Lagring

Rommet eg har fått låne i seks dagar er avlangt. Langs eine veggen står ei seng på hjul. Metallstenger knyter konstruksjonen saman på kryss og tvers. På tre sider finst hendlar og pedalar for heving og seinking, styring og låsing.  

Veggen er grå, golvet er grått, dørene og bordet er grå, stolen svart.  

Over dyna har eg breidd det lyseblå, fabrikkhekla bomullspleddet. Langs bordane er helsevesen prenta inn. Atten gongar.  

Eit vindauge er sett inn oppe på veggen. Utanfor køyrer bussane tett på med ansikt bak rutene. Lampene i taket er flate sirklar som sender ut eit konstant lys. 

Dette har vore rommet mitt i fire døgn.  

Innimellom bankar det på. Eg seier kom inn. Og kvitkledde spør korleis det går. Korleis går det i dag, Gyda? seier dei. Sov du godt i natt. Kva er planane dine for dagen, skal du ete middag ute?  

Ute er ikkje ute ute, det er ute i fellesområdet, i matsalen. 

Eg svarar at det går bra, at eg har sove godt, at eg ikkje har spesielle planar for dagen, og at ja, eg skal ete ute.  

Sidan eg kom hit har eg svart det same.  

Når nattevakta kjem og seier godnatt, Gyda, festar eg blikket som eit spedbarn og kvitrar takk, du òg. 

Ute i fellesareala smugkikar eg på dei andre. Kvifor er du her, og du og du? tenkjer eg, og kvifor sit du der og tygg i deg den grå middagsmaten blant ukjente, låner eit grått rom, pakkar deg inn i pledd som det står helsevesen på? Det har tverka seg til og balla på seg, kanskje? 

Sjølv har eg blitt eit beist av ein rundballe.  

Eg har googla ordet.  

Og det skal Statens Vegvesen ha, dei skriv forståeleg når det kjem til Lagring av rundballar langs veg.  

«Ein rundballe veg mellom 700 og 800 kilo, og når det er vinter og minusgrader, blir dei harde som stein. Å køyre inn i ein rundballe, er som å køyre i ein bergvegg.» Vegvesenet minner også om at det er ulovleg å køyre med ballespyd montert framme på traktoren. Noko skal dagane fyllast med.  

I skrivet åtvarar Vegvesenet om at ugras kan vekse opp imellom ballar på lagring, og vilt kan gøyme seg. Og for all del må ikkje rundballane hindre sikt.  

I minusgrader blir dei harde som stein.  

Gyda, no må du ikkje vere innbilsk, seier eg lågt medan eg skrapar opp sausrestar frå tallerkenen. Statens vegvesen skriv ikkje om deg.  

I går var det ein sorgens dag. Eg sat på rommet og knepte med kulepennen. Igjen og igjen small det kort og tørt frå det sylinderliknande hovudet. Eg tenkte på dei pårørande, høyrde somme av dei på radioen. Dei snakka om vedvarande traumer.  

Etter middagen vil eg gå tur. Utgangsdøra er låst. Pleiaren som slepper meg ut, peikar opp på makrellskyene, seier sjå, kor fin ein himmel. Eg seier ja. Så seier ho at himmelen er fantastisk. Eg svarar uhm. Så seier ho at tenk at vi fekk slik ein flott dag. Eg nikkar. Tenkjer at eg har eit ansvar for å ikkje øydelegge gleda hennar.  

Tilbake på rommet vert eg ståande og dvele midt på golvet. Ingen knaggar, ingen snorer. Persienna

er utstyrt med lukkemekanisme av stive stag. Og om eg vil vaske av meg sveitte og uro med ein dusj, finst det ingen knaggar å henge handuken etterpå. Men eg finn løysingar.  Ingenting skal skje på vår vakt, tenkjer dei nok. 

Dei ber meg fortelje, legane og psykologane. Eg smiler og seier at eg har fortalt så mange gonger. Dei nikkar og noterer.  

Eg veit ikkje kva dei får ut av det. 

Eg kan begynne å dele det som fell meg inn i der og då. Eller i det minste variere litt. 

Sjukepleiarane kjem og går. 

Nokre stig nølande inn i rommet, blir ståande opp mot veggen med armane i kross. Dei brukar småprat som metode. Dersom det ikkje fungerer, knipsar dei iherdig med pillebrettet i lommen på tunikaen, og hjelper ikkje det, heller, tek dei til å argumentere.  

Elin er ein av desse. Stemma hennar lagar ekko mellom dei tome veggane. 

Ho sløser med tida mi. Ho brukar å smelle med døra når ho går. 

Men pleiarane med noko anna i seg, fortel om katten som dreg halvt forderva småfuglar inn i huset der dei bur. Og når eg pustar ønskje om at folk i familien min datt om og daua, flirer dei; då vil du ha ein mindre å ta ut.  

Eg skal ikkje forlate dette rommet etter seks dagar, tenkjer eg før eg glir inn i dvale.  Kveldsskuggane strøymer over veggar og golv.  

* 

Eg flagrar gjennom korridoren. På fellesstova sit Trine og Truls sit i kvar sin djup stol. I sofaen bortanfor krøllar Vibeke og Gunvor seg saman i kvart sitt hjørne. Professoren, som eg kallar han, kjem luskande inn døra. Han er i følgje med ein pleiar. Dei andre ser eg ikkje, Huva, Gensaren, 

Skautet og Tønna, han som svulmar over buken. Helsevesenet vil ikkje at vi fortel kvarandre kvifor vi er her. Til eige beste, seier Vesenet. Eg har fått det for meg at strategien er å isolere og svekke. Forsvaret brukar slike metodar i krig. Berre Professoren har fortalt viljug vekk. Han er her fordi kona gjekk ifrå han, ho fann seg ein yngre mann. Han fortel med handa framfor munnen. Han har skitne tenner, det må vere derfor. Eg har tilbydd meg sjølv, som erstatning. Men han har takka nei, sagt at eg er for gammal. Eg er berre syttiein, seier han bak handa. På dei mange kontora eg har vore innom for å tigge om hjelp før eg hamna her, har dei lagt problema mine, unnskyld, utfordringane, på alderen. Eg er så vidt passert femti og kan vere både dyvåt og knusktørr. Vi må bli synlege, seier eg midt i kveldsmaten. Praten har gått i rykk og napp. Vi har vore innom vêret, stortingsvalet, fjorddumping, elbil-politikken, mat og vêret igjen. Professoren vil snakke om skilsmissa. Han har forsynt seg godt og har framleis mykje att på tallerkenen. Det blir sol i morgon, meldt over tjue grader, seier eg. Hatar sol, sukkar det frå Huva. Vi må bli synlege, gjentek eg. Kva meiner du? Skautet ser opp med redde auge. Eg vil ikkje. Trine er på veg opp frå stolen. Eg er med, smattar Professoren mellom munnfullar. Vi må få skilsmisser på dagsorden. Kva det gjer med eit menneske. Dei som vil, kan bruke munnbind og solbriller, seier eg. Kva skal vi? Vibeke legg dei lange og slanke armane sine framover bordet. Huda ser ut som eit kart med innstipla turstiar. Mannen min må ikkje finne meg, mumlar Gensaren medan ho plukkar på nuppane i plagget. Samlar dei til ei kule og tek til å rulle loa mellom fingertuppane. Truls seier ingenting, han berre ristar. Kva med deg, Gyda? Gunvor har ikkje sagt noko før no. Meg? Ja, du. Gjengvaldtekt, seier eg. Gunvor lyser opp, nesten upassande med tanke på kva eg har sagt. Men så seier ho at ho har mista meininga med livet. At ho vaknar opp kvar dag og er trist, utan at ho veit kvifor. Gjengvaldtekta berre ramla ut. Var det første eg kunne kome på, om eg ikkje skulle seie sanninga. Eg ser Professoren brenn etter å få vite meir, korleis det kunne gå til at eg vart gjenstand for noko slikt.  

Vi baksar sengane ut frå romma og inn i heisen. Skautet, eller Jazmin, som ho heiter, spør om vi

skal lenke oss fast. Ho vil ikkje det. Dårlege minne. Stemma hennar er fast. Tønna viser seg å vere ein praktisk kar. Vi kan lage plakatar, seier han, mest for å kome Jazmin i møte, ser det ut som, for han legg handa si forsiktig på armen hennar. Vi brukar laken og tusj. Vi har to timar på oss. Augusthimmelen kvelvar seg morgonraud då metallet er laina opp på plenen med dyner, puter og pledd. Sjå, seier eg oppglødd, tidleg nittenhundretalet. Gunvor får panikk, dette kan eg ikkje vere med på, ropar ho og forsvinn inn i betongbygningen. Professoren, derimot, har fått blod på tann. Han er på telefonen heile tida, fortel at han har ringt overalt, lagt ut informasjon på sosiale medium, til og med departementet har han hatt på tråden. Folk skal få sjå og høyre. Folk skal få sjå og høyre! veivar han. Utover på den asfalterte parkeringsplassen ligg vi med baken i vêret. Dette begynner å bli stygt, seier Professoren. Vi er ikkje fascistar, heller. Eg vil berre gløyme, kviskrar Trine. Ho strevar med å få bokstavene like store og på linje. Orda bølgjar bortetter. Legane, psykologane og pleiarane har kom på jobb og står rolege i vindauga og ser. Lakena blafrar mellom dei svære bjørketrea ankra i plenen. Vinden riv og slit i tøystykka. Berre deler av orda visest i gjentakande, korte glimt. ...straff, ...forvaring, ...faens..., døds..., skade..., ...ferd.., pedo..., ...verk, vald..., mis..., stopp. Dogga i det grøne graset glitrar som vatn under ein sinnsjuk klar himmel. Vi kryp i sengane, snur ansiktet mot sola. Ligg med auga attletne. To og to andføttes. Med hurlumhei kjem dei første journalistane, kamerafolk og fotografar. Joggarar har stansa, folk som er ute med hunden, folk på veg til jobb, folk som har kome eins ærend. Kva er dette? spør ein av journalistane, litt tilmålt. Er dette ein kunstinstallasjon? Er det eit verk? Dette er verk, ja. Truls reiser seg opp i sitjande. Håret hans står til alle kantar. Er det ei teaterforestilling? Det er ikkje ei forestilling, held Truls fram medan han svingar beina i bakken. Er de sivilt ulydige? Kan vi få eit intelligent spørsmål her? seier Professoren medan han gløtter på ein auget. Journalistane ser på kvarandre. Fotografane knipsar vilt og begeistra. Kamerafolka sveipar frå laken til laken. Eg slår dyna til sides. I same augneblinken brakar og brasar det frå skogbrynet. Greiner blir brekte, trestammar dytta bort. Det er som ei scene frå ein dinosaurusfilm. Store, ansiktslause skapningar stormar plenen. Det siste eg ser er dei enorme 

munnane.  

 * 

Nattevakta kjem inn og spør om det går bra, du skreik slik, seier ho og stryk meg over panna med eit par fingrar. 

Det har gått seks dagar. Eg legg eigedelane mine i veska. Eg forlèt rommet. Utanfor den grå døra tumlar eg inn i ei gruppe menneske.  

Det kan vere Truls, Trine, Tønna, Gensaren eller Gunvor. Ein av dei er kanskje Professoren.

Kattehistorier

Den første katta kom i hus etter den andre spontanaborten. Det var mannens ide. Han hadde ordna kontakten med Dyrebeskyttelsen og alle papirene. Det var sånn han viste at han brydde seg. Når hun mata den, strøk den seg mot leggene hennes. Resten av tida gjemte den seg og venta bare på rette øyeblikk til å angripe føttene hennes, eller boka hun leste eller hårbørsten hun skulle børste håret sitt med. Det navnet de hadde funnet til den, reagerte den aldri på, så etter kort tid begynte de å kalle den «Den røde djevelen». Som dyreterapi var det under middels vellykket. Men det hjalp kollegene hennes, som nå kunne holde samtalen i gang om hva slags ugagn katta hadde gjort i det siste. De kunne slutte å se triste ut når de møtte blikket hennes mens de gjorde alt de kunne for å unngå å la øynene gli i retning av den nå tomme livmoren..

Den røde djevelen måtte bli innekatt. Det var noe det ikke hadde snakka om på forhånd, men når de så han smyge seg inntil vinduet hver gang en småfugl nærma seg i treet utenfor, ble det klart at det var enten fuglene eller katta der ute. Den minste bevegelse så ut til å vekke jaktinstinktet i den, og selv etter at han skulle ha lært at vinduene var en reell hindring, dro han ut klørne og prøvde å klore seg ut med jevne mellomrom. Det dyre kattetreet de hadde kjøpt, sto ubrukt i et hjørne. Djevelen foretrakk å klatre i gardinene og på møblene. Og selv om de gjentok for seg selv at den ville venne seg til innelivet og knytte seg til dem, var det i stedet de selv som endret vaner for å unngå å bli klort opp.

Men et og annet bakholdsangrep ble det likevel. Hun gråt nesten en dag katta gikk løs på den nye strømpebuksa mens hun var på vei ut døra. Mannen lo bare og så hun burde venne seg til litt slitasje. Når de fikk barn, måtte de sannsynligvis være klar for verre ting enn en ødelagt strømpebukse i ny og ne.

Hun skiftet til bukser den dagen og kasta den hullete nylonlongsen i undertøysskuffa. Der ble den liggende som en påminnelse om at hun skulle spurt mannen hva i helvete han hadde ment med det han sa.

***

Den andre katta kom spaserende inn ytterdøra en dag noen få måneder etter at den første katta hadde rømt ut gjennom vinduet. Det hadde vært bare et øyeblikk. Kanskje hadde hun ikke sett katta på noen timer, og glemt at den var der. Soveromsvinduet sto vidåpent for å lufte sengetøyet etter ei vanskelig natt med mørke drømmer. De hadde venta på at den skulle komme tilbake eller at noen skulle ringe dem etter å ha sett plakaten med et uklart bilde av en rødlig katt. Han hadde satt dem opp på annenhver lyktestolpe i nabolaget, og da han kom hjem var han rød i kinnene men unngikk blikket hennes. Da det hadde gått en måned dro hun ut og kjøpte nye gardiner. De gamle var fulle av tegn etter kattelivet de hadde levd. 

Hun trengte ikke å minnes på om hva hun hadde gjort hver gang de skulle sette seg å se på TV. Hun hengte dem opp mens han var på trening som en overraskelse, men han la ikke merke til det en gang. Han sa aldri noe som kunne tolkes som kritikk for at hun hadde fått katta til å stikke av, men noen kvelder sa han så lite at hun gikk inn på soverommet for å få en pause fra det, midt i en film. 

Den andre katta gikk gjennom huset som om hun alltid hadde ønska å bo der. Den sorte og hvite halen sydde attersting i luften mellom møblene uten at klørne noen gang kom ut. Den var ikke ID-merka, så hun regnet med at noen hadde forlatt den eller at eieren hadde dødd. Hun kalte den Cocó, og det tok bare noen dager før den kom rett til henne så snart hun ropte på den. Når de så på TV om kvelden, krøllet den seg sammen til en ball i fanget hennes og distraherte henne med å male så det durte i veggene. Mannen sa hun så mye bedre ut fordi det var sant — han trengte ikke lenger si ting bare for å muntre henne opp. 

«Kanskje vi skulle begynne å tenke på å adoptere», sa han en kveld mens han lå inntil ryggen hennes i sengen. Hun svarte ikke, men kroppen hennes fortsatte å ligge der, myk og varm og inntil hans mens hun veide ordene han hadde sagt. 

De hadde akkurat begynt å gå kveldsturer sammen igjen, da de så Cocòs ansikt på en halvt istykkerrevet plakat noen kilometer unna der de bodde. Hun forskanset seg på soverommet mens han ringte. Hun hørte at Cocò klore på utsiden av døren helt til inngangsdøra åpna seg og en fremmed dame begynte å rope på «Minken» så det gikk ekko gjennom huset. Han tok ut en god vinflaske den kvelden for å ta brodden av tapet. Det var ei flaske de hadde gjemt til de hadde noe å feire, men det måtte han ha glemt. Hun drakk den likevel, og da tårene endelig begynte å renne kunne hun skylde på alkoholen. 

***

Den tredje katta sa hun nei til med en gang. De var enige der, nok var nok. En kvinne som var litt eldre enn henne selv hadde banka på en kveld, både hos dem og flere andre hus i gata. Den eldre dama i huset bortenfor, hadde falt på badet og brukket lårbeinet, og plutselig kunne hun ikke bo hjemme lenger. Datteren var allergisk. 

De smilte høflig og sa det passa dessverre dårlig, de var så opptatt. Han hadde begynt å trene til Birkebeineren og var ikke så mye hjemme … Han stoppa opp og så i hennes retning, uten å fullføre setningen. Det var mye man ikke kunne si til en som hadde mistet to katter og tre svangerskap. 

«Jeg skal begynne med videreutdanning», sa hun selv, som om det var noe hun hadde tenkt på lenge. Han så innstendig på henne etter at de hadde lukket døra. Det var mye man kunne si uten å si noe.

De neste dagene så hun ukjente biler dukke opp, stoppe foran huset til den gamle dama, og så komme ut litt senere med et eller flere 60-tallsmøbler. Det var lett å kvitte seg med sånt på Finn. Da en varebil med logoen til et rengjøringsfirma parkerte foran huset en dag, skjønte hun at de hadde klart å tømme det for møbler. Men katta var det ingen som ville ha. Da datteren ringte på for andre gang, var det bare hun selv som var hjemme. Datteren sto med inhalatoren i handa, og sa at hun dessverre måtte avlive katta hvis ingen kunne ta den. Hun hadde prøvd, men astmaen gjorde det umulig for henne å ha dyr. 

Allerede neste dag flytta den inn. Den lusket rundt i huset på jakt etter noe kjent og prøvde å snike seg ut hver gang en dør gikk opp den første uka. Til slutt begynte den å tisse ved døra i yttergangen for å markere hvor opprørt den var. Hver gang hun hadde fått kontroll på eimen av deprimert katt, så den sitt snitt til å tisse der igjen.

Mannen var i en intens treningsperiode, men selv om han kom seint hjem, stoppet han opp i døra, og liksom tok sats før han kom inn. Han nevnte ikke katta, spurte ikke etter den, og selv om han må ha kjent lukta av kattepiss drukna i Klorin, gikk ha rett forbi henne til dusjen uten å nevne det.

Hvis det var noen som forsto sorg, så var det hun. Men etter en tid ble stanken for mye selv for henne, så en dag åpnet hun døra da katta mjaua desperat for å komme seg ut. Mannen var ute på rulleski som vanlig, og det var lettere å gjøre sånt når ikke blikket hans bøyde av hver gang han nærmet seg henne. 

Hun så katta hoppe opp på gjerdet og forsvinne ut av synsfeltet hennes, i retning huset den bodde i før. På den måneden den hadde vært hos dem hadde hun alltid tenkt på den som en gammel katt, med stive hofter som så ut som de kunne svikte når som helst — som seg hør og bør for katta til en eldre dame. Nå så den plutselig ut som en tenåring.

 Nå har du klart det igjen, tenkte hun med seg selv. Selvfølgelig måtte du miste enda en, så uforsiktig som du er. Hun la seg på kne for å skure gulvet enda en gang med klor. Hun gnikket og gned helt til hendene var blodrøde. Da hun endelig reiste seg, følte det kjente draget i den nedre delen av ryggen. De prøvde ikke lengre å få henne gravid, men det månedlige tegnet på alt hun mislyktes med var fremdeles en unnskyldning for å tilbringe en dag i senga.

Men i stedet åpnet hun døra for å slippe inn litt frisk høstluft. Det var ikke noen tegn til katta, men det var et voldsomt fugleleven fra andre sida av gjerdet. Hun gikk bort i bare tøflene for å se hva det var. Det halvråtne fuglebrettet i hagen som hadde tilhørt den eldre dama, hadde fremdeles noen frø å by på, og et halvt dusin spurver var i ferd med å få med seg siste rest.

I det uklipte, frosne gresset, svingte den svarte kattehalen fram og tilbake, for å piske opp stemningen og gjøre den gamle kroppen klar til angrep. Beretningen om et varslet mord, var det siste hun tenkte før hun skrek.

Urskriket kom fra et sted hun hadde glemt hun hadde. “Ikke denne gangen, for faen” hylte hun mens den venstre tøffelen fløy mot den flyktende katten. Hun tok den høyre tøffelen av seg også, holdt den i handa, klar, i tilfelle. Så bare sto hun der. Verden luktet av råte og frost og hun var kald på føttene. Spurvene kvitret noe de sikkert trodde var en sang. 

Takk for alt

Hun sitter med lut rygg, og skjønner for første gang klisjeen: hun er en sekk med poteter. Ikke sånne fine, franske gourmetpoteter, såklart. Hun er en plastpose med First Price-poteter. Billigste sort - snart mos.

Hun har på seg sandaler og sokker med artig motiv. Rommet er malt i muntert blått. Fargen er fersk, hele avdelinga ble malt om i februar.

Det var stor oppstandelse da det ble kjent at de - DE - var den første avdelinga som skulle pusses opp. Helst skulle alle fått, så klart, men pengene rakk ikke til. Og så ble de først!

De hadde feira på pauserommet med kaffe og kake. Noen hadde til og med tegnet på veggene med tusj. Skrevet «TAKK FOR ALT» og «REST IN PEACE». Avdelingslederen hadde roser i kinnene, fniste og så nesten berusa ut. Tenk at litt maling kan ha den effekten på folk.

Etter vakta hadde flere gått ut på byen, og det hadde visst blitt seint. De hadde spleiset på vinflasker. Noen hadde kjøpt chicken nuggets på vei til nattbussen, og en hadde nesten kasta opp.

Men det fikk hun ikke vite før mandagen etter.

For etter kaffen og kaka hadde hun satt koppen og fatet i oppvaskmaskinen, og snudd seg mot Randi for å takke for baksten. Men Randi hadde sittet helt inntil Anine og Anine hadde sittet helt inntil Vera, og det orket hun bare ikke. Så da hadde hun satt kursen mot garderoben i stedet. Scrubs i skittentøyskurven, allværsjakka på, sykkelhjelmen hektet på armen.

Akkurat da hun var ferdig, hadde de veltet inn i garderoben. Som en overhevet bolledeig velter seg over kanten på bakebollen, hadde de fylt rommet med kjøtt og hud. Ingen hadde lagt merke til det da hun gikk. Hvis de var bolledeig, var hun sukat. Finnes det noe mer overflødig enn sukat?

--

- Nå må ikke du ta dette helt feil da, sier Merete, og vrir på gifteringen.

Fantes det noen måte å ta det helt rett på?

- For det er jo ikke sånn at det er noen her har noe imot deg.

Men er det sånn at noen har noe for meg?

- Men nå har det seg altså sånn at Vera har tatt kontakt med meg, og ønsket et møte ettersom det har vært litt...ja, litt problemer med samarbeidet da.

- Utfordringer, retter Vera, og drar på u’en. Hun sitter tilbakelent på stolen, og har armene i kors.

Merete kremter litt. Hun er ikke glad i konflikter, men det er ikke sånn at hun hater dem heller. Det er ambivalent. Hun elsker jo Paradise Hotel, liksom.

- Ja, utfordringer såklart. Vera føler at det kan være litt...vanskelig å jobbe med deg.

- Utfordrende!

Vera er hard i blikket. Hard og selvsikker og selvklar.

- Utfordrende, ja.

Merete kremter igjen. Vrir raskere på ringen.

- Og nå må du for all del ikke tro at dette handler om deg som person, altså.

Neivel.

- For du er jo bare SÅ flott, det tror jeg vi alle er enige om.

Javel.

Merete ser på Vera igjen, men får ingen hjelp. Vera har happy sokker, men jævlig surt tryne. Er det noe man kan ta på garantien?

--

Mandagen etter chicken nuggets og vinflasker på deling, hadde oppstandelsen over malingsnyheten lagt seg. Ingen hadde spesielt lyst på kakeresten i kjøleskapet, og i lunsjpausen kastet Vera den matsøpla.

- «Verdens beste» - ja du snakker!, sa hun og smelte igjen lokket.

- Bare sukker, vet dere! For min del blir det rett og slett for mye. Jeg må liksom ha noe friskt.

Hun hadde visst glemt at hun spiste to stykker på fredag.

De andre nikket og var enige. Kaka hadde absolutt vært litt for søt, kom de på. I alle fall nå som Vera påpekte det.

- Men vi vet jo alle at Randi er LITTEGRANNE glad i det søte, kan-man-vel-trygt-si, la hun til og hevet øyenbrynene mot Anine og Mette, som hevet sine minst like høyt.

- Personlig tenker jeg at litt frukt kanskje ikke hadde skada, da.

Merete smurte snøfrisk på rugsprøen akkurat så høyt at hun slapp å høre.

--

Hun kjente lukta helt ut på gangen, og skjønte at garderoben var utrygt land.

- Jamen her kommer jo selveste parfymepolitiet, jo! Hun som synes garderoben helst skal lukte tåfis og deeeilig damesvette, sa Vera og lo høyt.

Hun smilte stramt tilbake. Kanskje hun ikke skulle tatt opp det der med parfymen? I alle fall ikke så tidlig. Hun burde venta.

Mette og Anine lo høyt de og, før de igjen bøyde seg over bildet som Vera visste fram på mobiltelefonen.

- Så nydelig han er! Du er så heldig som har han - DE krøllene da!

Men Vera tenkte ikke på bildet på mobilen lenger.

- Makrell i tomat da? Det burde kanskje også bli ulovlig her på avdelinga? Hva tenker dere, damer? Det tror jeg sannelig vi må ta opp på neste møte!

Jo, Mette og Anine var såklart enige. Godt sagt, Vera! Elizabeth Arden over Stabbur-Makrell, anyday.

- Men noe skal man jo ha å klage på da. Kan ikke være blid og gla’, si!

Mobilen ble pakket ned i veska, røykpakka pakket opp. Elizabeth Arden slukte sakte det siste av oksygenet i rommet.

- Nei hva sier dere til en kjapp røyk da? Det har vi fortjent, synes jeg!

--

Vera satte seg ved hjørnebordet sammen med Anine og Mette, og åpna matboksen. Små tomater, grovt surdeigsbrød, mager kalkunskinke.

- Det var jo en ordentlig hyggelig overraskelse å se at Johansen kom inn i går kveld, sa hun mens hun danderte pålegget på skiva. Stemmen var omtrent like syrlig som brødet.

- Makan til sutring har jeg altså aldri opplevd på mine 12 år på avdelinga. Gubben tror visst at han er alene her på avdelinga.

Vera puttet cherrytomatene i munnen, en etter en. De sprakk mellom tennene hennes, som små, røde hoder.

- Han tror vi skal stå på pinne for han, ikke sant. Komme løpende hver gang det er noe han vil!

Anine og Mette nikker, men sier ikke noe. Vera er ordstyrer.

- Det er vel en grunn til at sønnen aldri kommer og besøker han. Dere vet at han har en sønn, sant? Jada, det har han! Han bor i byen også, vet dere. Men jeg har aldri sett han her. Ikke at jeg hadde kommet på besøk heller. Nei, makan til surpeis - han kan du få billig av meg!

--

Inne på rom 71 var det så mørkt at hun knapt kunne se mannen i senga. Gardinene var trukket for, selv om klokka nærmet seg middag.

- Hei hei, hvordan går det her da? Er du våken?

Gubben i senga rørte såvidt på seg.

- Skal vi slippe inn litt lys kanskje?

Ingen svar.

- Johansen?

- Jo, takk. Det blir bra.

Hun trakk gardinene til side, og siste rest av dagslyset la seg over senga og to grå gammelmannshender på teppet.

- Jeg har så veldig vondt. Kan jeg ikke få noen medisiner?

- Du kan ikke få mer enn du allerede har fått, vet du. Det har jeg ikke lov til.

Johansen lukket øynene. Han så like utvasket ut som dynetrekket.

- Men jeg har ikke fått noe i dag.

Hun så på han.

- Ingenting? Men klokka er snart seks. Er du sikker på det?

--

Merete trykket hardt på tastaturet. Hun brukte bare pekefingrene når hun skrev, men tok det igjen på kraft.

- 71 har ikke fått medisinene sine i dag.

Merete så ikke opp.

- Ingenting.

Trykkingen fortsatte. Kanskje litt hardere, men hvem kan være sikker.

- Det er vel ganske alvorlig? Han har hatt mye smerter.

Merete stoppet et øyeblikk, og gnikket seg i øyet. Justerte kontaktlinsa litt. Fortsatte å skrive.

- Ja det er jo veldig uheldig, der har det skjedd en glipp. Men nå er det løst, altså?

Hun så på avdelingslederen. Så at hun var klam på panna. Kjente den stramme lukta av Eau de Konfliktsky.

- Jo, men jeg kommer til å melde avvik.

Nå så Merete opp.

- I blant kan man kanskje la ting ligge. Kan man ikke det?

--

Hun skjønte at det var noe allerede da hun kom inn på avdelinga.

Randi og Mette sto tett sammen i den blå korridoren og snakka med lave stemmer.

- Hva skjer?

De ble stille og så seg rundt, før Randi lente seg nærmere.

- Det er noen som har meldt avvik på Vera. Det er første gangen! Hun har liksom vært her i 12 år - hun kan liksom jobben da. Men nå er hun meldt inn.

- Personlig synes jeg det er skikkelig ukollegialt, altså, legger Mette til.

Hun er lojal til det siste.

- Vera er skikkelig sur. Hun mener at noen er ute etter henne.

--

Hun følger virvlene i gulvmønsteret med øynene. Det er lettere enn å møte blikket til Vera.

- Er det noe du har lyst til å si, da, sier Merete.

Jo, Merete skulle bare visst.

- Jeg vil bare si at jeg synes at vi alltid har hatt et SÅ flott miljø her på avdelinga, sier Vera.

Stemmen gir henne frysninger.

- Ja, jeg ser på avdelinga her som familien min.

Merete nikker.

- Derfor er det så utrolig kjedelig at noen skal forsure stemninga, liksom. Bryte andre ned!

Vera er rak i ryggen. Det er ingenting potet over henne. Hun er hummer og trøfler.

Merete nikker mer.

- Ja, jeg må nesten si meg enig med Vera, altså. Du har liksom vært litt på henne.

Seriøst?

- Jeg prøver bare å følge reglene.

- Jeg vet ikke hvordan det var der du jobbet før, men her på avdelinga støtter vi hverandre.

--

Hun sitter igjen på stolen etter at de andre har gått.

Pulsen er fortsatt høy, og ansiktet er varmt.

Røykeverandaen, som man absolutt ikke får røyke på, er tom. Hun går ut, og trekker kald luft inn i kroppen. Hun vil lufte av seg alt, men Vera sitter fast i porene.

Da knirker det i døra bak henne. Hun snur seg.

- Står du her ute og surer? Herregud da! Det var jo bare ment som litt konstruktiv kritikk.

Vera trekker en sigarett ut av pakken med leppene, og går helt ut til rekkverket. Ryggen er bred og myndig.

Langt, langt der nede, på den snødekte bakken, svinger en ambulanse inn i sykehusgarasjen.

Hun lukker øynene. Ser for seg to små skritt, et dytt, en oransje sigarattglo i fritt fall.

Vera blåser ut en sky av røyk, og tar opp mobilen. Bakgrunnsbildet av en krøllete puddel lyser opp verandaen. Hun stryker tommelen over digital pels.

- Jeg forstår at avdelinga betyr mye for deg, Vera, men...

Vera knipser sigaretten over rekkverket, og snur seg mot henne.

- Skal ikke du rekke barnehagen?

Det er ikke lov å si

Jeg nøler med å gå inn. De store automatiske restaurantdørene åpner seg. Lukker seg. Som en hval som prøver å spise meg levende. Jeg tar et skritt bak. Trekker pusten. Drar hånda gjennom det lille håret som er igjen. Frysedagene har ikke hjulpet på hårveksten, akkurat. Veggene er dekket av digitaliserte reklameskilt. Det blendende lyset minner meg om sykehuslampene. Beina mine føles svake. Jeg knuger kupongen jeg ble tildelt på ventestasjonen mellom fingrene. Trekker pusten igjen, så tar jeg et skritt fram. Hvalen som sluker meg. Lett som bare det.

“Velkommen!” En ung mann med overtenning møter meg i inngangspartiet. Han har smale øyne og holder noen tunge menyer i den ene hånda. Jeg blir tildelt en meny. Tyngden minner mer om en salmebok.

“Jeg har denne,” sier jeg. Rekker den unge mannen kupongen.

“Ah,” sier mannen. “Du er Hans, ja!”

Øynene hans blir utvidet. De er ikke så smale lenger. Jeg skjønner hva han tenker. Der er han fyren som har vært nedfryst i over femti år, tenker han. Der er han fyren som de faen meg glemte i ventestasjon nummer atten. Han som skulle vært gjenoppfryst for tjue år siden. Jeg vet det jo. At det er sånn man blir kjendis over natta.

“Pæm venter på deg,” sier den unge mannen. Begynner å gå innover i lokalet. Jeg følger etter.

“Hei, Hans!” Pæm reiser seg idet jeg kommer til bordet. “Så fint at du kunne komme. Hvordan føles det å være ute?”

Pæm setter seg ned igjen. Hun har en skjerm liggende ved siden av vannglasset sitt. Jeg sier ja. Jo. Det går vel som det går. For jeg kan vel ikke starte samtalen med å si at jeg er fly forbanna. At jeg blir svimmel av denne nåtiden. At jeg ikke har spist ordentlig føde på over femti år.

Den unge mannen spør om vi skal ha noe å drikke. Pæm peker på vannglasset sitt og sier at det går greit. Jeg sier at jeg tar gjerne en øl. Alle blir helt stille. Den unge mannen ser forvirret bort på Pæm.

“Vi drikker ikke alkohol lenger, Hans…” prøver Pæm. Hun sier det stille. Som om hun ikke vil at de andre bordene skal høre hva vi holder på med. Det føles ut som om jeg nettopp har bedt dem om å bli med på et lite mord. “Alkohol er ikke bra for kroppen.”

Å være fryst ned i mange tiår er ikke bra for kroppen, heller, vil jeg si. Se til helvete å gi meg en øl. Jeg skulle fryst ned med en sekspakk, når jeg først var i nedfrysningshumøret.

“Da tar jeg også vann,” sier jeg heller, og kjenner hvordan det ene beinet allerede begynner å få krampe. Servitøren nikker fornøyd. Løper avgårde. Han ligner en hund som blir lokket inn av eieren sin. Skrittene hans spretter bortover det skitne, oransje vegg-til-vegg teppe.

Jeg åpner menyen, som jeg til nå ha trodd var mer en gimmick enn en ekte meny, men det viser seg at her kan man velge mellom over totusen forskjellige retter. Det hele er veldig overveldende.

“Oi,” sier jeg fort. “Dette var litt av en meny.”

Pæm rynker på de tynne, lyse bryna sine. Blir med ett usikker.

“Hva er det du ikke tåler?” Hun ser oppriktig bekymret ut. “Det er sortert alfabetisk etter allergener!”

Selvfølgelig.

“Nei,” skyter jeg fort inn. “Jeg tåler alt.”

Hun ler høyt nå. Rister på hodet som om jeg nettopp har kommet med verdens morsomste spøk. Som om hun er seks år og nettopp har forstått poenget til den der med den tomaten som går over veien og blir til ketchup.

“Har dere bestemt dere?” Den unge mannen har henda bak ryggen. Pæm tørker noen tårer mens hun sier hun skal ha nummer hundreogatten uten eggplante og basilikum.

“Og helst ikke så mange pinjekjerner,” legger hun til. “Det holder med ti stykk.”

Hun snur seg mot meg.

“Sist fikk jeg femten, og jeg blir så oppblåst av det.” sier hun med alvor i stemmen.

Den unge mannen snur seg mot meg.

“Og du?”

“Jeg klarer ikke å bestemme meg,” sier jeg. Slår hånda oppå den tunge menyen som ligger på bordet. Det er rett før bordbeina knekker rett av under vekta. “Bare ta noe som er godt.”

“Akkurat,” sier den unge mannen. “Ja, da skal jeg hente et samtykkeskjema til deg.”

Pæm setter seg litt opp i stolen. Som om hun gjør seg klar til selve intervjuet. Man ser på henne at hun er journalist. Hun har en bluse som er kneppet helt opp i halsen. Fingrene glir lett over skjermen, idet hun slår den på.

“Så, la oss begynne,” sier hun. “Første spørsmål: Hvordan føles det?”

Drit.

“Nei, jeg angrer jo på at jeg heller ikke bare tok en tatovering eller lå litt rundt,” sier jeg. “Idet jeg kom i midtlivskrisa.”

Det hadde jo vært bedre det, enn å ta en spontanavgjørelse på at det var en kjempegod ide å fryse seg selv ned på en ventestasjon etter altfor mange øl en kveld jeg ikke var så gira på å våkne opp, alene igjen, dagen etter.

Pæm noterer ikke. Bare ser på meg som om hun venter på at jeg skal si noe mer. Som om jeg prater et språk hun overhodet ikke forstår.

“Jaaa …” sier hun sakte, idet hun skjønner at det kommer ikke noe mer utav denne kjeften. Den unge mannen kommer med maten. Jeg får noe som ligner på oppkast av en sau.

“Også signerer du her,” sier han, og holder frem en skjerm med så liten tekst at ikke engang en flue hadde klart å tyde bokstavene. Jeg putter fingeren min ned på signeringsplassen. Det kjente plinget får flere til å se opp på oss.

Pæm putter i seg en bit av maten sin. Tygger sakte med lukket munn. Tørker seg pent med en hvit, foldet tøyserviett. Jeg får lyst å kaste en skje med min middag på den hvite blusen hennes.

“Mmmm,” fortsetter hun. “Men, er det noe du savner?”

Alt. Og kanskje særlig den følelsen du får av å ta den første biten av en velstekt biff av okse. Blodet som renner mellom tennene. Jeg skulle også gitt mye for en snickers.

“Jeg har ikke rukket å være her lenge nok,” sier jeg bare.

Jeg nøler med å putte en bit inn i munnen. Bare gjør det. Bare gjør det. Bare…

Det smaker en blanding av grøt og potetmos. Klumpene minner meg om de ihjælkokte gulrøttene mamma alltid tvang meg til å spise. Likevel. Det er bedre enn ingenting. Det er mat.

“Jeg har nettopp fått min egen leilighet” fortsetter jeg. Snakker med mat i munnen. Pæm møter ikke blikket mitt. “Den er ikke stor, men den funker.”

“Og når du skal…” Hun fortsetter å prate, men stemmen hennes blir bare en summing i hodet mitt, idet jeg innser at jeg nå har noe i munnen som ikke er mat. Noe som setter seg fast mellom jekslene. Jeg putter pekefingeren og tommelen langt inn i kjeften og drar ut et lang, svart, krøllete hår.

“Fy faen!” Jeg sier det kanskje litt for høyt. Den unge mannen kommer løpende mot oss. Som om han har stått i klarpossisjon borte ved det som i min tid het bardisken.

“Kan jeg hjelpe deg med noe,” spør han. Det høres ut som om han svelger hvert eneste ord. Pæm krymper i stolen sin.

“Det var et hår i maten min,” sier jeg irritert. “Det var ikke en så veldig behagelig følelse akkurat.”

Den unge mannen trekker håret ut av fingrene mine før jeg rekker å reagere. Han gjemmer det i sin egen lomme. Ser først på meg. Så på Pæm.

“Var det noe mer, da?”

“Nei, takk…” sier Pæm muntert. “Det var alt.”

Jammen, i helvete.

“Det var ikke alt,” avbryter jeg. “Jeg skal ha ny mat.”

Den unge mannen blir stående helt urørlig. Pæm kommer med et lite gisp. Flere av gjestene stirrer på oss. Det driter jeg i.

“Du kan ikke be om det…” hører jeg Pæm si forsiktig på andre siden av bordet. Jeg rister hardt på hodet.

“Hvorfor ikke?” spør jeg brått.

“Kokken kan bli lei seg,” sier den unge mannen lavt.

Nei, dette gidder jeg ikke.

“Jeg gir meg da helvete i om kokken blir lei seg,” jeg roper det. “Jeg har fått hår i maten og det aksepterer jeg ikke.”

Den unge mannen bøyer seg nærmere meg. Lager en svak hysje-lyd. Ser skeptisk bort mot kjøkkeninngangen.

“Jeg tror ikke vi skal…” Jeg har fått nok. Jeg reiser meg så brått at stolen faller bakover. Knærne mine gir litt etter med det samme den skjønner at den skal lene seg på hele vekta mi nå. Jeg stabler meg fort inn mot kjøkkeninngangen. Slenger opp dørene. Roper at jeg skal snakke med kokken. NÅ.

Den unge gutten har rukket å komme etter meg. Han står krokrygget bak meg. Bøyer hele kroppen i en ydmyk posisjon. Ser beklagende opp mot en hårete mann ikledd et hvitt forkle med røde sausflekker på som jeg antar er kokken.

“Jeg fikk et hår i maten min,” sier jeg til han jeg antar er kokken. “Så jeg har bedt om ny mat, men denne unge mannen mener at det har jeg ikke rett til.”

Han jeg antar er kokken stopper opp. Legger fra seg en sølvfarget øse på kjøkkenbenken. Kommer sakte mot meg. Ser oppriktig sjokkert ut. Bra. Endelig noen som er tilnærma normal her. Som forstår.

“Fikk du et hår i maten, du?” sier han jeg antar er kokken. “Det må jeg bare beklage.”

“Ja, så jeg…” begynner jeg, men han jeg antar er kokken avbryter meg.

“Så du tenkte du skulle komme hit å fortelle meg det?” sier han.

“Ja …” sier jeg. Litt mer usikker nå.

“Jaha,” fortsetter han. “Kanskje jeg ikke aner hva jeg driver med da?”

Han jeg antar er kokken knekker plutselig sammen. Den unge mannen løper mot ham. Prøver å holde ham oppreist så han ikke faller sammen på flisene. En høy, hulkete gråt lager ekko i hele kjøkkenet.

“Jeg kan ikke lage mat, jeg,” hører jeg han jeg antar er kokken si mellom hulkene. Den unge mannen stryker ham febrilsk på ryggen.

“Ikke hør på den mannen,” sier han. Uten å se opp på meg. “Du er god nok.”

“Men jeg er jo ikke det!”

Jeg rygger ut av kjøkkenet. Kommer meg tilbake til bordet til Pæm. Hun holder allerede på å pakke sammen tingene sine. Maten står der omtrent helt urørt.

“Skal du gå?” spør jeg.

Hun snøfter.

“Jeg skjønner at du er fra en annen tid,” sier hun surt. “Men det gir deg jo likevel ingen rett til å være så ufølsom.”

Jeg skjønner ingenting.

“Hva mener du?” spør jeg. “Skulle jeg latt være å si noe, når det er kokken sin feil?”

Hun reiser seg opp. Holder den svarte veska foran magen. Ser såret ned på meg. Hun minner meg om eksen min.

“Det er bedre det enn at noen føler seg…”

Hun blir avbrutt av at han jeg antar er kokken kommer ut av kjøkkenet og slenger seg, fortsatt hulkende, over det jeg i min tid kalte for bardisk.

“Jeg kan ikke lage mat!”

Flere løper mot ham. Omfavner ham. Folka blir til en stor saueflokk midt ute på jordet.

“Jeg bør jo bare legge ned hele restauranten,” hyler han. “Den er jo tydeligvis ikke god nok!”

Kakafonien av trøstende stemmer skjærer seg inn under huden min. Jeg tar tak i armen til Pæm. Hun ser på meg som om jeg nettopp har forgrepet meg på henne. Som om jeg har voldtatt henne litt i bakgården. Jeg slipper fort.

“Føler seg hva …?”

“Føler seg …”

Lyden av en ambulanse kommer nærmere. Stopper. Dørene går opp. Helsepersonellet stormer inn som et swat-team mot han jeg antar er kokken. Noen hyler hysterisk. Noen roper at han kanskje trenger førstehjelp.

Pæm begynner å gå mot utgangen. Jeg følger etter henne.

“Bare si det!” hveser jeg. “Føler seg hva da …?”

Hun stopper. Snur seg mot meg. Hveser:

“Føler seg krenket!”

Flue

Jeg kommer hjem etter trening og slår meg rett ned i sofaen. Jeg får lyst til å spise noe godt,  men tror at treninga da blir forgjeves, hvis jeg spiser nå. Det er sent på kvelden, snart leggetid. Det  handler vel ikke om hvordan jeg ser ut, det handler om hvordan jeg har det? Jeg reiser meg og går  inn på kjøkkenet.  

Cottage cheese skader vel ikke? Musli, naturell yoghurt, banan. Ingen tilsatt sukker,  ingenting å ha dårlig samvittighet for. Med en proteinrik skål i hånda, går jeg tilbake til sofaen og  slår meg ned igjen. 

Idet jeg spiser, får jeg øye på en flue oppe på taket. Den sitter der helt stille. Den har et  godt grep. Jeg har en teori om at det er sånn fluer sover når de bare henger der, uendelig lenge,  uten å røre på seg.  

Denne flua på taket mitt, sover den nå? Eller bare hviler beina litt?  

Telefonen dirrer på kaffebordet – jeg har fått noen bilder fra Anja, bestevenninna mi fra  Russland. Det er en fra vår vennegjeng som gifter seg i dag, og Anja er i bryllupet nå. Jeg ba henne  om å sende meg bilder, og her kommer bildene. Bilder av bruden, kyssebilder og  sjampanjeglassbilder midt i en skål; vår vennegjeng samlet på et fint gruppebilde. Alle er der,  nesten alle. Anja er mine øyne i hjembyen. 

De er fem på gruppebildet, og fire av fem er nå gift.  

Jeg er ikke der ennå, og det er mitt valg. Jeg var en gang forlovet, og det var meg som  gjorde det slutt. Eller, til slutt så gjorde vi begge det slutt. Likevel var det kanskje meg som var  den rastløse i forholdet. Den som ikke ville flytte tilbake til hjembyen, bytte ut pikenavnet sitt med  navnet hans, etablere seg på nytt. Under taket hans, under navnet hans.  

Jo da, det var meg som var den store forræderen, jeg var utro. Men det fikk han aldri vite.  Han forble hjemme i Arkhangelsk, brudgommen uten sin brud, uvitende og uskyldig.  

Jo da, forlovelsen gikk skeis, jeg mistet grepet, jeg mistet jordfestet mitt, det var min skyld.  Men jeg angrer jo ingenting.  

Jeg er snart tretti, akkurat som alle i min vennegjeng på det gruppebildet. Også Anja,  bestevenninna mi, giftet seg i fjor, hun óg. 

Så naturlig du har blitt, sa hun da hun fikk se mine bilder fra norgesferien. Ingen sminke,  ingen neglelakk. I guess, svarte jeg. Anja fikser neglene regelmessig, lakker dem og steller dem.  Får manikyr og pedikyr i salongen. Da jeg bodde i Arkhangelsk, pleide jeg også å lakke neglene  mine regelmessig.  

Jeg ser på flua, den har ikke rørt seg siden sist. Jeg følger ikke med på den, jeg kaster bare  noen ubevisste blikk opp mot taket, bare for å vite hva som skjer.  

Anja sier at hun ikke er klar for barn ennå. Hun vil ha barn, men ikke ennå. Men hun er gift  og nesten tretti, så barn er noe som forventes. 

Husker du Marina fra studentorganisasjonen, sa jeg forleden til Anja da vi skypet. Marina  fikk tre barn før hun fylte tretti. Gifte seg og få seg en drømmejobb, gjorde hun óg. Marina har  nailet livet. Anja sukket tungt, hvorfor gnidde jeg det inn? Ikke du også, sa Anja da.  

Rart hvordan Marina får meg til å tenke på mitt eget liv. Akkurat som hvilket som helst  bryllup og hvilken som helst begravelse, får hun meg til å tenke. Marina gjør meg liten, men hun  er intetanende, hun gjør ingenting galt, hun poster bare.  

Jeg kommer på de siste jule- og nyttårstalene fra de norske og de russiske statslederne.  Begge sa til folket sitt at landet trenger flere barn. Marina gjør så godt hun kan, hun fortjener alle  sine likes, jeg bør være ydmyk. Landet trenger flere barn, og jeg tror at det også kan være noe jeg  selv vil?  

Flua må vel sove. Jeg får lyst til å google min teori om hvordan fluer sover, bare for å få  den bekreftet. Jeg føler at jeg må få rett. 

På gruppebildet merker jeg at Anja har lagt på seg. Men det gjør meg ingenting, jeg skal  ikke si noe. Hun er tross alt bestevenninna mi.  

Da vi gikk på ungdomsskolen, var hun den populære jenta, mens jeg var kalt tjukk.  Helsesøstera pleide å rope oss inn for å måle vekt og høyde, hele klassen på én gang. Gutta ventet  til jeg skulle opp på vekta, helsesøstera annonserte kiloene, hensynsløst likegyldig, gutta lo,  helsesøstera jaget dem ikke ut.  

Jeg har vokst opp og blitt tynn, og Anja har lagt på seg.  

Jeg kikker opp på taket – der henger hun fremdeles, jeg bare vet at det er «hun». Kanskje  jeg likevel følger med på flua. Følger den med på meg?

Når cottage cheese er spist opp og jeg er mett, skjønner jeg at jeg i utgangspunktet ikke var  sulten likevel. Sultfølelsen er egentlig deilig å kjenne på. Jeg liker å høre på min rumlende mage  før jeg legger meg, det virker beroligende, men nå er det helt stille.  

Bryllupet i hjembyen er i full sving, mens her i Norge er det snart leggetid. Men jeg  bekymrer meg ikke, jeg har fremdeles god tid, har jeg ikke det.  

Noen av mine bekjente nordmenn ler av at russiske kvinner får blomster av menn på 8.  mars, blomster i stedet for likestilling, haha, ler de. De sier at jeg bør være mer feministisk enn  som så, at jeg må være feminist.  

Det er ingen som bryr seg om ekteskapet her i Norge, det er tross alt bare formalitet. Hva  skal man med det papiret, hva skal jeg med det papiret, jeg bør være mer moderne enn som så.  

Min identitet og mine tradisjoner, jenter får blomster av gutter, noen kan godt le av det,  haha, men til slutt trenger alle flere barn.  

Jeg vet i hvert fall én ting. Når til og med Anja har fått barn, da er det bare meg som er  igjen. Kanskje da får jeg en grunn til bekymring, ja, da kommer jeg definitivt til å bekymre meg.  Bare litt, men ikke mye. Kanskje da, men ikke ennå. 

Jeg skulle egentlig ikke se opp denne gangen, men jeg lente meg tilbake og kastet hodet  bakover - jeg trengte å støtte hodet opp mot noe. Flua sover tungt, er den like mett som meg, eller  sover den best på tom mage, hadde jeg bare visst. Den har hengt så lenge over meg nå, at jeg tror  at den har kommet for å bli.  

Anja sender meg røde hjerter og skriver at hun savner meg.  

Jeg har ikke kjent på sultfølelsen på lenge, jeg savner å være sulten. 

3 

Håkknes

Nina lo da hun fikk øye på meg fra bilen. Jeg kom ned bakken med hunden i bånd. Det var kaldt, men hunden tok seg god tid – hun måtte lukte og skvette på alt. Nina åpnet døra, og vi skviset oss inn i forsetet. 

“Jeg må ha hunden på fanget”, sa jeg, “ellers ynker hun seg hele veien.” “Klart”, sa Nina. 

Så kjørte vi. 

Da vi kom frem til Håkknes, sto min farfar i innkjørselen. 

“Jaha”, sa han. 

Han hadde ikke på seg jakke. Hvor lenge hadde han stått her? Jeg løftet hunden ut av bilen så hun ikke skulle bli våt. Farfaren min så på oss, men sa ingenting. Foran ytterdøra tok Nina av seg støvlene. Hun banket dem så hardt hun kunne mot veggen, og farfaren min lo. 

Huset luktet som før, men virket enda mer gjengrodd. Da jeg var liten og kom til Håkknes på sommerferie, pleide faren min å vaske rundt. Han støvsugde, moppet gulvet og tørket støv i vinduskarmene, samtidig som han ristet på hodet og spøkte med at mine besteforeldre fortjente å leve i skjit. “Det er det verste jeg har sett”, pleide han å si. 

Farmoren min snudde seg vekk og lagde sprø ansikter til meg. “Jeg kjøper deg oppvaskmaskin”, sa pappa til farmor. 

“Hva skal hun med dét”, sa min farfar da. 

Tantene mine snakket på samme måten – alle kritiserte farmor. Jeg visste ikke om det var en slags humor som holdt familien sammen, eller om de skammet seg over å ha en mor som ikke klarte å holde det rent. 

Hunden slurpet i seg vann, tydeligvis tørst, og jeg satte på trakteren. “Hun klarer ikke å gå, så feit er hun blitt”, sa farfar. 

Jeg forsto ikke hva han snakket om. Han sto ved vinduet og jeg trodde først han mente hunden, men så la jeg merke til en dame med barnevogn på gang- og sykkelstien. Jeg hadde glemt at min farfar pleide å se på naboene. Han sto med kikkerten sin og utdelte karakteristikker av dem som gikk forbi. “Du skulle vært dommer på TV”, sa Nina og blunket. 

I stua hang hele slekta på veggen. Der var de, folk jeg ikke hadde sett på ti år, noen ikke på tyve. Jeg så på brudebildet av min favorittante. Hun hadde hatt livmorhalskreft, det visste jeg, men hvordan gikk det med henne nå? Søskenbarnet mitt var visstnok ikke til å kjenne igjen etter en fedmeoperasjon. Da jeg var liten var han mitt forbilde, og av farmoren vår fikk han alt han pekte på. En sommer lot hun oss pante tomflaskene sine, og for pengene kjøpte vi mer smågodt enn jeg noen gang hadde spist. Han hadde kunnet gå på hendene, søskenbarnet mitt, men hvem var han nå: en mann som hadde fjernet halve magesekken. Det var ikke så rart, tenkte jeg, at min farfar kommenterte hvordan folk la seg ut. På kroppen kan du lese det folk prøver å skjule. 

Jeg satte meg ned i farmors stol. Den var her fortsatt, stolen, like utslitt som før, like god å synke ned i som før. Som alt annet i huset luktet det mugg av den, men det var en lukt jeg likte. Her hadde farmor pleid å slurpe kaffe. Her hadde hun hatt stabelen sin med ukeblader, her løste hun kryssord og leste siste nytt om de kongelige. Jeg spurte aldri hvorfor hun var interessert i prinsesse Diana. Hvorfor ville hun lese om toppløsbadingen til Stephanie av Monaco? Men det er mulig det bare var tidsfordriv, eller at hun syntes det var betryggende å lese om ting de slet med. 

Mens jeg satt der tenkte jeg på anfallet til farmoren min. Jeg tenkte på hvordan hun pleide å gå frem og tilbake på gulvet i stua, røyke sigarett etter sigarett. Min farfar ble gal av det, han ba henne slutte med “gåvvingen”. “Klapp igjen, din skjit”, sa hun da. 

Min farmor elsket å røyke – ikke rullings som tantene mine, men de samme sigarettene hun hadde røykt så lenge jeg kunne huske. Det var bortkastet å kritisere henne for den eneste gleden hun hadde. Hun sto bare opp midt på natta og røykte når ingen så henne. 

Så fant legene en utposning på hovedpulsåren. Det var under en rutinesjekk på sykehuset, og legene sa hun ble nødt til å droppe fett og sukker. Men hun var over åtti og gjorde det motsatte. Hun bakte romkake, verdens beste, bløtkake med jordbærkrem, og hun stappet dem i seg. Først inviterte hun tantene og søskenbarna mine, men etterhvert spiste hun alt selv. “Ikke bry deg”, sa hun til farfaren min. 

De måtte sette inn seng til henne i stua. Der satt hun, tjukk og tilfreds og innpakket i ullpledd og dyner. Da hun ikke lenger hadde krefter til å bake, fikk hun mine tanter til å gå på butikken for å kjøpe kjeks med søtt fyll. I fire år satt hun i senga i stua og stappet i seg mat mens hun så på TV. 

Dro farfaren min ut på havet, ble hun nervøs. 

“Jeg håper du drukner”, pleide hun å si da. 

Det er mulig de kjeftet på hverandre, men de holdt sammen i seksti år. Det var mer enn mine foreldre, som ble skilt det året jeg flyttet ut. Det mine besteforeldre forsto var at det finnes noe som er verre enn å bli kritisert hver dag, verre enn å våkne av at noen snorker ved siden av deg: å våkne alene i en kald seng. Mens jeg satt der, så jeg for meg at min farfar lå og stirret inn i veggen. Jeg så for meg at han ble sittende på do i en halv time, uten at noen kom til døra for å høre om han hadde forstoppelse. Sånn er det å bli igjen alene, tenkte jeg. Hvis han faller i dusjen og ikke kommer seg opp, er det ingen som hører. 

Den dagen farmoren min falt om, var han i et bursdagsselskap. Min farfar hadde følt på seg at noe ikke stemte og kjørt hjem for å sjekke. Da han kom inn i stua, lå hun på gulvet. Han hadde prøvd å gi henne lungeredning, men var redd for å gjøre det verre. Da sykebilen kom, satt han på gulvet med hodet hennes i fanget. 

Min farfar så på meg. 

“Hvor vanskelig kan det være å fjerne en flekk”, sa han. 

Han pekte på gulvteppet. Jeg prøvde å forstå hva han mente, men så ingenting. Mente han at det var et merke etter henne på teppet, at det var der hun lå da han fant henne? 

“Jeg betalte pengskjit ut av helvete og de klarte ikke å fjerne flekken.” Jeg så ned på hunden. Hun lå på magen hans med lukkede øyne. Det var rart å se dem sånn, for farfaren min var ikke typen til å kose med dyr. Han hadde hatt gårdsbruk, men jeg hadde ikke sett ham stryke et dyr bak øret på den måten. Det var tydelig at han ikke ville slippe taket, han foreslo til og med at hunden kunne bli igjen når Nina og jeg kjørte tilbake. 

På gjesterommet sov jeg med to dyner. Sengetøyet hadde den samme lukta som farmors stol. Jeg våknet flere ganger og var tørst, og klokka seks gikk jeg ned på kjøkkenet. Farfar satt ved kaffetrakteren. 

“Du vet hvor du finner meg”, sa han ute ved bilen. 

Men det var mitt siste besøk. Selv da han døde av hjerteinfarkt et par måneder senere, dro jeg ikke til Håkknes. Jeg klarte ikke tanken på å se mine tanter og søskenbarn igjen, jeg orket ikke tanken på kakebordet. Selv nå vet jeg ikke hva det står på steinen. 

Åpne kort

• Jeg møter ikke bare deg, sa hun.

Vi satt på Risø under det store speilet, drakk dagens kaffe og ventet på lunsj. Jeg hadde bestilt biffsmørbrød, mens hun hadde valgt omelett med honningglaserte hasselnøtter. Kommentaren hennes moste matlysten min.

• Hva mener du, mumlet jeg og visste at dette burde jeg tåle, dette burde jeg være forberedt på. Likevel satt jeg der og kjente på en klump i halsen.

• Tinder, sa hun. - Jeg møter også noen gjennom Tinder, ikke så ofte, men det skjer. 

Hun ville sikkert at jeg skulle si noe, begynne å spørre og grave. Respondere. Hvorfor kunne hun ikke bare holdt kjeft, latt meg leve i illusjonen om at jeg var den eneste for henne?  

• Du er ikke på Tinder? Fortsatte hun, selv om hun selvfølgelig visste svaret.  

• Burde jeg være det? 

• Tja, bare rart at du ikke er der. Hvorfor ikke liksom? 

Jeg ville ikke svare, jeg ville ikke høre min egen stemme. Maten kom på bordet og blandet seg vennlig mellom oss med sine farger, lukter og smaker. Mine nervetråder trengte en dose fettsmurning. Hun hadde jo rett, det var pussig at jeg ikke var på Tinder, det måtte jeg bare innrømme, spesielt siden jeg hadde bodd alene i nesten tre år.

• Jeg får vel melde meg inn da... 

• Du bør det, svarte hun kontant. 

• Kanskje jeg finner meg en annen app, sånn at vi ikke dumper borti hverandre der inne, det finnes vel alternativ, sa jeg mens kvalmen bølget inni meg.

• Noe bør du gjøre i alle fall. Jeg er ikke monogam. Det vil jeg at du skal vite, jeg vil spille med åpne kort. 

Åpne kort? Jeg hadde mest lyst til å kjøre biffkniven min i den venstre skinka hennes. Hardt og nådeløst. Frese mot henne at jeg kunne vise hva ærlighet betydde, at jeg kunne være oppriktig tilbake. Hvis hun ville ha sannhet, kunne jeg gi henne det med en stor og stygg S. I stedet smilte jeg og svelget tårene. Jeg tvang i meg smørbrødet og sa at hun kunne gjøre som hun ville, at det var det samme for meg. Hun spiste videre på omeletten sin, som glinset av blank honning. Ingen av oss ba om påfyll på kaffen.

• Blir du med innom meg, etterpå? Spurte jeg og dusjet hendene mine med antibac fra en dispenser ved ytterdøra.

• Ja, hvorfor ikke?

Fuglefjellet

Etter Lilly foreslo det for ungene var det ingen vei utenom. Typisk henne, å slenge ut et påfunn uten å tenke over konsekvensene. Nitten mil i bil med en fireåring og en seksåring. Fuglefjell! Det var jeg som måtte ordne alt. Matpakker. Sitteunderlag. Noe å drikke til ungene. Kaffe på termos til oss. Dorull. Solkrem. Tursekk. Nettbrett og musikk.

Jeg kaster et siste blikk mot solveggen på terrassen, og dobbeltklikker på bilnøkkelen for å låse opp både foran og bak. Lilly hjelper Marie med setebeltet, og jeg setter meg bak rattet. Legger lommeboka på dashbordet og tar på meg solbrillene.

«Heia hauet» sier Lilly på vei inn i bilen, og snur. Hun roter fram husnøklene fra lomma, låser opp ytterdøra og skynder seg inn igjen. Jeg starter motoren. Så er hun tilbake, med store Audrey Hepburn-solbriller på nesen, og en caps til Brage. Klokka er 10 og vi setter kursen mot andre sida av Varangerfjorden.

Ungene er rolige, jeg får nesten trua på turen. Blinker inn på E75, legger sakte press på gasspedalen og girer opp til fjerde gir, så femte gir, ser turtallet gå ned. Sola gjør både havet og den våte asfalten til sølv. En usedvanlig fin sommerdag. Marie, som ellers blir bilsjuk av at jeg rygger to meter, er i kjempehumør og merker ikke alle svingene i starten av kjøreturen. De snakker om fuglefjellet. Brage nevner alle fuglene han veit om. Ørn og ravn og måse og spurv og myrsnipe, for Ole i klassen bor i Myrsnipeveien, og det veit han at er en fugl. «Kråke», sier Marie. «Struts» , sier Brage, og Lilly ler. Hun er oppmerksom i dag, peker ut rein og sauer lenge før jeg ser dem, ungene prøver å telle dem, og jeg sakker ned når dyra er nært veien. Himmelen er skyfri, og jeg anstrenger øya i den skarpe sola. Brage leiter i sekken sin og finner fram nettbrettet. Jeg sier ikke noe. Han har headset, blir stille. Sparker litt i setet, men gir seg når jeg ser over skuldra.

«Jeg er tørst,» sier Marie i baksetet etter ei stund. Jeg venter for å se om Lilly gjør noe, holder blikket festa på veien. «Tøøøørst!» roper Marie. Lilly leiter i sekken hun har stående mellom beina, finner fram den ene flaska med solbærsaft, og strekker den bak til Marie. Brage tar av seg headsettet. Nå blir det krangling.

«Jeg vil også ha saft!» roper Brage. «Hvorfor får Marie saft?»

Lilly gir ham den andre flaska. Hun har alltid vært helt hakuna matata, ingen struktur. Nå må de sikkert tisse før vi er fremme. Det er ikke mer saft i sekken, men jeg sier ingenting, trommer fingrene mot rattet. Det blir stille ei stund.

«Det der er min side.» Brage lager en strek med armen i midten av baksetet. «Slutt å ha tingene dine på min side.» Marie drar bamsene sine over på riktig side av den usynlige grensa, men jeg ser at underleppa er på vei ut. Så kaster hun den tomme saftflaska på ham. Jeg trykker på knappen ved vinduet mitt og åpner alle fire bilvindua samtidig, så lufta som suser forbi oss overdøver sutringa og kjeklinga.

«Trygve!» sier Lilly irritert. Jeg lukker vinduene igjen. Klokka er litt over elleve, så jeg skrur på radioen for å høre nyhetene: Nå har samferdselsdepartementet i Indonesia funnet og gjenopprettet den svarte boksen. Taleregistratoren skal ha lyd av flykapteinens instrukser til passasjerer og personalet ombord. Flyet styrtet få minutter etter at det tok av og 57 mennesker døde. Lilly himler med øya, gløtter mot baksetet og skrur av.

«Været da?» sier jeg.

«Det er ikke ei sky å se, Trygve.»

Bebyggelsen blir tettere. Vi kjører forbi forsvarsstasjonen, bilverksteda og dagligvarebutikkene, det slitne kontoret til Finnmarken. Jeg tar av mot bensinstasjonen, kjører til bensinpumpa og snur meg mot baksetet. Jeg burde spørre ungene om de må på do, men Marie har musikk på ørene, og Brage spiller på iPaden, så jeg lar dem sitte i bilen. Lilly er utålmodig og vil videre.

«Vi må tanke,» sier jeg, nikker mot dashbordet. Jeg ser på henne mens jeg fyller drivstoff. Hun kunne gått inn med ungene, ordna med drikke, fått dem på do. Istedenfor sitter hun bare der og ser sur ut. Jeg setter meg inn igjen, og parkerer innerst på parkeringsplassen.

«Hvor skal du nå da?» sier hun når jeg åpner bildøra.

«Vi må nesten betale?» , sier jeg. «Dessuten må vi handle mer drikke. Du har jo helt i ungene alt vi hadde med.»

Jeg går ut og slamrer bildøra. Gjør godt å bråke litt. Ved inngangen står en trebenk og en reklameplakat for is. Gjennom vinduet ser jeg en tenåring på 16-17 år bak kassa. Foran inngangsdøra er det ei metallrist i asfalten og ei vifte blåser varmluft opp. Metallet er fuktig og litt glatt under skosålene.

Det lukter jord på vei inn, før nesen fylles med dufta av nybakte bensinstasjonboller istedenfor. Summer of 69 på høytaleranlegget får meg til å tenke på russetida. Fjernt. Jeg henter to flasker vann i kjøleskapet, en pakke Mariekjeks og en Kvikk Lunsj fra hyllene. Marie blir alltid i godt humør av Mariekjeks. Trøkker det i seg, selv om hun egentlig ikke liker det så godt, bare fordi det står navnet hennes på pakken. «Dæl e min ‘stav, pappa» sa hun og peika på M-en, lenge før hun snakka reint. Jeg legger alt på disken og finner kortmappa i baklomma, fisker fram bankkortet for å betale. Det plinger i døra og ei ungjente kommer inn, legger fra seg skuterhjelmen på fryseboksen med småis og studerer priskartet der isene er avbilda.

«Skal du ha pose?» Den kvisete gutten i kassa ser utålmodig på meg. Han høres eldre ut enn jeg først trodde han var. Han må vel være over atten siden de selger røyk her. Jeg ser meg over skuldra mot bilen der ute på parkeringsplassen, ungene er rolige, Lilly har tatt fram ei bok. Ingen av dem ser hit. Det går en faen i meg.

«Jeg tar en pakke Marlboro Light også,» sier jeg. Har ikke røyka på ti år, men det er noe uutholdelig med dagen i dag. Av alt som ikke hjelper, er det sigaretter jeg trenger. «Skal du ha pose?» gjentar fyren. Jeg rister på hodet og betaler. Legger røykpakken nedi innerlomma i jakken, klapper meg på brystet, tror ikke den vises.

Etterpå angrer jeg på posevalget. To flasker under den ene armen, en kjekspakke under den andre, en Kvikk Lunsj i den ene neven og bilnøklene i den andre. Jenta med skuterhjelmen smiler til meg. Jeg smiler tilbake. Får lyst på ei øl, en fest i ei fjære med bål og musikk, ei søt jente i armene. Bølgebrus. Jeg beveger meg mot utgangen. Når jeg dytter opp døra med albuen kjenner jeg flaskene gli ut fra under armen min. Jeg forsøker å fange dem i lufta, og grepet mitt om bilnøklene glipper. Flaskene med vann treffer asfalten og triller i hver sin retning. Jeg lirer av meg noen gloser idet jeg ser nøklene forsvinne gjennom metallgitteret foran døra og ned mot varmevifta. Det knaser i kjekspakken under den andre armen. Jeg lar den falle, den også. Står der og holder fast i Kvikk Lunsjen mens jeg prøver å skimte bilnøklene der nede.

Jenta spør ikke om jeg trenger hjelp, bøyer seg bare ned og plukker opp kjekspakken, henter de to vannflaskene, og blir stående ved siden av meg. Jeg rister på hodet, snur meg og går inn på bensinstasjonen igjen. Faens Lilly og det helvetes fuglefjellet hennes, jeg kaster et blikk over skuldra mot bilen. Lilly har åpna vinduet, Brage og Marie krangler om noe i baksetet. Ingen av dem ser mot meg. Jenta følger etter meg inn.

Mens kaffen renner ned i pappbegeret fra automaten foran meg, setter hun tingene mine en etter en på benken ved siden av sjokoladen. Jeg tenker på hva som kunne skjedd om jeg var aleine nå, om ingen venta på meg i bilen.

«Det går an å si takk,» sier hun. Jeg åpner Kvikk Lunsjen og bryter av ei stripe, som jeg rekker henne. Så knekker jeg av en bit til meg sjøl, og tar en stor slurk kaffe. Nikker. Trekker unnskyldende på skuldrene og prøver å smile litt. Det går sånn passe. Jeg spør henne hva hun heter, men får sjokoladen i halsen, og hoster så hun må til å dunke meg i ryggen. Hun må gjenta navnet sitt noen ganger før jeg registrerer det. Rigmor.

«Rigmor, jeg har mista nøklene mine.»

«Du er ikke den første,» sier hun. Hun går bak kassa, dytter kassagutten litt til side og drar opp ei skuff ved vasken. «Rigmor!» sier fyren, og legger til mye lavere: «Du kan ikke bare gå bakom her. Jeg har kunder.» Hun drar fram en lang ståltråd med en krok i enden og tar den med seg. «Den er til pølsefestplakaten, Rigmor.» sier gutten. «Jeg må henge den opp i morgen. Kåre kommer til å klikke.»

Han lar henne ta den, og vi går ut igjen. I mellomtida har både Lilly og ungene blitt utålmodige, jeg skjønner det idet jeg hører det smelle i bildøra. Rigmor får publikum. Hun ser opp mot Lilly og ungene, og så tilbake på meg. Jeg føler meg avslørt, plutselig familiemann. Rigmor sitter på huk og fisker gjennom metallgitteret. Marie ser på henne. Brage står og hopper fra fot til fot. Lilly er skarp i stemmen.

«Hva er det som tar så lang tid?»

«Typen din her har mista bilnøklene,» sier Rigmor, før jeg rekker å si noe. «Guttungen din må tisse.» Denne jenta får med seg ting. Lilly fnyser, drar med seg Brage inn på bensinstasjonen. Han kniper beina sammen nå, hun må nesten trekke ham etter seg. Jeg følger dem med blikket gjennom vinduet, ser henne gå til kassa. Hun får en donøkkel med ei stor trekule på i kassa, og går mot toalettet. Hvis de ikke rekker det, er det hennes feil. Det var hun som ga dem hver sin saftflaske, helt på starten av turen vår. Vi har ikke skiftetøy. Marie har satt seg rett ned på buksebaken ved siden av Rigmor, og ser på at hun roter rundt med ståltråden.

«Vi skulle hatt en magnet,» sier hun. «Kristian har garantert noen.» Hun lar Marie fiske videre med metallsnøret, og går inn bak kassa igjen. Gutten gestikulerer, hun legger handa på armen hans og bøyer seg nærmere, drar ham inntil seg. Hun møter blikket mitt over skuldra hans. Ser rett på meg, før hun lar hendene gli ned over den hengslete ryggen til Kasse-Kristian og videre til den dongerikledde rumpa hans. Jeg blir stående å glo, mens hun kysser ham i nakken og lar tunga gli over huden på halsen hans. Det føles som om noen roter rundt inne i meg.

Lilly og Brage kommer ut fra do, og de to bak kassa glir fra hverandre. Kristian snur seg mot disken, Rigmor motsatt vei, hun åpner et skap. Lilly leverer donøkkelen. Brage peker på godterihylla, og Lilly peker ut vinduet mot Marie og meg. Han tramper i golvet, og hun gir seg som vanlig. Tar imot det han henter seg og legger varene på disken.

«Pappa, jeg ser nøklene!»

Jeg snur meg. Marie ligger på magen, med de små hendene rundt metallet, og er så konsentrert som bare hun kan være. Jeg bøyer meg og ser mot enden av vaieren. Marie som knapt klarer å knytte sine egne skolisser, har klart å hekte bilnøklene fast på kroken. Vi drar dem opp sammen. Det er et lykketreff. Jeg løfter Marie i været! Gjennom butikkvinduet ser jeg Rigmor som ennå leiter i ei skuff. Kanskje merker hun blikket mitt, for hun snur seg og ser ut. Jeg holder nøklene opp og vifter med dem, og hun gir meg en tommel opp.

Lilly og Brage kommer ut. Han har sjokolade i ansiktet. Marie er stolt når hun forteller at det var hun som fant nøklene. «JEG VIL OGSÅ FISKE NØKLER!» roper Brage, og dytter søstra så hun detter med knærne rett i asfalten og begynner å gråte. Jeg tar ham hardt i armen.

«Hva faen var vitsen med det der?» Han river seg løs og springer mot bilen, som om han er redd for meg.

«Herregud, Trygve» sier Lilly. Jeg løfter opp jentungen som vræler mot skuldra mi. Sinnet mitt faller til ro og kjølner mens jeg hysjer og stryker henne over ryggen. Hun lukter jordbærsjampo og grus, og blir tung i armene mine. Jeg setter meg på benken ved siden av døra, og lar henne gråte. Til slutt er det bare små snufs igjen, og snørr i halsgropa mi.

Rigmor kommer ut, med en soft-is i handa og skuterhjelmen under armen og speider utover parkeringsplassen. Brage står og sparker i en konteiner borte ved bilen. Lilly forsøker å roe ham ned. Og her sitter jeg med en snørrete og skitten fireåring i fanget. Tunga hennes glir over den mjuke softisen. Hun smiler og lener seg mot veggen.

Så er Lilly der igjen, og Marie vrir seg mot mora. «Nå har han endelig roa seg,» sier hun. «Skal vi dra?»

Jeg ser Brage sitte i bilen med nettbrettet foran seg.

«Marie burde også tisse,» sier jeg.

«Du måtte bare stoppe her, du,» hveser Lilly. «Jeg tror ikke du har lyst til å dra til fuglefjellet. Du vil aldri dra noen steder.» Hun børster grus fra Maries buksebein og drar henne med seg inn igjen.

Rigmor setter seg ved siden av meg og legger fra seg skuterhjelmen, før hun rekker meg den halvspiste soft-isen.

«Vil du ha resten?»

Vi sitter med ryggen mot vinduet. Mens Lilly og Marie er inne på do, spiser jeg Rigmors soft-is. Jeg slikker i meg rester av jordbærstrø, spyttet hennes og dråper av is som smelter. Rigmor blir sittende mens jeg spiser. Brått legger hun den smale handa si oppå mi. Hun sier ingenting, lar den bare ligge der. Iskjeksen knaker i munnen. Den søte melkesmaken sprer seg i hele kroppen. Tida står stille. Pusten min sitter fast i brystet. Så er det over. Hun reiser seg, og løfter den ene foten opp på benken for å knyte skolissene. Jeg kan se hele beinet fra Converse-skoene nederst til hofta og rumpa øverst.

«Takk,» sier jeg stille.

«Nå er det din tur,» sier hun.

«Hva mener du?» Hun svarer ikke, trekker bare lett på skuldrene og kler på seg hjelmen. Skuteren kjører ut på E75 og forsvinner i motsatt retning av fuglefjellet. Jeg går inn og plukker med meg vannflaskene og den knuste kjeksen. Lilly og jeg går sammen til bilen, der Brage halvsover i baksetet. Det er kvelende varmt, skinnsetene i bilen er nesten vonde å ta på. Jeg tenker på folk som glemmer hundene sine i bilen, stikker nøklene i låsen, og setter kaldlufta på full guffe.

Når vi kommer fram til fuglefjellet er den fine solskinnsdagen blitt kjølig i kantene. Lilly sier lite til meg, men smiler til ungene. Sutringa begynner allerede på vei opp den første bakken. De krangler om hvem som skal gå på hvilken side av stien, til Brage setter seg ned og siper. Jeg setter meg på huk ved siden av ham. Marie går foran oss og holder mora i handa, lener seg og henger så den lille kroppen hennes drar i hele armen til Lilly.

«Ser du hula der borte?» Brage løfter blikket og følger pekefingeren min mot åskammen. Ei firkanta åpning med betong rundt. Han nikker.

«Det er en bunkers fra krigen.»

«Er det krig her?»

«Det var krig for 70 år sia. På toppen av øya skal jeg vise deg hvor kanonene sto.»

«Marie, kom! Pappa sier det er kanoner her.» Brage springer oppover. «Førstemann til den steinen der!» Marie slipper armen til Lilly og følger etter. Jeg tar noen lange raske steg og tar igjen kona mi. Hun går stille og ser utover havet og landskapet. Det rister i skuldrene hennes.

«Gråter du?»

«Det skulle jo bli så fint,» sier hun. Jeg tar handa hennes og klemmer den raskt. Fra innerlomma leiter jeg fram røykpakken og tenner en sigarett. Vi deler den. Vi går sammen og smugrøyker, mens ungene raser fra seg stillesittinga fra bilturen. Snart flater det ut, med myrlandskap, lyng og små vann strødd utover. Stien er lett å gå på, mjuk torv og flatt landskap. Ei påtrengende og intens lukt blander seg med sigarettrøyken. Fugleskit og hav. Jeg stumper røyken mot en stein.

Jeg har hatt blikket festa på den mjuke torva, men nå ser jeg meg omkring. Lilly går videre. På høyre side av stien har øya blitt en klippe som faller rett ned i havet. Stien er farlig nært kanten, men Brage har funnet restene etter den første kanonstillinga på andre sida. Havet langt der nede ser varmt ut, som i Syden. Stien tar en sving, og jeg ser fuglefjellet der framme, floget med krykkjer.
Lufta fylles av skrik og ståk. Jeg tenker på den svarte boksen fra flyet som styrta, stemmene som er fanga på opptak, rett før katastrofen. Krykkjene flyr i evighetssirkler, kaster seg ut fra de små reira i klippeveggen, ned mot havet og tilbake igjen. Minst tjue meter rett ned til bølgebrus mot harde steiner. Så hører jeg Marie insistere «Min side av stien!» og Lilly som roper noe.

Lilly står langt framme på stien og holder ungene i et fast grep, en i hver arm. Hun rister i dem. Munnen hennes beveger seg, men jeg hører bare fugleskrika, hyla fra måsene som kaster seg utfor fjellsida.

Kattehistorier

Den første katta kom i hus etter den andre spontanaborten. Det var mannens ide. Han hadde ordna kontakten med Dyrebeskyttelsen og alle papirene. Det var sånn han viste at han brydde seg. Når hun mata den, strøk den seg mot leggene hennes. Resten av tida gjemte den seg og venta bare på rette øyeblikk til å angripe føttene hennes, eller boka hun leste eller hårbørsten hun skulle børste håret sitt med. Det navnet de hadde funnet til den, reagerte den aldri på, så etter kort tid begynte de å kalle den «Den røde djevelen». Som dyreterapi var det under middels vellykket. Men det hjalp kollegene hennes, som nå kunne holde samtalen i gang om hva slags ugagn katta hadde gjort i det siste. De kunne slutte å se triste ut når de møtte blikket hennes mens de gjorde alt de kunne for å unngå å la øynene gli i retning av den nå tomme livmoren..

Den røde djevelen måtte bli innekatt. Det var noe det ikke hadde snakka om på forhånd, men når de så han smyge seg inntil vinduet hver gang en småfugl nærma seg i treet utenfor, ble det klart at det var enten fuglene eller katta der ute. Den minste bevegelse så ut til å vekke jaktinstinktet i den, og selv etter at han skulle ha lært at vinduene var en reell hindring, dro han ut klørne og prøvde å klore seg ut med jevne mellomrom. Det dyre kattetreet de hadde kjøpt, sto ubrukt i et hjørne. Djevelen foretrakk å klatre i gardinene og på møblene. Og selv om de gjentok for seg selv at den ville venne seg til innelivet og knytte seg til dem, var det i stedet de selv som endret vaner for å unngå å bli klort opp.

Men et og annet bakholdsangrep ble det likevel. Hun gråt nesten en dag katta gikk løs på den nye strømpebuksa mens hun var på vei ut døra. Mannen lo bare og så hun burde venne seg til litt slitasje. Når de fikk barn, måtte de sannsynligvis være klar for verre ting enn en ødelagt strømpebukse i ny og ne.

Hun skiftet til bukser den dagen og kasta den hullete nylonlongsen i undertøysskuffa. Der ble den liggende som en påminnelse om at hun skulle spurt mannen hva i helvete han hadde ment med det han sa.

***

Den andre katta kom spaserende inn ytterdøra en dag noen få måneder etter at den første katta hadde rømt ut gjennom vinduet. Det hadde vært bare et øyeblikk. Kanskje hadde hun ikke sett katta på noen timer, og glemt at den var der. Soveromsvinduet sto vidåpent for å lufte sengetøyet etter ei vanskelig natt med mørke drømmer. De hadde venta på at den skulle komme tilbake eller at noen skulle ringe dem etter å ha sett plakaten med et uklart bilde av en rødlig katt. Han hadde satt dem opp på annenhver lyktestolpe i nabolaget, og da han kom hjem var han rød i kinnene men unngikk blikket hennes. Da det hadde gått en måned dro hun ut og kjøpte nye gardiner. De gamle var fulle av tegn etter kattelivet de hadde levd. 

Hun trengte ikke å minnes på om hva hun hadde gjort hver gang de skulle sette seg å se på TV. Hun hengte dem opp mens han var på trening som en overraskelse, men han la ikke merke til det en gang. Han sa aldri noe som kunne tolkes som kritikk for at hun hadde fått katta til å stikke av, men noen kvelder sa han så lite at hun gikk inn på soverommet for å få en pause fra det, midt i en film. 

Den andre katta gikk gjennom huset som om hun alltid hadde ønska å bo der. Den sorte og hvite halen sydde attersting i luften mellom møblene uten at klørne noen gang kom ut. Den var ikke ID-merka, så hun regnet med at noen hadde forlatt den eller at eieren hadde dødd. Hun kalte den Cocó, og det tok bare noen dager før den kom rett til henne så snart hun ropte på den. Når de så på TV om kvelden, krøllet den seg sammen til en ball i fanget hennes og distraherte henne med å male så det durte i veggene. Mannen sa hun så mye bedre ut fordi det var sant — han trengte ikke lenger si ting bare for å muntre henne opp. 

«Kanskje vi skulle begynne å tenke på å adoptere», sa han en kveld mens han lå inntil ryggen hennes i sengen. Hun svarte ikke, men kroppen hennes fortsatte å ligge der, myk og varm og inntil hans mens hun veide ordene han hadde sagt. 

De hadde akkurat begynt å gå kveldsturer sammen igjen, da de så Cocòs ansikt på en halvt istykkerrevet plakat noen kilometer unna der de bodde. Hun forskanset seg på soverommet mens han ringte. Hun hørte at Cocò klore på utsiden av døren helt til inngangsdøra åpna seg og en fremmed dame begynte å rope på «Minken» så det gikk ekko gjennom huset. Han tok ut en god vinflaske den kvelden for å ta brodden av tapet. Det var ei flaske de hadde gjemt til de hadde noe å feire, men det måtte han ha glemt. Hun drakk den likevel, og da tårene endelig begynte å renne kunne hun skylde på alkoholen. 

***

Den tredje katta sa hun nei til med en gang. De var enige der, nok var nok. En kvinne som var litt eldre enn henne selv hadde banka på en kveld, både hos dem og flere andre hus i gata. Den eldre dama i huset bortenfor, hadde falt på badet og brukket lårbeinet, og plutselig kunne hun ikke bo hjemme lenger. Datteren var allergisk. 

De smilte høflig og sa det passa dessverre dårlig, de var så opptatt. Han hadde begynt å trene til Birkebeineren og var ikke så mye hjemme … Han stoppa opp og så i hennes retning, uten å fullføre setningen. Det var mye man ikke kunne si til en som hadde mistet to katter og tre svangerskap. 

«Jeg skal begynne med videreutdanning», sa hun selv, som om det var noe hun hadde tenkt på lenge. Han så innstendig på henne etter at de hadde lukket døra. Det var mye man kunne si uten å si noe.

De neste dagene så hun ukjente biler dukke opp, stoppe foran huset til den gamle dama, og så komme ut litt senere med et eller flere 60-tallsmøbler. Det var lett å kvitte seg med sånt på Finn. Da en varebil med logoen til et rengjøringsfirma parkerte foran huset en dag, skjønte hun at de hadde klart å tømme det for møbler. Men katta var det ingen som ville ha. Da datteren ringte på for andre gang, var det bare hun selv som var hjemme. Datteren sto med inhalatoren i handa, og sa at hun dessverre måtte avlive katta hvis ingen kunne ta den. Hun hadde prøvd, men astmaen gjorde det umulig for henne å ha dyr. 

Allerede neste dag flytta den inn. Den lusket rundt i huset på jakt etter noe kjent og prøvde å snike seg ut hver gang en dør gikk opp den første uka. Til slutt begynte den å tisse ved døra i yttergangen for å markere hvor opprørt den var. Hver gang hun hadde fått kontroll på eimen av deprimert katt, så den sitt snitt til å tisse der igjen.

Mannen var i en intens treningsperiode, men selv om han kom seint hjem, stoppet han opp i døra, og liksom tok sats før han kom inn. Han nevnte ikke katta, spurte ikke etter den, og selv om han må ha kjent lukta av kattepiss drukna i Klorin, gikk ha rett forbi henne til dusjen uten å nevne det.

Hvis det var noen som forsto sorg, så var det hun. Men etter en tid ble stanken for mye selv for henne, så en dag åpnet hun døra da katta mjaua desperat for å komme seg ut. Mannen var ute på rulleski som vanlig, og det var lettere å gjøre sånt når ikke blikket hans bøyde av hver gang han nærmet seg henne. 

Hun så katta hoppe opp på gjerdet og forsvinne ut av synsfeltet hennes, i retning huset den bodde i før. På den måneden den hadde vært hos dem hadde hun alltid tenkt på den som en gammel katt, med stive hofter som så ut som de kunne svikte når som helst — som seg hør og bør for katta til en eldre dame. Nå så den plutselig ut som en tenåring.

 Nå har du klart det igjen, tenkte hun med seg selv. Selvfølgelig måtte du miste enda en, så uforsiktig som du er. Hun la seg på kne for å skure gulvet enda en gang med klor. Hun gnikket og gned helt til hendene var blodrøde. Da hun endelig reiste seg, følte det kjente draget i den nedre delen av ryggen. De prøvde ikke lengre å få henne gravid, men det månedlige tegnet på alt hun mislyktes med var fremdeles en unnskyldning for å tilbringe en dag i senga.

Men i stedet åpnet hun døra for å slippe inn litt frisk høstluft. Det var ikke noen tegn til katta, men det var et voldsomt fugleleven fra andre sida av gjerdet. Hun gikk bort i bare tøflene for å se hva det var. Det halvråtne fuglebrettet i hagen som hadde tilhørt den eldre dama, hadde fremdeles noen frø å by på, og et halvt dusin spurver var i ferd med å få med seg siste rest.

I det uklipte, frosne gresset, svingte den svarte kattehalen fram og tilbake, for å piske opp stemningen og gjøre den gamle kroppen klar til angrep. Beretningen om et varslet mord, var det siste hun tenkte før hun skrek.

Urskriket kom fra et sted hun hadde glemt hun hadde. “Ikke denne gangen, for faen” hylte hun mens den venstre tøffelen fløy mot den flyktende katten. Hun tok den høyre tøffelen av seg også, holdt den i handa, klar, i tilfelle. Så bare sto hun der. Verden luktet av råte og frost og hun var kald på føttene. Spurvene kvitret noe de sikkert trodde var en sang. 

Det er ikke lov å si

Jeg nøler med å gå inn. De store automatiske restaurantdørene åpner seg. Lukker seg. Som en hval som prøver å spise meg levende. Jeg tar et skritt bak. Trekker pusten. Drar hånda gjennom det lille håret som er igjen. Frysedagene har ikke hjulpet på hårveksten, akkurat. Veggene er dekket av digitaliserte reklameskilt. Det blendende lyset minner meg om sykehuslampene. Beina mine føles svake. Jeg knuger kupongen jeg ble tildelt på ventestasjonen mellom fingrene. Trekker pusten igjen, så tar jeg et skritt fram. Hvalen som sluker meg. Lett som bare det.

“Velkommen!” En ung mann med overtenning møter meg i inngangspartiet. Han har smale øyne og holder noen tunge menyer i den ene hånda. Jeg blir tildelt en meny. Tyngden minner mer om en salmebok.

“Jeg har denne,” sier jeg. Rekker den unge mannen kupongen.

“Ah,” sier mannen. “Du er Hans, ja!”

Øynene hans blir utvidet. De er ikke så smale lenger. Jeg skjønner hva han tenker. Der er han fyren som har vært nedfryst i over femti år, tenker han. Der er han fyren som de faen meg glemte i ventestasjon nummer atten. Han som skulle vært gjenoppfryst for tjue år siden. Jeg vet det jo. At det er sånn man blir kjendis over natta.

“Pæm venter på deg,” sier den unge mannen. Begynner å gå innover i lokalet. Jeg følger etter.

“Hei, Hans!” Pæm reiser seg idet jeg kommer til bordet. “Så fint at du kunne komme. Hvordan føles det å være ute?”

Pæm setter seg ned igjen. Hun har en skjerm liggende ved siden av vannglasset sitt. Jeg sier ja. Jo. Det går vel som det går. For jeg kan vel ikke starte samtalen med å si at jeg er fly forbanna. At jeg blir svimmel av denne nåtiden. At jeg ikke har spist ordentlig føde på over femti år.

Den unge mannen spør om vi skal ha noe å drikke. Pæm peker på vannglasset sitt og sier at det går greit. Jeg sier at jeg tar gjerne en øl. Alle blir helt stille. Den unge mannen ser forvirret bort på Pæm.

“Vi drikker ikke alkohol lenger, Hans…” prøver Pæm. Hun sier det stille. Som om hun ikke vil at de andre bordene skal høre hva vi holder på med. Det føles ut som om jeg nettopp har bedt dem om å bli med på et lite mord. “Alkohol er ikke bra for kroppen.”

Å være fryst ned i mange tiår er ikke bra for kroppen, heller, vil jeg si. Se til helvete å gi meg en øl. Jeg skulle fryst ned med en sekspakk, når jeg først var i nedfrysningshumøret.

“Da tar jeg også vann,” sier jeg heller, og kjenner hvordan det ene beinet allerede begynner å få krampe. Servitøren nikker fornøyd. Løper avgårde. Han ligner en hund som blir lokket inn av eieren sin. Skrittene hans spretter bortover det skitne, oransje vegg-til-vegg teppe.

Jeg åpner menyen, som jeg til nå ha trodd var mer en gimmick enn en ekte meny, men det viser seg at her kan man velge mellom over totusen forskjellige retter. Det hele er veldig overveldende.

“Oi,” sier jeg fort. “Dette var litt av en meny.”

Pæm rynker på de tynne, lyse bryna sine. Blir med ett usikker.

“Hva er det du ikke tåler?” Hun ser oppriktig bekymret ut. “Det er sortert alfabetisk etter allergener!”

Selvfølgelig.

“Nei,” skyter jeg fort inn. “Jeg tåler alt.”

Hun ler høyt nå. Rister på hodet som om jeg nettopp har kommet med verdens morsomste spøk. Som om hun er seks år og nettopp har forstått poenget til den der med den tomaten som går over veien og blir til ketchup.

“Har dere bestemt dere?” Den unge mannen har henda bak ryggen. Pæm tørker noen tårer mens hun sier hun skal ha nummer hundreogatten uten eggplante og basilikum.

“Og helst ikke så mange pinjekjerner,” legger hun til. “Det holder med ti stykk.”

Hun snur seg mot meg.

“Sist fikk jeg femten, og jeg blir så oppblåst av det.” sier hun med alvor i stemmen.

Den unge mannen snur seg mot meg.

“Og du?”

“Jeg klarer ikke å bestemme meg,” sier jeg. Slår hånda oppå den tunge menyen som ligger på bordet. Det er rett før bordbeina knekker rett av under vekta. “Bare ta noe som er godt.”

“Akkurat,” sier den unge mannen. “Ja, da skal jeg hente et samtykkeskjema til deg.”

Pæm setter seg litt opp i stolen. Som om hun gjør seg klar til selve intervjuet. Man ser på henne at hun er journalist. Hun har en bluse som er kneppet helt opp i halsen. Fingrene glir lett over skjermen, idet hun slår den på.

“Så, la oss begynne,” sier hun. “Første spørsmål: Hvordan føles det?”

Drit.

“Nei, jeg angrer jo på at jeg heller ikke bare tok en tatovering eller lå litt rundt,” sier jeg. “Idet jeg kom i midtlivskrisa.”

Det hadde jo vært bedre det, enn å ta en spontanavgjørelse på at det var en kjempegod ide å fryse seg selv ned på en ventestasjon etter altfor mange øl en kveld jeg ikke var så gira på å våkne opp, alene igjen, dagen etter.

Pæm noterer ikke. Bare ser på meg som om hun venter på at jeg skal si noe mer. Som om jeg prater et språk hun overhodet ikke forstår.

“Jaaa …” sier hun sakte, idet hun skjønner at det kommer ikke noe mer utav denne kjeften. Den unge mannen kommer med maten. Jeg får noe som ligner på oppkast av en sau.

“Også signerer du her,” sier han, og holder frem en skjerm med så liten tekst at ikke engang en flue hadde klart å tyde bokstavene. Jeg putter fingeren min ned på signeringsplassen. Det kjente plinget får flere til å se opp på oss.

Pæm putter i seg en bit av maten sin. Tygger sakte med lukket munn. Tørker seg pent med en hvit, foldet tøyserviett. Jeg får lyst å kaste en skje med min middag på den hvite blusen hennes.

“Mmmm,” fortsetter hun. “Men, er det noe du savner?”

Alt. Og kanskje særlig den følelsen du får av å ta den første biten av en velstekt biff av okse. Blodet som renner mellom tennene. Jeg skulle også gitt mye for en snickers.

“Jeg har ikke rukket å være her lenge nok,” sier jeg bare.

Jeg nøler med å putte en bit inn i munnen. Bare gjør det. Bare gjør det. Bare…

Det smaker en blanding av grøt og potetmos. Klumpene minner meg om de ihjælkokte gulrøttene mamma alltid tvang meg til å spise. Likevel. Det er bedre enn ingenting. Det er mat.

“Jeg har nettopp fått min egen leilighet” fortsetter jeg. Snakker med mat i munnen. Pæm møter ikke blikket mitt. “Den er ikke stor, men den funker.”

“Og når du skal…” Hun fortsetter å prate, men stemmen hennes blir bare en summing i hodet mitt, idet jeg innser at jeg nå har noe i munnen som ikke er mat. Noe som setter seg fast mellom jekslene. Jeg putter pekefingeren og tommelen langt inn i kjeften og drar ut et lang, svart, krøllete hår.

“Fy faen!” Jeg sier det kanskje litt for høyt. Den unge mannen kommer løpende mot oss. Som om han har stått i klarpossisjon borte ved det som i min tid het bardisken.

“Kan jeg hjelpe deg med noe,” spør han. Det høres ut som om han svelger hvert eneste ord. Pæm krymper i stolen sin.

“Det var et hår i maten min,” sier jeg irritert. “Det var ikke en så veldig behagelig følelse akkurat.”

Den unge mannen trekker håret ut av fingrene mine før jeg rekker å reagere. Han gjemmer det i sin egen lomme. Ser først på meg. Så på Pæm.

“Var det noe mer, da?”

“Nei, takk…” sier Pæm muntert. “Det var alt.”

Jammen, i helvete.

“Det var ikke alt,” avbryter jeg. “Jeg skal ha ny mat.”

Den unge mannen blir stående helt urørlig. Pæm kommer med et lite gisp. Flere av gjestene stirrer på oss. Det driter jeg i.

“Du kan ikke be om det…” hører jeg Pæm si forsiktig på andre siden av bordet. Jeg rister hardt på hodet.

“Hvorfor ikke?” spør jeg brått.

“Kokken kan bli lei seg,” sier den unge mannen lavt.

Nei, dette gidder jeg ikke.

“Jeg gir meg da helvete i om kokken blir lei seg,” jeg roper det. “Jeg har fått hår i maten og det aksepterer jeg ikke.”

Den unge mannen bøyer seg nærmere meg. Lager en svak hysje-lyd. Ser skeptisk bort mot kjøkkeninngangen.

“Jeg tror ikke vi skal…” Jeg har fått nok. Jeg reiser meg så brått at stolen faller bakover. Knærne mine gir litt etter med det samme den skjønner at den skal lene seg på hele vekta mi nå. Jeg stabler meg fort inn mot kjøkkeninngangen. Slenger opp dørene. Roper at jeg skal snakke med kokken. NÅ.

Den unge gutten har rukket å komme etter meg. Han står krokrygget bak meg. Bøyer hele kroppen i en ydmyk posisjon. Ser beklagende opp mot en hårete mann ikledd et hvitt forkle med røde sausflekker på som jeg antar er kokken.

“Jeg fikk et hår i maten min,” sier jeg til han jeg antar er kokken. “Så jeg har bedt om ny mat, men denne unge mannen mener at det har jeg ikke rett til.”

Han jeg antar er kokken stopper opp. Legger fra seg en sølvfarget øse på kjøkkenbenken. Kommer sakte mot meg. Ser oppriktig sjokkert ut. Bra. Endelig noen som er tilnærma normal her. Som forstår.

“Fikk du et hår i maten, du?” sier han jeg antar er kokken. “Det må jeg bare beklage.”

“Ja, så jeg…” begynner jeg, men han jeg antar er kokken avbryter meg.

“Så du tenkte du skulle komme hit å fortelle meg det?” sier han.

“Ja …” sier jeg. Litt mer usikker nå.

“Jaha,” fortsetter han. “Kanskje jeg ikke aner hva jeg driver med da?”

Han jeg antar er kokken knekker plutselig sammen. Den unge mannen løper mot ham. Prøver å holde ham oppreist så han ikke faller sammen på flisene. En høy, hulkete gråt lager ekko i hele kjøkkenet.

“Jeg kan ikke lage mat, jeg,” hører jeg han jeg antar er kokken si mellom hulkene. Den unge mannen stryker ham febrilsk på ryggen.

“Ikke hør på den mannen,” sier han. Uten å se opp på meg. “Du er god nok.”

“Men jeg er jo ikke det!”

Jeg rygger ut av kjøkkenet. Kommer meg tilbake til bordet til Pæm. Hun holder allerede på å pakke sammen tingene sine. Maten står der omtrent helt urørt.

“Skal du gå?” spør jeg.

Hun snøfter.

“Jeg skjønner at du er fra en annen tid,” sier hun surt. “Men det gir deg jo likevel ingen rett til å være så ufølsom.”

Jeg skjønner ingenting.

“Hva mener du?” spør jeg. “Skulle jeg latt være å si noe, når det er kokken sin feil?”

Hun reiser seg opp. Holder den svarte veska foran magen. Ser såret ned på meg. Hun minner meg om eksen min.

“Det er bedre det enn at noen føler seg…”

Hun blir avbrutt av at han jeg antar er kokken kommer ut av kjøkkenet og slenger seg, fortsatt hulkende, over det jeg i min tid kalte for bardisk.

“Jeg kan ikke lage mat!”

Flere løper mot ham. Omfavner ham. Folka blir til en stor saueflokk midt ute på jordet.

“Jeg bør jo bare legge ned hele restauranten,” hyler han. “Den er jo tydeligvis ikke god nok!”

Kakafonien av trøstende stemmer skjærer seg inn under huden min. Jeg tar tak i armen til Pæm. Hun ser på meg som om jeg nettopp har forgrepet meg på henne. Som om jeg har voldtatt henne litt i bakgården. Jeg slipper fort.

“Føler seg hva …?”

“Føler seg …”

Lyden av en ambulanse kommer nærmere. Stopper. Dørene går opp. Helsepersonellet stormer inn som et swat-team mot han jeg antar er kokken. Noen hyler hysterisk. Noen roper at han kanskje trenger førstehjelp.

Pæm begynner å gå mot utgangen. Jeg følger etter henne.

“Bare si det!” hveser jeg. “Føler seg hva da …?”

Hun stopper. Snur seg mot meg. Hveser:

“Føler seg krenket!”

Flue

Jeg kommer hjem etter trening og slår meg rett ned i sofaen. Jeg får lyst til å spise noe godt,  men tror at treninga da blir forgjeves, hvis jeg spiser nå. Det er sent på kvelden, snart leggetid. Det  handler vel ikke om hvordan jeg ser ut, det handler om hvordan jeg har det? Jeg reiser meg og går  inn på kjøkkenet.  

Cottage cheese skader vel ikke? Musli, naturell yoghurt, banan. Ingen tilsatt sukker,  ingenting å ha dårlig samvittighet for. Med en proteinrik skål i hånda, går jeg tilbake til sofaen og  slår meg ned igjen. 

Idet jeg spiser, får jeg øye på en flue oppe på taket. Den sitter der helt stille. Den har et  godt grep. Jeg har en teori om at det er sånn fluer sover når de bare henger der, uendelig lenge,  uten å røre på seg.  

Denne flua på taket mitt, sover den nå? Eller bare hviler beina litt?  

Telefonen dirrer på kaffebordet – jeg har fått noen bilder fra Anja, bestevenninna mi fra  Russland. Det er en fra vår vennegjeng som gifter seg i dag, og Anja er i bryllupet nå. Jeg ba henne  om å sende meg bilder, og her kommer bildene. Bilder av bruden, kyssebilder og  sjampanjeglassbilder midt i en skål; vår vennegjeng samlet på et fint gruppebilde. Alle er der,  nesten alle. Anja er mine øyne i hjembyen. 

De er fem på gruppebildet, og fire av fem er nå gift.  

Jeg er ikke der ennå, og det er mitt valg. Jeg var en gang forlovet, og det var meg som  gjorde det slutt. Eller, til slutt så gjorde vi begge det slutt. Likevel var det kanskje meg som var  den rastløse i forholdet. Den som ikke ville flytte tilbake til hjembyen, bytte ut pikenavnet sitt med  navnet hans, etablere seg på nytt. Under taket hans, under navnet hans.  

Jo da, det var meg som var den store forræderen, jeg var utro. Men det fikk han aldri vite.  Han forble hjemme i Arkhangelsk, brudgommen uten sin brud, uvitende og uskyldig.  

Jo da, forlovelsen gikk skeis, jeg mistet grepet, jeg mistet jordfestet mitt, det var min skyld.  Men jeg angrer jo ingenting.  

Jeg er snart tretti, akkurat som alle i min vennegjeng på det gruppebildet. Også Anja,  bestevenninna mi, giftet seg i fjor, hun óg. 

Så naturlig du har blitt, sa hun da hun fikk se mine bilder fra norgesferien. Ingen sminke,  ingen neglelakk. I guess, svarte jeg. Anja fikser neglene regelmessig, lakker dem og steller dem.  Får manikyr og pedikyr i salongen. Da jeg bodde i Arkhangelsk, pleide jeg også å lakke neglene  mine regelmessig.  

Jeg ser på flua, den har ikke rørt seg siden sist. Jeg følger ikke med på den, jeg kaster bare  noen ubevisste blikk opp mot taket, bare for å vite hva som skjer.  

Anja sier at hun ikke er klar for barn ennå. Hun vil ha barn, men ikke ennå. Men hun er gift  og nesten tretti, så barn er noe som forventes. 

Husker du Marina fra studentorganisasjonen, sa jeg forleden til Anja da vi skypet. Marina  fikk tre barn før hun fylte tretti. Gifte seg og få seg en drømmejobb, gjorde hun óg. Marina har  nailet livet. Anja sukket tungt, hvorfor gnidde jeg det inn? Ikke du også, sa Anja da.  

Rart hvordan Marina får meg til å tenke på mitt eget liv. Akkurat som hvilket som helst  bryllup og hvilken som helst begravelse, får hun meg til å tenke. Marina gjør meg liten, men hun  er intetanende, hun gjør ingenting galt, hun poster bare.  

Jeg kommer på de siste jule- og nyttårstalene fra de norske og de russiske statslederne.  Begge sa til folket sitt at landet trenger flere barn. Marina gjør så godt hun kan, hun fortjener alle  sine likes, jeg bør være ydmyk. Landet trenger flere barn, og jeg tror at det også kan være noe jeg  selv vil?  

Flua må vel sove. Jeg får lyst til å google min teori om hvordan fluer sover, bare for å få  den bekreftet. Jeg føler at jeg må få rett. 

På gruppebildet merker jeg at Anja har lagt på seg. Men det gjør meg ingenting, jeg skal  ikke si noe. Hun er tross alt bestevenninna mi.  

Da vi gikk på ungdomsskolen, var hun den populære jenta, mens jeg var kalt tjukk.  Helsesøstera pleide å rope oss inn for å måle vekt og høyde, hele klassen på én gang. Gutta ventet  til jeg skulle opp på vekta, helsesøstera annonserte kiloene, hensynsløst likegyldig, gutta lo,  helsesøstera jaget dem ikke ut.  

Jeg har vokst opp og blitt tynn, og Anja har lagt på seg.  

Jeg kikker opp på taket – der henger hun fremdeles, jeg bare vet at det er «hun». Kanskje  jeg likevel følger med på flua. Følger den med på meg?

Når cottage cheese er spist opp og jeg er mett, skjønner jeg at jeg i utgangspunktet ikke var  sulten likevel. Sultfølelsen er egentlig deilig å kjenne på. Jeg liker å høre på min rumlende mage  før jeg legger meg, det virker beroligende, men nå er det helt stille.  

Bryllupet i hjembyen er i full sving, mens her i Norge er det snart leggetid. Men jeg  bekymrer meg ikke, jeg har fremdeles god tid, har jeg ikke det.  

Noen av mine bekjente nordmenn ler av at russiske kvinner får blomster av menn på 8.  mars, blomster i stedet for likestilling, haha, ler de. De sier at jeg bør være mer feministisk enn  som så, at jeg må være feminist.  

Det er ingen som bryr seg om ekteskapet her i Norge, det er tross alt bare formalitet. Hva  skal man med det papiret, hva skal jeg med det papiret, jeg bør være mer moderne enn som så.  

Min identitet og mine tradisjoner, jenter får blomster av gutter, noen kan godt le av det,  haha, men til slutt trenger alle flere barn.  

Jeg vet i hvert fall én ting. Når til og med Anja har fått barn, da er det bare meg som er  igjen. Kanskje da får jeg en grunn til bekymring, ja, da kommer jeg definitivt til å bekymre meg.  Bare litt, men ikke mye. Kanskje da, men ikke ennå. 

Jeg skulle egentlig ikke se opp denne gangen, men jeg lente meg tilbake og kastet hodet  bakover - jeg trengte å støtte hodet opp mot noe. Flua sover tungt, er den like mett som meg, eller  sover den best på tom mage, hadde jeg bare visst. Den har hengt så lenge over meg nå, at jeg tror  at den har kommet for å bli.  

Anja sender meg røde hjerter og skriver at hun savner meg.  

Jeg har ikke kjent på sultfølelsen på lenge, jeg savner å være sulten. 

3 

Åpne kort

• Jeg møter ikke bare deg, sa hun.

Vi satt på Risø under det store speilet, drakk dagens kaffe og ventet på lunsj. Jeg hadde bestilt biffsmørbrød, mens hun hadde valgt omelett med honningglaserte hasselnøtter. Kommentaren hennes moste matlysten min.

• Hva mener du, mumlet jeg og visste at dette burde jeg tåle, dette burde jeg være forberedt på. Likevel satt jeg der og kjente på en klump i halsen.

• Tinder, sa hun. - Jeg møter også noen gjennom Tinder, ikke så ofte, men det skjer. 

Hun ville sikkert at jeg skulle si noe, begynne å spørre og grave. Respondere. Hvorfor kunne hun ikke bare holdt kjeft, latt meg leve i illusjonen om at jeg var den eneste for henne?  

• Du er ikke på Tinder? Fortsatte hun, selv om hun selvfølgelig visste svaret.  

• Burde jeg være det? 

• Tja, bare rart at du ikke er der. Hvorfor ikke liksom? 

Jeg ville ikke svare, jeg ville ikke høre min egen stemme. Maten kom på bordet og blandet seg vennlig mellom oss med sine farger, lukter og smaker. Mine nervetråder trengte en dose fettsmurning. Hun hadde jo rett, det var pussig at jeg ikke var på Tinder, det måtte jeg bare innrømme, spesielt siden jeg hadde bodd alene i nesten tre år.

• Jeg får vel melde meg inn da... 

• Du bør det, svarte hun kontant. 

• Kanskje jeg finner meg en annen app, sånn at vi ikke dumper borti hverandre der inne, det finnes vel alternativ, sa jeg mens kvalmen bølget inni meg.

• Noe bør du gjøre i alle fall. Jeg er ikke monogam. Det vil jeg at du skal vite, jeg vil spille med åpne kort. 

Åpne kort? Jeg hadde mest lyst til å kjøre biffkniven min i den venstre skinka hennes. Hardt og nådeløst. Frese mot henne at jeg kunne vise hva ærlighet betydde, at jeg kunne være oppriktig tilbake. Hvis hun ville ha sannhet, kunne jeg gi henne det med en stor og stygg S. I stedet smilte jeg og svelget tårene. Jeg tvang i meg smørbrødet og sa at hun kunne gjøre som hun ville, at det var det samme for meg. Hun spiste videre på omeletten sin, som glinset av blank honning. Ingen av oss ba om påfyll på kaffen.

• Blir du med innom meg, etterpå? Spurte jeg og dusjet hendene mine med antibac fra en dispenser ved ytterdøra.

• Ja, hvorfor ikke?

Det er ikke lov å si

Jeg nøler med å gå inn. De store automatiske restaurantdørene åpner seg. Lukker seg. Som en hval som prøver å spise meg levende. Jeg tar et skritt bak. Trekker pusten. Drar hånda gjennom det lille håret som er igjen. Frysedagene har ikke hjulpet på hårveksten, akkurat. Veggene er dekket av digitaliserte reklameskilt. Det blendende lyset minner meg om sykehuslampene. Beina mine føles svake. Jeg knuger kupongen jeg ble tildelt på ventestasjonen mellom fingrene. Trekker pusten igjen, så tar jeg et skritt fram. Hvalen som sluker meg. Lett som bare det.

“Velkommen!” En ung mann med overtenning møter meg i inngangspartiet. Han har smale øyne og holder noen tunge menyer i den ene hånda. Jeg blir tildelt en meny. Tyngden minner mer om en salmebok.

“Jeg har denne,” sier jeg. Rekker den unge mannen kupongen.

“Ah,” sier mannen. “Du er Hans, ja!”

Øynene hans blir utvidet. De er ikke så smale lenger. Jeg skjønner hva han tenker. Der er han fyren som har vært nedfryst i over femti år, tenker han. Der er han fyren som de faen meg glemte i ventestasjon nummer atten. Han som skulle vært gjenoppfryst for tjue år siden. Jeg vet det jo. At det er sånn man blir kjendis over natta.

“Pæm venter på deg,” sier den unge mannen. Begynner å gå innover i lokalet. Jeg følger etter.

“Hei, Hans!” Pæm reiser seg idet jeg kommer til bordet. “Så fint at du kunne komme. Hvordan føles det å være ute?”

Pæm setter seg ned igjen. Hun har en skjerm liggende ved siden av vannglasset sitt. Jeg sier ja. Jo. Det går vel som det går. For jeg kan vel ikke starte samtalen med å si at jeg er fly forbanna. At jeg blir svimmel av denne nåtiden. At jeg ikke har spist ordentlig føde på over femti år.

Den unge mannen spør om vi skal ha noe å drikke. Pæm peker på vannglasset sitt og sier at det går greit. Jeg sier at jeg tar gjerne en øl. Alle blir helt stille. Den unge mannen ser forvirret bort på Pæm.

“Vi drikker ikke alkohol lenger, Hans…” prøver Pæm. Hun sier det stille. Som om hun ikke vil at de andre bordene skal høre hva vi holder på med. Det føles ut som om jeg nettopp har bedt dem om å bli med på et lite mord. “Alkohol er ikke bra for kroppen.”

Å være fryst ned i mange tiår er ikke bra for kroppen, heller, vil jeg si. Se til helvete å gi meg en øl. Jeg skulle fryst ned med en sekspakk, når jeg først var i nedfrysningshumøret.

“Da tar jeg også vann,” sier jeg heller, og kjenner hvordan det ene beinet allerede begynner å få krampe. Servitøren nikker fornøyd. Løper avgårde. Han ligner en hund som blir lokket inn av eieren sin. Skrittene hans spretter bortover det skitne, oransje vegg-til-vegg teppe.

Jeg åpner menyen, som jeg til nå ha trodd var mer en gimmick enn en ekte meny, men det viser seg at her kan man velge mellom over totusen forskjellige retter. Det hele er veldig overveldende.

“Oi,” sier jeg fort. “Dette var litt av en meny.”

Pæm rynker på de tynne, lyse bryna sine. Blir med ett usikker.

“Hva er det du ikke tåler?” Hun ser oppriktig bekymret ut. “Det er sortert alfabetisk etter allergener!”

Selvfølgelig.

“Nei,” skyter jeg fort inn. “Jeg tåler alt.”

Hun ler høyt nå. Rister på hodet som om jeg nettopp har kommet med verdens morsomste spøk. Som om hun er seks år og nettopp har forstått poenget til den der med den tomaten som går over veien og blir til ketchup.

“Har dere bestemt dere?” Den unge mannen har henda bak ryggen. Pæm tørker noen tårer mens hun sier hun skal ha nummer hundreogatten uten eggplante og basilikum.

“Og helst ikke så mange pinjekjerner,” legger hun til. “Det holder med ti stykk.”

Hun snur seg mot meg.

“Sist fikk jeg femten, og jeg blir så oppblåst av det.” sier hun med alvor i stemmen.

Den unge mannen snur seg mot meg.

“Og du?”

“Jeg klarer ikke å bestemme meg,” sier jeg. Slår hånda oppå den tunge menyen som ligger på bordet. Det er rett før bordbeina knekker rett av under vekta. “Bare ta noe som er godt.”

“Akkurat,” sier den unge mannen. “Ja, da skal jeg hente et samtykkeskjema til deg.”

Pæm setter seg litt opp i stolen. Som om hun gjør seg klar til selve intervjuet. Man ser på henne at hun er journalist. Hun har en bluse som er kneppet helt opp i halsen. Fingrene glir lett over skjermen, idet hun slår den på.

“Så, la oss begynne,” sier hun. “Første spørsmål: Hvordan føles det?”

Drit.

“Nei, jeg angrer jo på at jeg heller ikke bare tok en tatovering eller lå litt rundt,” sier jeg. “Idet jeg kom i midtlivskrisa.”

Det hadde jo vært bedre det, enn å ta en spontanavgjørelse på at det var en kjempegod ide å fryse seg selv ned på en ventestasjon etter altfor mange øl en kveld jeg ikke var så gira på å våkne opp, alene igjen, dagen etter.

Pæm noterer ikke. Bare ser på meg som om hun venter på at jeg skal si noe mer. Som om jeg prater et språk hun overhodet ikke forstår.

“Jaaa …” sier hun sakte, idet hun skjønner at det kommer ikke noe mer utav denne kjeften. Den unge mannen kommer med maten. Jeg får noe som ligner på oppkast av en sau.

“Også signerer du her,” sier han, og holder frem en skjerm med så liten tekst at ikke engang en flue hadde klart å tyde bokstavene. Jeg putter fingeren min ned på signeringsplassen. Det kjente plinget får flere til å se opp på oss.

Pæm putter i seg en bit av maten sin. Tygger sakte med lukket munn. Tørker seg pent med en hvit, foldet tøyserviett. Jeg får lyst å kaste en skje med min middag på den hvite blusen hennes.

“Mmmm,” fortsetter hun. “Men, er det noe du savner?”

Alt. Og kanskje særlig den følelsen du får av å ta den første biten av en velstekt biff av okse. Blodet som renner mellom tennene. Jeg skulle også gitt mye for en snickers.

“Jeg har ikke rukket å være her lenge nok,” sier jeg bare.

Jeg nøler med å putte en bit inn i munnen. Bare gjør det. Bare gjør det. Bare…

Det smaker en blanding av grøt og potetmos. Klumpene minner meg om de ihjælkokte gulrøttene mamma alltid tvang meg til å spise. Likevel. Det er bedre enn ingenting. Det er mat.

“Jeg har nettopp fått min egen leilighet” fortsetter jeg. Snakker med mat i munnen. Pæm møter ikke blikket mitt. “Den er ikke stor, men den funker.”

“Og når du skal…” Hun fortsetter å prate, men stemmen hennes blir bare en summing i hodet mitt, idet jeg innser at jeg nå har noe i munnen som ikke er mat. Noe som setter seg fast mellom jekslene. Jeg putter pekefingeren og tommelen langt inn i kjeften og drar ut et lang, svart, krøllete hår.

“Fy faen!” Jeg sier det kanskje litt for høyt. Den unge mannen kommer løpende mot oss. Som om han har stått i klarpossisjon borte ved det som i min tid het bardisken.

“Kan jeg hjelpe deg med noe,” spør han. Det høres ut som om han svelger hvert eneste ord. Pæm krymper i stolen sin.

“Det var et hår i maten min,” sier jeg irritert. “Det var ikke en så veldig behagelig følelse akkurat.”

Den unge mannen trekker håret ut av fingrene mine før jeg rekker å reagere. Han gjemmer det i sin egen lomme. Ser først på meg. Så på Pæm.

“Var det noe mer, da?”

“Nei, takk…” sier Pæm muntert. “Det var alt.”

Jammen, i helvete.

“Det var ikke alt,” avbryter jeg. “Jeg skal ha ny mat.”

Den unge mannen blir stående helt urørlig. Pæm kommer med et lite gisp. Flere av gjestene stirrer på oss. Det driter jeg i.

“Du kan ikke be om det…” hører jeg Pæm si forsiktig på andre siden av bordet. Jeg rister hardt på hodet.

“Hvorfor ikke?” spør jeg brått.

“Kokken kan bli lei seg,” sier den unge mannen lavt.

Nei, dette gidder jeg ikke.

“Jeg gir meg da helvete i om kokken blir lei seg,” jeg roper det. “Jeg har fått hår i maten og det aksepterer jeg ikke.”

Den unge mannen bøyer seg nærmere meg. Lager en svak hysje-lyd. Ser skeptisk bort mot kjøkkeninngangen.

“Jeg tror ikke vi skal…” Jeg har fått nok. Jeg reiser meg så brått at stolen faller bakover. Knærne mine gir litt etter med det samme den skjønner at den skal lene seg på hele vekta mi nå. Jeg stabler meg fort inn mot kjøkkeninngangen. Slenger opp dørene. Roper at jeg skal snakke med kokken. NÅ.

Den unge gutten har rukket å komme etter meg. Han står krokrygget bak meg. Bøyer hele kroppen i en ydmyk posisjon. Ser beklagende opp mot en hårete mann ikledd et hvitt forkle med røde sausflekker på som jeg antar er kokken.

“Jeg fikk et hår i maten min,” sier jeg til han jeg antar er kokken. “Så jeg har bedt om ny mat, men denne unge mannen mener at det har jeg ikke rett til.”

Han jeg antar er kokken stopper opp. Legger fra seg en sølvfarget øse på kjøkkenbenken. Kommer sakte mot meg. Ser oppriktig sjokkert ut. Bra. Endelig noen som er tilnærma normal her. Som forstår.

“Fikk du et hår i maten, du?” sier han jeg antar er kokken. “Det må jeg bare beklage.”

“Ja, så jeg…” begynner jeg, men han jeg antar er kokken avbryter meg.

“Så du tenkte du skulle komme hit å fortelle meg det?” sier han.

“Ja …” sier jeg. Litt mer usikker nå.

“Jaha,” fortsetter han. “Kanskje jeg ikke aner hva jeg driver med da?”

Han jeg antar er kokken knekker plutselig sammen. Den unge mannen løper mot ham. Prøver å holde ham oppreist så han ikke faller sammen på flisene. En høy, hulkete gråt lager ekko i hele kjøkkenet.

“Jeg kan ikke lage mat, jeg,” hører jeg han jeg antar er kokken si mellom hulkene. Den unge mannen stryker ham febrilsk på ryggen.

“Ikke hør på den mannen,” sier han. Uten å se opp på meg. “Du er god nok.”

“Men jeg er jo ikke det!”

Jeg rygger ut av kjøkkenet. Kommer meg tilbake til bordet til Pæm. Hun holder allerede på å pakke sammen tingene sine. Maten står der omtrent helt urørt.

“Skal du gå?” spør jeg.

Hun snøfter.

“Jeg skjønner at du er fra en annen tid,” sier hun surt. “Men det gir deg jo likevel ingen rett til å være så ufølsom.”

Jeg skjønner ingenting.

“Hva mener du?” spør jeg. “Skulle jeg latt være å si noe, når det er kokken sin feil?”

Hun reiser seg opp. Holder den svarte veska foran magen. Ser såret ned på meg. Hun minner meg om eksen min.

“Det er bedre det enn at noen føler seg…”

Hun blir avbrutt av at han jeg antar er kokken kommer ut av kjøkkenet og slenger seg, fortsatt hulkende, over det jeg i min tid kalte for bardisk.

“Jeg kan ikke lage mat!”

Flere løper mot ham. Omfavner ham. Folka blir til en stor saueflokk midt ute på jordet.

“Jeg bør jo bare legge ned hele restauranten,” hyler han. “Den er jo tydeligvis ikke god nok!”

Kakafonien av trøstende stemmer skjærer seg inn under huden min. Jeg tar tak i armen til Pæm. Hun ser på meg som om jeg nettopp har forgrepet meg på henne. Som om jeg har voldtatt henne litt i bakgården. Jeg slipper fort.

“Føler seg hva …?”

“Føler seg …”

Lyden av en ambulanse kommer nærmere. Stopper. Dørene går opp. Helsepersonellet stormer inn som et swat-team mot han jeg antar er kokken. Noen hyler hysterisk. Noen roper at han kanskje trenger førstehjelp.

Pæm begynner å gå mot utgangen. Jeg følger etter henne.

“Bare si det!” hveser jeg. “Føler seg hva da …?”

Hun stopper. Snur seg mot meg. Hveser:

“Føler seg krenket!”

Åpne kort

• Jeg møter ikke bare deg, sa hun.

Vi satt på Risø under det store speilet, drakk dagens kaffe og ventet på lunsj. Jeg hadde bestilt biffsmørbrød, mens hun hadde valgt omelett med honningglaserte hasselnøtter. Kommentaren hennes moste matlysten min.

• Hva mener du, mumlet jeg og visste at dette burde jeg tåle, dette burde jeg være forberedt på. Likevel satt jeg der og kjente på en klump i halsen.

• Tinder, sa hun. - Jeg møter også noen gjennom Tinder, ikke så ofte, men det skjer. 

Hun ville sikkert at jeg skulle si noe, begynne å spørre og grave. Respondere. Hvorfor kunne hun ikke bare holdt kjeft, latt meg leve i illusjonen om at jeg var den eneste for henne?  

• Du er ikke på Tinder? Fortsatte hun, selv om hun selvfølgelig visste svaret.  

• Burde jeg være det? 

• Tja, bare rart at du ikke er der. Hvorfor ikke liksom? 

Jeg ville ikke svare, jeg ville ikke høre min egen stemme. Maten kom på bordet og blandet seg vennlig mellom oss med sine farger, lukter og smaker. Mine nervetråder trengte en dose fettsmurning. Hun hadde jo rett, det var pussig at jeg ikke var på Tinder, det måtte jeg bare innrømme, spesielt siden jeg hadde bodd alene i nesten tre år.

• Jeg får vel melde meg inn da... 

• Du bør det, svarte hun kontant. 

• Kanskje jeg finner meg en annen app, sånn at vi ikke dumper borti hverandre der inne, det finnes vel alternativ, sa jeg mens kvalmen bølget inni meg.

• Noe bør du gjøre i alle fall. Jeg er ikke monogam. Det vil jeg at du skal vite, jeg vil spille med åpne kort. 

Åpne kort? Jeg hadde mest lyst til å kjøre biffkniven min i den venstre skinka hennes. Hardt og nådeløst. Frese mot henne at jeg kunne vise hva ærlighet betydde, at jeg kunne være oppriktig tilbake. Hvis hun ville ha sannhet, kunne jeg gi henne det med en stor og stygg S. I stedet smilte jeg og svelget tårene. Jeg tvang i meg smørbrødet og sa at hun kunne gjøre som hun ville, at det var det samme for meg. Hun spiste videre på omeletten sin, som glinset av blank honning. Ingen av oss ba om påfyll på kaffen.

• Blir du med innom meg, etterpå? Spurte jeg og dusjet hendene mine med antibac fra en dispenser ved ytterdøra.

• Ja, hvorfor ikke?