare spise den uten å steke den, til nød steke litt, og endelig se alle Twilight-filmene ti år etter de kom ut. En god tanke, tanken på browniedeig i munnen. Dessverre får jeg anfall på klasseturen og blir sendt hjem. Hadde mor foreslått å spise rå browniedeig og se alle Twilight-filmene, hadde jeg gråtende takket ja. Men hun jager meg i seng med inhalatoren, og lager riktignok varm te, men ingen brownie. Det var ikke på grunn av astmaen jeg fikk anfall, men det vet ikke hun.

Tjuetredje oktober tjueatten klokka syttentjuetre oppstår én god tanke. Hos parterapeuten som mor og far har besluttet å gå til, får de beskjed om å øke andelen fysisk kontakt i forholdet, parterapeuten foreslår at de skal kysse hverandre god natt hver kveld som en start. Far synes det høres ut som en veldig god idé. Den gode tanken er at mor faktisk tør å håpe.

 Far kysser mor god natt den kvelden, han gjør det foran meg og lillebror, når mor kommer inn i stua og annonserer at hun skal legge seg. Mor smiler mot far når han kommer mot henne for å kysse henne, hun smiler når han er ferdig også. Jeg ser ned i laptopen, lillebror på mobilen sin. Det er en så god start, men mor sovner tidlig, og far legger seg sent.

 

Tjuefemte desember tjueatten oppstår det fire gode tanker i løpet av kvelden. Juleselskap på første juledag, hele familien kommer, vi pleier å være opp mot tyve mennesker, og det serveres alltid ribbe hos oss. På selve julaften, når vi alle er i de respektive kjernefamiliene, spiser vi pinnekjøtt. Mor liker ribbe best, og det er i grunn en god tanke at hun har kjøpt hele tre ribber, så hun kan spise ribberester helt frem til januar, for vi klarer aldri å spise opp tre hele ribber.

 Far er ikke helt i slag, derfor unnskylder han seg så raskt ribba er fortært, og går ned til soverommet for å sove, eller spille på mobilen, eller noe annet. Han har allerede glemt at det er meningen han og mor skal kysse hverandre god natt. Det er som med trening; det glemmes i julen, gjerne også i de mange ukene som leder opp mot julen, og ukene som kommer etter.

 Utover kvelden engasjerer mor og Lars Helge seg i en samtale med meg om hvordan lærerne på skolen forholder seg til rus og røyk og sex blant ungdommen. Etter relativt kort tid blir det klart at jeg ikke vet hvordan jeg skal svare, siden jeg selv ikke makter å forholde meg til rus og røyk og sex blant ungdommen, kanskje aller mest ungdommen. Samtalen glir over i å handle om mors og Lars Helges ungdomstid, og de klarer å komme på et slags mentalt likeverdig plan som er grunnlagt på hvor mye dumt de selv har gjort i forbindelse med nevnte elementer, noe som fører til mye knising og latter, noe jeg observerer med en slags økende interesse, for jeg har aldri sett hverken mor eller Lars Helge, som fungerer som en slags fjern onkel, kaste seg ut i slik sanseløs latter over skjulte hendelser som hører fortiden til, som ingen uansett gidder å informere meg om.

 Det at far la seg tidlig, at Lars Helge ler, at Lars Helge tar ordet «sex» i sin munn, det er tre gode tanker.

Første mars tjuenitten klokka sekstennitten og sekstentretti oppstår to gode tanker. Mor parkerer i parkeringskjelleren under det store kjøpesenteret, og når hun går ut av bilen og går mot de automatiske skyvedørene som er inngangen til senterets underetasje møter hun tilfeldigvis Lars Helge igjen, som er på vei ut av kjøpesenteret, fordi han også har parkert bilen sin i parkeringskjelleren under kjøpesenteret. De stopper for å si hei, og blir stående midt i døren, den automatiske skyvedøra, som hele tiden prøver å lukke seg, men blir stoppet av mor og Lars Helge som utløser bevegelsessensorene. De ler litt og går ut av sensorsonen, inn i parkeringskjelleren for å snakke litt mere. Begge vil det, det kan mor merke, og det er en god tanke. Lars Helge forteller at han nettopp har vært på skiferie på Hafjell i vinterferien, og mor spør om det var fint, om hele familien var med, og hun ser at Lars Helge blir bittelitt alvorlig, og han sier at det bare var han. Han sier at mors bonussøster ikke liker ski noe særlig, og han er bittelitt alvorlig når han sier det også. Før de skilles klapper han henne på armen og sier de snakkes og at hun må hilse. Området på armen der han klappet henne er en eneste god tanke.

 

Syttende mai tjuenitten klokka femtentrettito oppstår én god tanke. Mor og far og jeg og lillebror møter Lars Helge og familien hans på barneskolen der både lillebror og Lars Helges yngste datter går. Lars Helge har vunnet en stor sjokoladeplate på tombola, og vil gjerne dele, mens vi alle står der ubeleilig plassert utenfor matteltet, med flere titalls folk som haster forbi for å rekke neste drillpikeoppstilling eller sekkeløp. Mor synes at dette er irriterende, og blir brydd av den store folkemengden hun føler hun står i veien for, men kan ikke la være å smile. Sjokoladebiten i munnen, som Lars Helge brøt av og ga til henne, det er en god tanke. Hun føler blikket hans på seg når hun fører tommelen og pekefingeren opp til munnen for å spise sjokoladebiten, og hun får en følelse av at når han spør om hun vil ha bit en til, så er det bare for å se henne gjøre det en gang til, det hun gjør med tommelen og pekefingeren i møte med munnen hennes.

 

Tjuende juni tjuenitten klokka attentjueen oppstår førtifem gode tanker. Det er sommeravslutning for lillebror og yngste datteren til Lars Helge og kona. De har et slags skoleshow. Lillebror forteller vitser på scenen som han har lært av far, og far er stolt, og mor later som om hun er det, selv om vitsen om engelskmannen, tyskeren og kineseren på den øde øya er både rasistisk og barnslig, og det gjør det ikke bedre at far har for vane å fortelle den opp til flere ganger i året. Hun og Lars Helge veksler blikk, og mor skjønner at han skjønner hvordan hun har det, at hun lider, og at det ikke bare er på grunn av engelskmannen, tyskeren og kineseren.

 Skoleshowet er så langt, med så mange innslag fra så mange klasser, at de rett og slett har en intermesso i midten. Det serveres kaffe og kaker, blant annet en brownie laget av mor, som hun lot meg slikke bollen til. Mor må på toalettet, men det er for mye kø ved toalettet tilknyttet vestibylen utenfor gymsalen, så hun går lenger inn i skolelokalet og finner et ledig toalett i tilknytning til heimkunnskapssalen. Hun går på do, tisser, og mens hun sitter der hører hun skritt utenfor, noen må ha tenkt det samme som henne. Når hun kommer ut, står Lars Helge der. Mor skal til å si et eller annet proforma tull, som hun egentlig ikke mener, men noe med blikket hans får henne til å være stille. Han tar et steg mot henne, og skal til å si noe, men tar seg i det, før han tar enda et steg frem, og er nærme nok til å kysse henne, noe han gjør. Lars Helge kysser mor, og kysset varer i førtifem sekunder, og hvert eneste sekund er en god tanke.

 

Tjueførste juni til tjuesjette juli tjuenitten oppstår trehundreogførtitre gode tanker. Mor og Lars Helge treffes hver dag, i naustet Lars Helge disponerer i en lite folksom vik utenfor sentrum. Naustet har en seng. Mor sier hun jogger mye denne sommeren, hun går i hvert fall mye ned i vekt. Lillebror og jeg må være i båten med far, som ikke er så ille, for han er snillest og best og morsomst uten tilsyn. Lillebror og far og jeg fisker mye den sommeren, så mye at far blir mere opptatt av å lage ulike fiskeretter til grillfesten enn tzatziki.

Tjuesjuende juli tjuenitten på formiddagen oppstår to gode tanker. Agurken består av nittisju prosent vann og tre prosent agurk. I «Sofies Verden» av Jostein Gaarder diskuterer Sofie og hennes nye læremester Alberto hva det er som gjør agurken til det den er, som er en agurk, hva er de tre prosentene med agurk? Er det kjernen av agurken, essensen? Denne diskusjonen kommer tidlig i boka. Mor begynte å lese den høyt for meg da jeg var liten, men da begge to slet med å følge tankegangen, ga hun opp, omtrent rett etter diskusjonen om de fordømte tre prosentene som utgjør agurken. Men hun husket dette, mor, at det var tre prosent noe, som sammen med vann utgjorde en agurk. Hun har av og til tenkt slik om seg selv, at hun er nittisju prosent vann, eller kanskje en annen generisk masse, og tre prosent noe annet, noe som gjør mor til den hun er, men ennå vet hun ikke hva de tre prosentene er, eller om de finnes. Kanskje mor bare er ett hundre prosent generisk masse, ikke annerledes fra den neste moren, eller faren, eller noen. Den tjuesjuende juli, etter at hun og Lars Helge har ligget sammen for andre gang den dagen, så tar han ansiktet hennes i hendene sine mens de sitter naken på sengekanten, egentlig klar, eller i hvert fall forberedt på å kle på seg og kanskje aldri treffes mer på denne måten, så han tar ansiktet hennes, holder de varme håndflatene sine over kinnene hennes, litt over ørene også, og så sier han at hun er ren godhet. «Du er ren godhet du, hele deg, hele kjernen din, den er bare godhet, og det er så godt å ligge inntil deg.» Så kysser han henne på nesa, og slipper ansiktet hennes, og kler på seg og drar, for han må rekke å hjelpe kona med å male ytterdøra før grillfesten som mor og far skal ha litt senere på kvelden. Mor sitter igjen på naustsenga, naken, og den gode tanken er at hun har allerede laget ferdig maten til grillfesten, og trenger ikke skynde seg slik. En annen god tanke litt tidligere var akkurat i det orgasmen ble sluppet løs og underlivet hennes begynte å trekke seg sammen hardt og raskt i starten, noe Lars Helge tydeligvis merket, for like etter lå han der, i hennes kjerne av godhet, både inni og inntil henne, med noe som ikke kunne være noe annet enn ren tilfredshet. Selve orgasmen, og det at sammentrekningene var så raske og sterke, det var den andre gode tanken, som ble en del av statistikken den dagen.

 Men at Lars Helge, tross sin rene tilfredshet bare klarte å gjenkjenne godhet i hennes tre sparsomme prosenter, og ingenting annet, det gjorde vondt, mere enn mor kan klare å formulere. Senere, etter at alt er klart, og de første gjestene har begynt å komme, står mor ute på kjøkkenet og lager klar aperitiffene som er laget av hjemmepresset hyllebærsaft og gin. Jeg kommer inn på kjøkkenet og spør om det er noe jeg skal hjelpe til med. Mor og far snakker om grillfesten hele året, klager over den hele året, men når jeg kommer inn og spør om det er noe jeg skal gjøre for å hjelpe henne, så huier hun meg ut og sier jeg får finne på noe, eller gå ned på rommet og skrive et dikt hvis det er så jævla slitsomt. Tårene spretter, og på vei ut til de andre møter jeg pappa, og han ser det med en gang, at det er noe, at tårene renner, og han legger armen rundt meg, og det bare kjennes så jævla godt.

 Mor har kjøpt slappe agurker på butikken for at far skal lage den fordømte tzatzikien, men han tenker bare på all den ferske fisken vi har fått i sommer, som han skal tilberede og grille i hvitløksmarinade med kapers. Mor lager til slutt irritert en tzatziki, men den er ikke god, og den plasseres bakerst på koldtbordet og blir glemt. 

X

Av Hedda Ignathe Hemmingsen


Manngard

Selv om det er tidlig høst, river den kalde kveldsluften i nesa. Jeg trekker den dypt inn. Blander den med lukten av fuktig lyng. Sola har ikke gått ned helt enda. Den henger lavt over skogen, og sender svake stråler av solskinn inn mellom trærne. Gir skogen en gyllen glød. Nesten idyllisk, men samtidig er det noe urovekkende ved det hele. Fjerne stemmer kan høres lengre unna. De er vanskelige å legge merke til. Akkurat nå tar stillheten mye større plass enn tomt bakgrunnsstøy. Alle har fått tydelige beskjeder om hva de skal gjøre. Hva som skal skje. Hva som kan skje. Selv de stemmene nærmest meg er dempet. Det virker nesten som om alle er redd for at trærne har både øyne og ører. At de får med seg alt vi foretar oss. At de står der og ler av oss, fordi de vet noe vi ikke vet. Tenk om det hadde vært sant. Kanskje de kunne fortalt oss hvor du er.

Jeg har vært med på å gå manngard før. Det er merkelig det der; hvordan det er samme stemning hver gang. Ingen sier mer enn det som er nødvendig. Alle holder pusten. Redd for å finne noe, selv om det er derfor vi er her. Lyngen er et minefelt. Pass på hvor du går, for plutselig smeller det. Jeg hater å gå manngard. Den statiske atmosfæren. Å gå kilometer etter kilometer. Alle skal holde følge. Ikke for stor avstand mellom hver person. For ikke å snakke om ropingen. Tanken på at så mange mennesker kan rope til stemmebåndene nesten gir etter, og så ikke få annet enn et kaldt vindpust i retur. Den gjør meg kvalm. Men jeg skyver tanken unna, for du stakk jo av. Det er det alle sier. Du stakk av, og ingen vet hvorfor. Det betyr at du fortsatt kan svare oss. Ikke sant?

Jeg lurer ofte på det. Hvorfor skulle du, av alle, stikke av på den måten? Jeg kjenner deg, vet du. At du en dag fikk nok og bestemte deg for å dra, det er ikke deg. Nei, du har ikke rømt. Du har rett og slett bare blitt borte. Tok kanskje feil vei. Du kan være på tur hjem nå, for alt vi vet. Kanskje du til og med er rett bak neste haug? Sliten, sulten og kald. Ikke i stand til å rope. Du har brukt opp stemmen til nå. Så er det er jo alltid et annet alternativ. Det som ingen snakker om. Ingen vil ikke si det høyt, i frykt for at det vil gjøre det sant.

Du er alltid i godt humør. Rene solstrålen. Så vidt jeg kan huske har jeg bare sett deg ulykkelig én gang. Muligens er du bare veldig god til å skjule det. Du vil nødig være til bry. Lar bare dine aller nærmeste få se de mørke dagene. Vi er ikke spesielt nære, du og jeg. I alle fall ikke så nære som jeg skulle ønske vi kunne ha vært. Angeren på at jeg ikke har gjort nok for å endre det, tar livet av meg nå. Savnet etter det lille smilet du alltid har på lur, som jeg aldri får nok av, det driver meg fremover. Du smiler alltid til meg når du ser meg. Jeg smiler alltid til deg, selv når du ikke ser meg. Disse menneskene, alle de som går ved siden av meg, de kjenner deg ikke. Noen få gjør kanskje det. Kanskje til og med bedre enn jeg gjør. Men ikke på samme måte. Ingen kjenner deg slik som jeg gjør.

Vi hører noen rope. Langt unna. De har funnet noe. Kroppen min stivner i samme sekund. Hodet skrur seg av og beina nekter å gå. De andre løper for å se. Men jeg vil ikke se. Vil ikke vite. Det er ikke deg. Nei, det kan ikke være deg, for du svarte ikke da vi ropte. Det er noen andre. Det må det være. Jeg nekter å tro at det er deg. Selv når de løper forbi med båre, pose og teip. Selv når moren din kollapser på gresset. Og selv når jeg ser ansiktet ditt. Der ligger du. Kroppen din er kald og stiv og livløs. Jeg nekter å tro det. Det er ikke mulig. Hvordan kan de ha funnet deg? Jeg sverget på at jeg hadde gjemt deg godt nok.

X

Av Ida Zachariassen Sagberg


I want to believe

Overflata på treverket flaka seg under stråla fra hageslangen. Mens han bevegde vannspruten metodisk og jevnt over hvert terrassebord, blei husveggen dekt av de svarte, tynne flisene. Det ligna gress, eller sorte nåler. Treverket var slitent når det lot seg flise opp av en helt vanlig hageslange.

Sommeren nærma seg slutten. Da han kom flyttende hit tidlig i mai måned, hadde han spurt når terrassen sist blei beisa. Dagen etter sto huseieren på døra med terrassebeis, pensler, malingsrulle og skrubbekost: «Æ stille med utstyret, om du gjør jobben!» Nå måtte han snart snu veggkalenderen fra august til september, og jobben var enda ikke gjort.

Hageslangen hadde han sjøl skaffa seg. Han mistenkte at det hadde vært en hageslange i huset, men at forrige leietaker hadde tatt den med seg da de flytta. Det var en småbarnsfamilie som nettopp hadde fått fjerde ungen. Han hilste på dem da snøen smelta, de kom innom for å hente trampolina. Da han flytta hit var den frosset fast, så de fikk den ikke med seg. Det frosne lekeapparatet var det første han så hver morgen når han kom ut av døra i en hel måned. Det frøys til et sted i mageregionen også, som følelsen midt i et hopp, når du ikke veit om du lander på beina.

Det var egentlig tilfeldig at han fant en såpass god hageslange. Det begynte med et vitrineskap som blei lagt ut gratis på nett, og han var førstemann til mølla. Skapet viste seg å tilhøre en familie fra Bhutan, som skulle flytte fra Finnmark til Hamar og derfor kvitta seg med alt de eide. De bodde i ei sliten sokkelleilighet, og ei jente på maks tretten førte ordet for hele familien da han kom for å hente skapet. Hun bar på en Rema-pose og begynte å løfte noe ut av den. Om han kanskje trengte vintersko også? To rosa barne-Cherrox. Han rista på hodet. «Bare skap i dag.» Skapet var høyere enn han hadde trudd, og det kunne bare delvis demonteres. Det var tungt og uhåndterlig, og lukta kraftig av røkelse, men det var i helt grei stand. Familiefaren tok i sammen med ham og løfta så skjorta fikk store våte flekker under armene. Da de endelig hadde fått det inn i bilen, hadde han ikke samvittighet til å bare ta imot greia gratis.

«Kan jeg få betale deg for det? En hundrings eller noe?»

Mannen forsto ikke hva han sa, og måtte hente dattera ut for å oversette. «Det ditt. Du kan få det,» sa hun. Han visste ikke hvorfor han insisterte, men det endte med at han fisket opp lommeboka og trykka en tohundrelapp inn i neven på henne. Da kom faren hennes trekkende med en hageslange også. «Nice young man», sa han. Den kjekke unge mannen kjørte hjem i 25 km i timen for å ikke skade skapet, dørene hadde tynne glassplater med gulskjær, og han kunne høre det klirre lett hver gang han kjørte over en hump i asfalten. En del av ham ville gasse på, bare for å høre det skingre, men han besinna seg. Han kjørte inn foran det lille grønne rekkehuset, og blei sittende med mobilen. Han visste ikke helt hvordan han skulle få skapet ut av bilen og ned kjellertrappa til tv-stua. Kanskje han bare kunne bruke sykkelen ei stund til han fant ut av det.

Ulla hadde lagt ut et bilde fra den nye stua si der hun skålte med noen. Å lære å kjenne noen er å flytte inn i et rom av gangen. Rive en vegg, men beholde de bærende, skreiv hun som bildetekst. Beate Grimsrud. I bokhylla bak henne kunne han se et par bøker han visste egentlig skulle vært med i flyttelasset da han dro. Hun satt i den slitte sofaen de hadde valgt ut sammen på møbelforretninga en gang på tidlig totusentall, det første de eide sammen. Han skrolla videre. Noen hadde delt en video av en hund med solbriller. Han trykka på flirefjeset som reaksjon og skrolla litt til. Nå begynte lukta av røkelse fra vitrineskapet å spre seg i bilen også. Flere klassekamerater fra ungdomsskolen var tagga i en video fra et bryllup. Han prøvde å åpne den, en reklame for nettdating dukka opp.

Nå sto han og spylte treverket og lurte på om det egentlig gjorde terrassen mer ondt enn godt, det han holdt på med. Hva skulle han egentlig med en tredve kvadrats platting helt aleine i Øst-Finnmark? Hagemøblene sto igjen hos henne. Snøen ville vel ligge der mesteparten av året uansett. Han hadde skjønt at det starta å snø allerede i oktober og kunne bli liggende til mai-juni. Vannet som fløt utover, minna ham om kontoret.

Arbeidsplassen hans var et stort og firkanta murbygg med flatt tak. Deprimerende fra utsida, men når han satt på kontoret så han rett ut i havgapet, og det kunne fort gå ti minutter før han blei klar over at han glante på horisonten istedenfor å gjøre noe. Han visste ikke helt om dette var jobben for ham, men han fikk finnmarksfradrag og nedskrevet studielån, og det var tross alt en fast stilling. Han vurderte å søke på noe i forsvaret. Det var mange i området som jobba der, flere i samme nabolag som han, men ingen kunne si hva de egentlig gjorde der. På nett sto det at satelittstasjonen fulgte med på luftrommet i Barentsregionen og samla inn informasjon om aktivitet i verdensrommet. Han tenkte på plakaten til Mulder i X-Files. I want to believe. Han tenkte på at det satt folk der og tok inn signaler fra det ytre rom, og det var det nærmeste han hadde kommet trøst på mange måneder.

Det hendte han studerte fuktflekkene i himlinga på kontoret. Spesielt en flekk som han ikke helt fikk taket på. Den lignet noe, uten at han kunne si hva den skulle forestille. Han visste ikke om den endra seg fra dag til dag, eller om det var fantasien hans som løp løpsk, men den var aldri helt sånn som han huska den når han kom på jobb om morgenen. Ofte tenkte han på det når han lå hjemme og prøvde å sove. Det var umulig å se for seg den flekken tydelig uten å faktisk være på kontoret. En dag han kom på jobb var takpanelet skifta, og flekken borte.

Nå skrudde han på handtaket framme på hageslangen, og stråla spissa seg så vannspruten sto opp fra underlaget. Det begynte å sive vann inn i joggeskoene, og sokkene blei klamme og våte rundt hælene. Det kalde stoffet mot fotsåla. Han kunne huske vekta av Ullas arm da hun støtta seg på ham på vei mot bilen, et lite år i forveien. Han hadde tråkka rett i en søledam da han skulle åpne bildøra for henne, og vært våt på den ene foten hele kvelden på legevakta. På et eller annet tidspunkt hadde han trudd at alt skulle falle på plass.

Flere av terrassebordene var flisete og man kunne se det hvite treverket som sår i overflata, under restene av fire år gammel beis. Var det sånn det skulle bli? Det begynte å regne, men han var allerede gjennomvåt på beina, så han gjorde seg ferdig med spylinga. Han gikk over hvert terrassebord to ganger med skrubbekosten, og kjente det verke i skuldrene.

Han hadde kjøpt seg gressklipper også. En dag han jobba seint, tikka det inn en sms fra huseieren. Om du ikke har gressklipper sjøl, kan æ låne dæ min. Han hadde ikke tenkt på at han måtte klippe gress også. Ei trøtthet kom sigende som et slør mellom tankene og mobilskjermen. Det var enklere å bli sittende på jobb. Jobber seint i dag, fikser det i morgen. Han fortsatte med å plotte tall inn i et regneark. Da han kom hjem, hadde huseieren klippa gresset for ham. Dagen etterpå fikk han tilbake penger på reiseforsikringa. Avbestilt grunnet samlivsbrudd hadde han oppgitt som grunn. Kronasjen gikk rett inn i en oppladbar elektrisk gressklipper.

Det gikk noen uker før gresset var høyt nok til at det kunne klippes igjen. Maskinen hadde bare tre knapper, men det tok ham likevel lang tid å finne ut hvilken rekkefølge de skulle trykkes på, og hvilke to han måtte holde inne samtidig for å få den til å starte. Han pusta djupt inn og gleda seg over lukta av gress. Gressklipperen var tung og måtte dyttes for å klippe, men det var noe meditativt i jobben. Bak ham blei det ei jevn stripe av kortere gress. På hjørnet av plenen snudde han, og fulgte stripa tilbake, så den blei bredere og villnisset kortere. Alt passet inn i hverandre. Tetris. Det var Tetris han hadde spilt på venterommet på legevakta også. Han bygde brikkene høyere og høyere, med plass på siden til den lange røde brikken som ville få alt til å forsvinne, men som aldri kom. Det kom bare sånne kantete han ikke fikk plassert. Det tårna seg opp for ham den gangen. Ikke nå. Han klippa fram og tilbake, og sånn holdt han på, til batteriet gikk tomt for strøm og måtte lades. Han hadde henta seg en øl og satt seg på trappa den kvelden, kjent på svetten i nakken og myggstikkene rundt anklene. Tenkt på ansiktet hennes, som ikke var det samme. Han skulle ønske han kunne løfta smerta fra fjeset hennes og bært den for henne. Han ville prøve på nytt.

Det var det som hadde ødelagt alt.

Nå skrubba han terrassen like jevnt og metodisk som han hadde klipt gresset, og skuldrene blei såre, og han lot dem bli det, og mygga beit, men han lot den bite, og svetten la seg i luggen og bryna og dryppa salt i øya. Regnet hjalp. Joggeskoene lagde plisjplosj-lyder når han gikk, og han tenkte på selgeren på Löplabbet, djupt misunnelig da han sa at han skulle flytte til Finnmark. «Terreng! Mose! Myr, for faen. Disse kan du løpe gjennom myra med. De former seg etter foten.»

Regnet fortsatte, men han var ferdig med skurejobben nå. Inne skrudde han på badevannet og vrengte av seg klærne. Han kunne vri sokkene tre ganger, og de var fortsatt våte. Når det blei sol igjen og terrassen fikk tørka skikkelig, skulle han beise. Det var sjeldent det regna som i dag. Huden nuppa seg til gåsehud, og han gikk naken ned trappa til vaskerommet med de våte klærne. Det lukta enda røkelse fra kjellerstua. Huseieren hadde hjulpet ham med skapet ned trappa, og det passa perfekt til vinylsamlinga og de gamle nintendospillene. På vei opp igjen henta han skoene i gangen. Han tok ut sålene og la både såler og sko på varmekablene. Neste gang han skulle løpe, ville skoene passe enda bedre. Neste gang han skulle klippe gress, ville det være litt lettere. Neste sommer trengte han ikke beise terrassen. Han senka seg ned i det varme badevannet og lukka øya. Lys og mørke bevegde seg på innsida av øyelokka, og han forsøkte å se for seg flekken i taket på kontoret. Han fikk det ikke til.


X

Av Tone Nilsen-Bie


Isolasjon

«Du er Glava», seier han og kuttar gjennom den gule, mjuke massen, med ein lang, smal kniv.

«Glava?» spør eg og trekk t-skjorta ned over den flekkete joggebuksa.

«Ja. Du veit kva det er, vonar eg.» 

Han ser på meg over brilleglasa og ristar på hovudet. Rørsla får og magen til å disse. Det er mange pengar som har vert med på å forme den. Øl, på øl, på øl.

«Sjølvsagt veit eg kva det er.» 

Eg trekk på meg arbeidshanskane som matcher hans, altfor godt. Han har nemleg kjøpt to heilt like par. Ikkje brydd seg om at mine nevar er mykje mindre.

«Eg skjønar berre ikkje korleis eg kan vere Glava?» 

Sidan eg ikkje vil høyre svaret endrar eg samtaleemnet raskt: 

«Heldigvis er vi snart ferdig her no. Blir Nord-Noregs beste garasje, det her.»

Han stønner;

«Er vi snart ferdige? Eller eg

«Vi er snart ferdige. Berre ein halv vegg att, so kan vi leggje betonggolvet.»

Han ler kort og tenn opp rullingsen som heng i munnvika. 

«Eg», gjentek han.

«Eg har og gjort mykje», protesterer eg.

«Mykje? Du?» 

«Kven er det som har passa tvillingane og hjelpa dei med heimeskulearbeidet, kvar dag, so du kan gjere ferdig garasjen?»

«Det er jo dine drittunger.» 

Han plukkar noko tobakksrusk vekk frå tunga.

«Kva sa du?» 

Det byrjar å prikke i andletet mitt.

«Det er faktisk ikkje eg som er faren. Har du gløymt det?»

«Dei kallar deg pappa.» Stemmen min dirrar.

«Sama det. Det kan ikkje samanliknast uansett, bygging og barnepass.»

«Nei, det kan ikkje det. Absolutt ikkje», svarar eg og trykkar isolasjonen, han sender meg, inn i veggen. Den passar perfekt i hòlet.

«Vil du utdjupe? Korleis kan eg vere Glava. Er eg ein gul, mjuk masse?»

«Det og.» 

Han smilar ikkje. Ser berre på meg med eit tomt blikk.

«Kva faen vil du fram til?» rop eg.

«Du er god å ha, men du må halde ein viss avstand.» 

«Eg må halde avstand til mannen min? Vi er fanga i eit hus fire stykkar. Døgnet rundt. So ber du meg halde avstand?»

«Det blir for nært. Fyrst er det berre ein lett kløe, men so aukar den på. Etter ein stund kjem dei små glasfibrane lengre inn i huda. Kløen går over i svie. Det er like før glaset kjem inn i blodårane. Skjer meg opp innan ifrå. Små blødingar over alt.»

«Korleis kan du seie noko sånt?» 

Eg klarar ikkje å halde tårene tilbake. Ein varm stripe trillar langs kinnet. «Det tar sjølvsagt på å ikkje møte andre menneskjer, for oss alle.»

«Du sitt alltid heime, uansett. Du har jo ingen venar.»

«Og kven sin feil er det?» Eg riv av meg hanskane og går, klarar ikkje å sjå på han, men gaular:

«Gi beskjed når du har lukka veggen, so skal eg hjelpe deg med å støype.»

Det durar i sementblandaren. Vi har tømt den fleire gonger. Eg har komen ut av teljinga, berre repeterer. Fyllar den på nytt. Vann og sand. Rundt og rundt. Golvet er mykje djupare enn eg har trudd. 

«Om eg er Glava er du betong. Sterk og varig.» 

«Eg veit.» Han balanserer på to bjelkar som vis høgda på golvet. «Jobb fortare Glava-kjerring.»

«Slutt.»

«Eg har sagt ifrå til alle som treng å vite det at eg drar på fjellet og blir der eit par veker, so snart eg er ferdig med støypinga.»

«Alle som treng å vete det? Kva med meg?»

«Eg seier det jo no.»

Dei gulbrune tenna flirer mot meg. Den konstante sure røyklukta ligg klamt rundt lungene mine. 

«Eit par veker? Kva med borna?»

«Eg må vekk frå dykk. Eg lengtar etter mygg og klegg. Etter fridomen på vidda.»

Eg lyftar kniven. Både bladet og skaftet glitrar av glasstøv. 

Idet eg snur meg glir den inn, rett over den mjuke massen. Han segner om og sementen renn over to identiske par hanskar, kniven og kroppen hans. Det siste som forsvinn er sneipen.

X

Av Karin Rødøy


Line

At Line trykket fingeren sin mot knappen på ringeklokka vår er noe av det rareste jeg har opplevd. Lyden fikk mamma og meg til å se på hverandre som om vi ikke husket at vi hadde ringeklokke. Ingen hadde brukt den på lenge.

- Kom inn! ropte mamma over middagsbordet.

Ingenting skjedde, så jeg la fra meg gaffelen og gikk for å åpne. Line hadde begynt å gå, men snudde seg da hun hørte at jeg åpnet døra. Hun hadde begynt i klassen min noen uker tidligere. Om morgenen hadde læreren fortalt oss om den nye jenta som skulle begynne og vi lurte veldig på hvem hun var. Hun kom til midttimen, og fra da av var det ingen som lurte på noe som helst om Line. Hun var blek, kjedelig og nesten usynlig der hun satt ved pulten sin og gikk i ett med klasseromsveggen. Usynlig kunne hun vært i oppkjørselen vår også, om det ikke var for den knallrøde posen hun holdt i handa. Hun hadde grønne støvler, brun bukse og grå genser, men alt kunne like godt vært i samme farge. Hun minnet meg om modelleireklumpene vi endte opp med i barnehagen etter å ha knadd sammen alle fargene til en ubestemmelig brungrønn som ble kastet i søpla av barnehagetantene. Panneluggen hennes var klippet rett av. De store alvorlige øynene hennes lyste blankt i alt det bleike. Hun løftet armen og holdt fram den røde posen. - Det er lego. Vil du bygge?

Mamma hadde dukket opp bak meg og ba Line om å komme inn. I gangen tok hun av seg støvlene og løftet dem opp. Hun sto på tå og skiftet vekta fra den ene foten til den andre, som om føttene ikke visste hvor de skulle gjøre av seg uten støvlene. - Du kan sette dem der, sa mamma og pekte på skohylla. Vi skal spise ferdig middagen, så du kan bare gå inn i stua og begynne å bygge.

Line gjorde som mamma sa. Jeg fulgte etter mamma ut på kjøkkenet, mens jeg lurte på hvordan jeg skulle si til henne at jeg ikke ville bygge lego med Line. Gaffelen min lå klar med spiddet kjøttkakebit og potet. Jeg plukket den opp og laget et åttetall i brunsausen før jeg spiste. Maten vokste i munnen min, men jeg svelget og stakk gaffelen i en ny kjøttkakebit.

- Jeg har ikke lyst, hvisket jeg over bordet til mamma.

- Ta bare et par biter til, svarte hun og smilte.

Kroppen min ble tung. Hun skjønte ikke hva jeg mente. Jeg gjentok at jeg ikke hadde lyst og pekte på veggen som var kjøkkenvegg på den ene sida og stuevegg på den andre. Mamma så forvirret ut, før ansiktet hennes ble alvorlig.

- Det er lego, og det liker du. Line er jo ny i klassen din, så jeg tenkte det var hyggelig at vi inviterte henne på besøk. 

Nå var det min tur til å bli forvirret. Hvorfor hadde mamma invitert Line på besøk uten å spørre meg først? Hun brukte da ikke å gjøre sånt. Jeg brukte å få besøk av vennene mine som hadde farger på klærne og greide å åpne døra selv og gå inn uten å ringe på. De brukte å vrikke av seg skoene midt på ganggulvet uten å bry seg om skohylla.

- Har du åpnet alle posene? spurte jeg, selv om jeg jo kunne se at hun hadde det. Hun hadde satt seg på gulvet borte ved verandadøra. Legoen lå spredt utover og alle småposene i en haug ved siden av henne. Oppskrifta lå under alle posene. Det skulle bli en båt, og jeg viste henne det første bildet, av hvilke brikker vi måtte finne først. Hun begynte å lete, og vi fant brikkene. Jeg satte dem sammen sånn som bildet viste, og så kunne vi bla videre til neste side. Hun fant brikkene og jeg bygde. Hun spurte om det var bare jeg og moren min som bodde her, og jeg fortalte at pappa jobber på havet og kommer hjem om noen dager.

- Han liker å være på havet. Han kaller det for blåmyra. Han liker havet, men savner oss veldig når han er der.

Kroppen min ble lettere nå når jeg kunne fortelle om pappa og bare bygge lego mens Line lette etter brikker. Hun spurte om jeg savnet faren min, og jeg nikket. Hun fortalte at hun savnet faren sin også, men visste ikke når hun skulle møte han igjen. Moren hennes hadde tatt med seg Line og flyttet nordover ganske plutselig. Nå bodde de sammen med morfaren hennes i et stort hus. Faren hadde fått seg ny kjæreste, og moren hennes hadde blitt veldig sint. Jeg visste at morfaren til Line var den gamle mannen som bodde like ved oss og hadde stor hundegård. Hundene bjeffet voldsomt hver gang noen gikk forbi. Jeg var alltid redd for hundene, spesielt hvis ikke mamma eller pappa var med. Så da gikk jeg i grøfta på motsatt side av vegen.

- Er du ikke redd for hundene?

Nei, Line var ikke redd for hundene. Hun brukte å sove med to av dem i senga si, sa hun. Jeg så på henne og tenkte på henne i senga sammen med de store hundene. Hun virket veldig redd. Til og med her på stuegolvet ved verandagulvet mens hun lette etter legobrikker virket hun redd. Det rant tårer nedover kinnene til Line, men hun var helt stille. Jeg skjønte ikke hvorfor hun gråt. Så så jeg dammen foran henne på gulvet. Tisset rant utover der legobrikkene lå. Jeg reiste meg sånn at jeg ikke skulle få tiss på meg. Jeg hentet mamma, og hun hjalp Line ut på badet. Jeg måtte låne bort treningsbuksa mi. Line gikk hjem med forbokstavene mine på låret, og sin egen truse og bukse i den røde posen. 

Pappa kom hjem med flyet fra Taiwan og hentet meg på SFO. Han hadde alltid en plan for hva vi skulle gjøre når jeg var ferdig på skolen. Det beste med å ha pappa hjemme var den tida fra skolen var ferdig til mamma kom hjem fra jobb. Taiwan har rødt flagg med blå firkant øverst i det venstre hjørnet, og i den blå firkanten ei hvit sol. Samme fargene som det norske flagget, men annerledes. De har så mye sommer på Taiwan at de kan ha sola i flagget sitt. Jeg fikk vite at han ikke hadde sett en eneste panda, men veldig mange delfiner. Han fikk vite at vi hadde lært om Nederland på skolen, og at de har de samme fargene i flagget sitt som Norge og Taiwan, men egentlig burde de hatt oransje flagg. Vi måtte innom butikken på veg hjem, og der sto Line foran oss i kassa. Hun var opptatt med å putte mynter i automaten som teller dem og tar betalt. Hun måtte strekke seg for å nå opp, og sto på tå i støvlene, som trakk henne ned igjen for hver gang hun strakk handa opp for å putte i en mynt. Hun skalv, og den siste mynten havnet utenfor skåla og klirret ned på gulvet. Den trillet forbi meg og bort til pappa som akkurat hadde lagt alle varene våre på båndet. Han stanset mynten med foten og plukket den opp. Line sa ingenting da pappa strakte ut handa med mynten.

- Værsågod.

Hun sto helt stille og gjorde ingenting, så pappa puttet den i automaten for henne. - Det mangler fem kroner. Kan du betale resten med kort?

Dama i kassa tygde på tyggegummien sin. Line ristet på hodet og sa fortsatt ingenting. Hun bare sto der, urolig med føttene, og blikket flyttet seg fram og tilbake mellom dama i kassa og utgangsdøra. Skulle hun gå uten å få med seg det hun var der for å kjøpe? Eller skulle hun i det minste få tilbake alle myntene? Mora eller morfaren hennes hadde sikkert mer penger hjemme, de hadde bare ikke sendt med henne nok.

- Jeg kan betale for pizzaen, hørte jeg pappa si bak meg.

- Da slår jeg den bare på det samme.

Dama i kassa fortsatte å dra varene våre gjennom. Bip, bip, bip, sa det. Line strakk seg etter den hvite pizzaeska mens hun stirret på pappa. Hun fikk tak i den og gikk bestemt mot utgangen. Butikkdøra var tung, og hun måtte legge kroppen mot den for å få den opp. Hun gikk foran oss hjemover, og hun gikk fort, men av og til snudde hun seg for å se på oss.

- Har hun ikke litt lite klær på seg? undret pappa. Jeg trakk på skuldrene. Hun hadde alltid den store genseren og støvler på seg, uansett vær. Jeg ville ikke snakke med pappa om Line. Han hadde brukt nok tid på henne nå. 

Mamma sendte meg bort til Line for å spørre etter treningsbuksa. Jeg hadde håpet at mamma ikke husket hvor buksa var blitt av, og at hun skulle kjøpe ny. Tanken på å få den tilbake etter at Line hadde brukt den ga meg en ekkel følelse i magen. Hun hadde fått låne buksa mi etter å ha tisset i sin egen. Hun hadde sittet i en dam av tiss, og etterpå hadde lårene og rumpa hennes vært inne i buksa mi. Mamma ville at jeg skulle hente buksa så jeg kunne bruke den igjen. At hun ikke bare glemte det. Kunne jeg lyve og si at buksa ikke var der? Kanskje kunne jeg si at jeg hadde fått den tilbake på skolen, men glemt å ta den med hjem, og nå visste jeg ikke hvor den var lenger. Jeg tenkte hardt mens jeg gikk. Grusen var våt og sølete. Det hadde snødd om natta. Nesten alt hadde smeltet og blitt til vann som gjorde vegen mjuk sånn at vinterskoene mine lagde tydelige spor der jeg gikk. Mamma ville helt sikkert kunne følge sporene mine og oppdage det om jeg ikke gikk til Line. Det var helt stille ved huset da jeg kom dit, ingen bjeffing. Hundene var ikke i gården sin. Huset så mørkt ut. Mørkt inni og brunt utenpå. Håndtaket på grinda inn til hagen satt litt fast, så jeg måtte ta i for å få løftet den. Jeg trakk pusten og dyttet grinda foran meg. Hengslene skreik og jeg stivnet til og stoppet. Jeg savnet nesten hundene og bjeffinga. Line sto foran huset. Hun hadde på seg det samme som alltid. Støvlene, brun bukse og grå genser. Luggen hennes hadde blitt litt lengre, og nådde nesten ned til øyenbrynene. Ansiktet var stille. Det samme som alltid.

- Hvor er hundene?

- Morfar går tur med dem. Du må lukke grinda.

- Har du buksa mi?

Hun snudde seg og gikk inn i huset. Jeg lukka grinda og fulgte etter henne. Huset luktet hund. Jeg ventet i gangen mens Line gikk inn i stua og hentet en pose med buksa mi i. Jeg tok imot, takket, og snudde meg for å gå ut ytterdøra. 

- Vil du se legoen min?

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var kanskje ikke så ille å være i huset nå når hundene og morfaren var ute? Hun kom ikke til å tisse på seg igjen? Ja, ok.

Jeg tok av meg skoene og satte dem inn i skapet som Line åpnet for meg. En kleshenger fikk passe posen med treningsbuksa og vinterjakken. Så åpnet hun en annen dør. Det kom en stygg skrapelyd da den løsnet fra ramma, som om den ville advare meg mot å gå inn. Bak døra gikk ei knirkete trapp ned til kjelleren, til et rom som så ut som det var både soverom og stue. Det sto ei seng i det ene hjørnet, og en sofa i et annet. Det var peis der, og tv. Ved siden av senga sto det en stige som Line begynte å klatre opp. Hun forsvant inn i en firkantet åpning, før hodet hennes stakk ut igjen. Jeg fulgte etter. Kravlet meg over kanten og oppdaget at Line hadde et helt rom fullt av lego. Det var lavt under taket, men 

for oss gikk det fint an å sitte der og bygge. Hun ville bygge slott, så vi satte i gang. Legoen var gammel, og hun fortalte at det egentlig var mora sin. Morfaren hadde bygd rommet under taket da mora hennes var lita, og legoen hadde fått være her hele tida, selv om den ikke ble brukt. Ytterdøra gikk opp og vi hørte skritt og stemmer i etasjen over oss. Jeg så bort på Line, som fortsatte å bygge. Hun holdt på med et tårn til slottet, og plagdes med å få klossene til å passe med hverandre. Det kom noen ned trappa og inn i rommet. TV-en ble slått på.

- Kommer du ned hit, Line?

Line kastet et blikk på meg før hun la fra seg klossene og klatret ned stigen. Lyden på TV en ble skrudd opp. Mannen på nyhetene snakket om Beirut. Jeg kunne kjenne en kloss mellom meg og det harde gulvet. Legoen hadde ikke vindu i gjennomsiktig plast som jeg var vant til. Det var vindusramme, og to sprosser som skulle settes i, men jeg fant bare en. Ingen andre en nyhetsmannen snakket. Beirut? Det ligger i Libanon. Det lille landet som er omringet av krigssoner har hvitt flagg med røde striper øverst og nederst, og juletre i midten. Jeg fant den andre vindussprossen og satte den inn i ramma. Basen til vinduet hadde bare en knottebredde, og jeg måtte konsentrere meg for å få satt den på plass. Kjøkkengulvet måtte være like over hodet på meg, for noen gikk fram og tilbake der. TV-en ble slått av. Trappa opp til førsteetasjen knirket, og nå var det to par skritt på gulvet over oss. Line kom tilbake over kanten og fortsatte på tårnet. Line bygde tårn. Skalv ikke på hendene. Vi snakket om skolen og dikene som snart ville måtte slippe havet inn i Nederland. 

X

Av Hedda Ignathe Hemmingsen


Manngard

Selv om det er tidlig høst, river den kalde kveldsluften i nesa. Jeg trekker den dypt inn. Blander den med lukten av fuktig lyng. Sola har ikke gått ned helt enda. Den henger lavt over skogen, og sender svake stråler av solskinn inn mellom trærne. Gir skogen en gyllen glød. Nesten idyllisk, men samtidig er det noe urovekkende ved det hele. Fjerne stemmer kan høres lengre unna. De er vanskelige å legge merke til. Akkurat nå tar stillheten mye større plass enn tomt bakgrunnsstøy. Alle har fått tydelige beskjeder om hva de skal gjøre. Hva som skal skje. Hva som kan skje. Selv de stemmene nærmest meg er dempet. Det virker nesten som om alle er redd for at trærne har både øyne og ører. At de får med seg alt vi foretar oss. At de står der og ler av oss, fordi de vet noe vi ikke vet. Tenk om det hadde vært sant. Kanskje de kunne fortalt oss hvor du er.

Jeg har vært med på å gå manngard før. Det er merkelig det der; hvordan det er samme stemning hver gang. Ingen sier mer enn det som er nødvendig. Alle holder pusten. Redd for å finne noe, selv om det er derfor vi er her. Lyngen er et minefelt. Pass på hvor du går, for plutselig smeller det. Jeg hater å gå manngard. Den statiske atmosfæren. Å gå kilometer etter kilometer. Alle skal holde følge. Ikke for stor avstand mellom hver person. For ikke å snakke om ropingen. Tanken på at så mange mennesker kan rope til stemmebåndene nesten gir etter, og så ikke få annet enn et kaldt vindpust i retur. Den gjør meg kvalm. Men jeg skyver tanken unna, for du stakk jo av. Det er det alle sier. Du stakk av, og ingen vet hvorfor. Det betyr at du fortsatt kan svare oss. Ikke sant?

Jeg lurer ofte på det. Hvorfor skulle du, av alle, stikke av på den måten? Jeg kjenner deg, vet du. At du en dag fikk nok og bestemte deg for å dra, det er ikke deg. Nei, du har ikke rømt. Du har rett og slett bare blitt borte. Tok kanskje feil vei. Du kan være på tur hjem nå, for alt vi vet. Kanskje du til og med er rett bak neste haug? Sliten, sulten og kald. Ikke i stand til å rope. Du har brukt opp stemmen til nå. Så er det er jo alltid et annet alternativ. Det som ingen snakker om. Ingen vil ikke si det høyt, i frykt for at det vil gjøre det sant.

Du er alltid i godt humør. Rene solstrålen. Så vidt jeg kan huske har jeg bare sett deg ulykkelig én gang. Muligens er du bare veldig god til å skjule det. Du vil nødig være til bry. Lar bare dine aller nærmeste få se de mørke dagene. Vi er ikke spesielt nære, du og jeg. I alle fall ikke så nære som jeg skulle ønske vi kunne ha vært. Angeren på at jeg ikke har gjort nok for å endre det, tar livet av meg nå. Savnet etter det lille smilet du alltid har på lur, som jeg aldri får nok av, det driver meg fremover. Du smiler alltid til meg når du ser meg. Jeg smiler alltid til deg, selv når du ikke ser meg. Disse menneskene, alle de som går ved siden av meg, de kjenner deg ikke. Noen få gjør kanskje det. Kanskje til og med bedre enn jeg gjør. Men ikke på samme måte. Ingen kjenner deg slik som jeg gjør.

Vi hører noen rope. Langt unna. De har funnet noe. Kroppen min stivner i samme sekund. Hodet skrur seg av og beina nekter å gå. De andre løper for å se. Men jeg vil ikke se. Vil ikke vite. Det er ikke deg. Nei, det kan ikke være deg, for du svarte ikke da vi ropte. Det er noen andre. Det må det være. Jeg nekter å tro at det er deg. Selv når de løper forbi med båre, pose og teip. Selv når moren din kollapser på gresset. Og selv når jeg ser ansiktet ditt. Der ligger du. Kroppen din er kald og stiv og livløs. Jeg nekter å tro det. Det er ikke mulig. Hvordan kan de ha funnet deg? Jeg sverget på at jeg hadde gjemt deg godt nok.

X

Av Tone Nilsen-Bie


Isolasjon

«Du er Glava», seier han og kuttar gjennom den gule, mjuke massen, med ein lang, smal kniv.

«Glava?» spør eg og trekk t-skjorta ned over den flekkete joggebuksa.

«Ja. Du veit kva det er, vonar eg.» 

Han ser på meg over brilleglasa og ristar på hovudet. Rørsla får og magen til å disse. Det er mange pengar som har vert med på å forme den. Øl, på øl, på øl.

«Sjølvsagt veit eg kva det er.» 

Eg trekk på meg arbeidshanskane som matcher hans, altfor godt. Han har nemleg kjøpt to heilt like par. Ikkje brydd seg om at mine nevar er mykje mindre.

«Eg skjønar berre ikkje korleis eg kan vere Glava?» 

Sidan eg ikkje vil høyre svaret endrar eg samtaleemnet raskt: 

«Heldigvis er vi snart ferdig her no. Blir Nord-Noregs beste garasje, det her.»

Han stønner;

«Er vi snart ferdige? Eller eg

«Vi er snart ferdige. Berre ein halv vegg att, so kan vi leggje betonggolvet.»

Han ler kort og tenn opp rullingsen som heng i munnvika. 

«Eg», gjentek han.

«Eg har og gjort mykje», protesterer eg.

«Mykje? Du?» 

«Kven er det som har passa tvillingane og hjelpa dei med heimeskulearbeidet, kvar dag, so du kan gjere ferdig garasjen?»

«Det er jo dine drittunger.» 

Han plukkar noko tobakksrusk vekk frå tunga.

«Kva sa du?» 

Det byrjar å prikke i andletet mitt.

«Det er faktisk ikkje eg som er faren. Har du gløymt det?»

«Dei kallar deg pappa.» Stemmen min dirrar.

«Sama det. Det kan ikkje samanliknast uansett, bygging og barnepass.»

«Nei, det kan ikkje det. Absolutt ikkje», svarar eg og trykkar isolasjonen, han sender meg, inn i veggen. Den passar perfekt i hòlet.

«Vil du utdjupe? Korleis kan eg vere Glava. Er eg ein gul, mjuk masse?»

«Det og.» 

Han smilar ikkje. Ser berre på meg med eit tomt blikk.

«Kva faen vil du fram til?» rop eg.

«Du er god å ha, men du må halde ein viss avstand.» 

«Eg må halde avstand til mannen min? Vi er fanga i eit hus fire stykkar. Døgnet rundt. So ber du meg halde avstand?»

«Det blir for nært. Fyrst er det berre ein lett kløe, men so aukar den på. Etter ein stund kjem dei små glasfibrane lengre inn i huda. Kløen går over i svie. Det er like før glaset kjem inn i blodårane. Skjer meg opp innan ifrå. Små blødingar over alt.»

«Korleis kan du seie noko sånt?» 

Eg klarar ikkje å halde tårene tilbake. Ein varm stripe trillar langs kinnet. «Det tar sjølvsagt på å ikkje møte andre menneskjer, for oss alle.»

«Du sitt alltid heime, uansett. Du har jo ingen venar.»

«Og kven sin feil er det?» Eg riv av meg hanskane og går, klarar ikkje å sjå på han, men gaular:

«Gi beskjed når du har lukka veggen, so skal eg hjelpe deg med å støype.»

Det durar i sementblandaren. Vi har tømt den fleire gonger. Eg har komen ut av teljinga, berre repeterer. Fyllar den på nytt. Vann og sand. Rundt og rundt. Golvet er mykje djupare enn eg har trudd. 

«Om eg er Glava er du betong. Sterk og varig.» 

«Eg veit.» Han balanserer på to bjelkar som vis høgda på golvet. «Jobb fortare Glava-kjerring.»

«Slutt.»

«Eg har sagt ifrå til alle som treng å vite det at eg drar på fjellet og blir der eit par veker, so snart eg er ferdig med støypinga.»

«Alle som treng å vete det? Kva med meg?»

«Eg seier det jo no.»

Dei gulbrune tenna flirer mot meg. Den konstante sure røyklukta ligg klamt rundt lungene mine. 

«Eit par veker? Kva med borna?»

«Eg må vekk frå dykk. Eg lengtar etter mygg og klegg. Etter fridomen på vidda.»

Eg lyftar kniven. Både bladet og skaftet glitrar av glasstøv. 

Idet eg snur meg glir den inn, rett over den mjuke massen. Han segner om og sementen renn over to identiske par hanskar, kniven og kroppen hans. Det siste som forsvinn er sneipen.